Uvanlig topptur på Søre Sætretind på Sunnmøre

Se film og flere bilder fra turen under artikkelen!

Søre Sætretind ligger midt blant noen av Sunnmøres mest populære topper – kjente fjell som Kolåstind, Nordre Sætretind og Sylvkallen er Søre Sætretinds nærmeste naboer. 

Alle med utgangspunkt fra veien gjennom Standaldalen.

Fjellet ble første gang klatret om vinteren av Arne Randers Heen, Dagfinn Hovden og Jens H. Høye i april 1956. Nå var det vår tur å prøve oss på dette fjellet for første gang.

Ola Hovdenak kom med idéen og både Christian Widén-Björk og jeg var klare for eventyr i ukjent terreng. Jeg har sett på denne toppen i årevis. Og flere venner av meg har tatt turen, men det har liksom aldri klaffet med lysten, føret og turfølget.

Vi vet det er ei bratt snørenne som må forseres og en «4-meters hammer» som må klatres. Vi tar med stegjern, isøks, tau og sikringsmidler. Nokså motivert av å spare og/eller fordele vekt så tok vi med to tau, ett på 20 og ett på 30 meter. Jeg vil anbefale å ta med et 60 meters tau for all enkelhets skyld.

Vi startet med skibæring i en time inn i Fladalen før vi var på snø. Nydelig vær, ganske fast sløsj og med snørenna i sikte gikk det raskt å komme seg til foten av renna. 

«Set att skia» står det i boka Skiturar i Sunnmørsalpane, men vi syntes det var en viss mulighet for at det kunne la seg gjøre å kjøre fjellet på ski. Fra toppen. 

Så vi tok med skiene. Det er jo en åpenbar skilinje fra toppunktet. Den er bare nokså eksponert der man må skrå tilbake til snørenna.

Et godt stykke opp i renna begynte det å bli bratt. Vi måtte skyfle unna sløsj for å finne fotfeste. Ola tok led og krabbet opp til en kampestein øverst i renna. Til lettelse for både meg og Christian kastet han ned et tau slik at vi fikk gått opp den biten sikret i tau. Jeg gikk videre forbi kampesteinen til tauet tok slutt, knøyt meg ut og gikk videre til eggen usikret. Her var snøen fastere og grei å gå i.

Vi satte fra oss skiene på eggen. Ingen var spesielt klare for eksponert traversering slik snøforholdene var. Ola tok led igjen opp 4-meters hammeren. I realiteten er det ett opptak som krevde litt klatring, grad 4- ble nevnt. Deretter er det grei klyving til topps. 

Suveren utsikt ned til Standal og Hjørundfjorden i øst og innover Standaldalen i vest. Det slo meg hvor alpint terrenget er her, med et utall renner, egger og pinakler.

Eventuell skikjøring fra toppen ser svært innbydende ut i starten, men hvordan det ser ut videre fikk vi aldri sjekket ut siden skiene stod igjen nede på eggen. Vi rappellerte ned 4-meters hammeren. Her bød det på utfordringer å ha et 20-meters tau og et 30-meters tau. Vi måtte sørge for at knuten havnet slik at man kunne stå trygt på ei hylle og binde seg ut av tauet og så inn igjen. Det ordnet seg. 

Nå var det blitt skygge der vi hadde kommet opp og snøen hadde endret seg. Den var fast utenpå og myk inni, ikke spesielt godt skiføre. Men vi var likevel gira på å ha skiene på beina ned igjen, selv om det enkleste nok hadde vært å krabbe ned med skiene på ryggen. 

Det endte med at Christian med ski på beina ble firt ned til kampesteinen nede i renna. Samme med meg. Jeg sikret meg i kampesteinen og Christian fikk oppdraget med å sikre Ola ned. Det er styggbratte omgivelser og jeg har sett videoer på instagram der folk tomahawker nedover fjellsider. Man må bare være konsentrert og ikke la følelser løpe løpsk.

Ola imponerte med brattkjøring i god stil på 80 millimeter brede ski ned til steinen og forbi. Det ble litt slakere nede i renna men her var snøen blitt til skare. Ola bandt seg ut og kom seg ned og ut på breen med litt knot men uten å falle. Jeg fortsatte også med ski på beina. Christian firte meg ned til skaren. Jeg bandt meg ut og skrenset ned på skaren til slakere terreng. Nokså anstrengende må jeg si.

Christian rappellerte et stykke ned og fikk også testet ut brattkjøring på ujevn skare. Hadde vi vært tidligere ute hadde føret vært bedre. Men jeg tror likevel det hadde vært for risikabelt å sette utfor uten sikring i tau. Er snøen for myk så raser man bare utfor. Det ville vært vanskelig å treffe perfekt på forholdene denne dagen. Men nå slipper vi vel ikke unna tanken på at vi må opp dit på en dag med optimale forhold for skikjøring. Bare fordi det finnes en skilinje fra toppen, på en perfekt dag. Kanskje.