Isøksen brukes til å forsere bratt lende med is og stein på vei til eller fra fin skikjøring, til å stoppe utgliding under kjøring og ellers på turen, og som sikring og spaserstokk i bratt snø.
Øksa brukes også til å hogge trinn, og til å skyfle snø og fjerne is for å lage plattform å stå på eller sette sikringer.
Isøkser kan også brukes som snøanker, gjerne i kombinasjon med ski.
For topptur på ski er isøkser i kategorien turøks mest aktuelt.
Disse skiller seg fra de tyngre klatreøksene på mange måter, og ikke alle er like godt egnet for skiturer hvor øksa henger på sekken store deler av turen.
Dermed må du – som med annet toppturutstyr – velge mellom slitestyrke og presisjon, og vekt. Her er noen punkter verdt å tenke gjennom:
VEKT: Jo lettere øksa er, jo bedre er det selvsagt å bære den med seg. Samtidig vil ei lett øks tåle mindre juling og røff bruk, men til de fleste toppturer er selv de aller letteste øksene solide nok.
Økser ned mot - og under - 200 gram er ganske kostbare.
FORM PÅ BLADET: Klassisk bananform er behagelig å holde og tryggest og best egna til å stoppe utglidning.
Mer aggressiv form på bladet er enklere å få ut når den hogges i is, men ikke like komfortabel å holde, og kan gi dårligere hold ved selvstopping.
Til de fleste skiturer vil klassisk bananform eller et moderat aggressivt formet blad være best.
FORM PÅ SKAFTET: Rett skaft er enkelt å stikke ned i snøen og lage forankring med.
Men en viss bøy skaftet gjør øksa enklere å hogge i is og enklere når man holder midt på skaftet og bruker bladet i snøen.
Til vanlige toppturer, brattkjøring og tinderangling vil isøks rundt 50 centimeter passe de aller fleste.
Lengre økser er riktignok godt egnet som spaserstokk og vil gi tillitsvekkende plasseringer i dyp snø.
Samtidig vil økt lengde også øke vekten, og presisjonen blir dårligere. Lange økser krever også høyere løft per flytt ved gåing i bratt lende, og lang øks kan være litt risikabelt å ha på sekken under skikjøring.
Mer om hvordan de forskjellige øksetypene fungerer finner du ut i vår test av ni isøkser for bratte skiturer, og mer om hvordan de festes på sekken finner du ut her.
De fleste foretrekker å bruke håndstropp, både for å sikre seg mot å miste øksa og for å lettere henge i den.
Alle øksene har dette som ekstrautstyr, men du kan også lage det selv med slynger - eller droppe stroppen helt.
Håndstøtte er en liten plastdings man kan flytte langs skaftet og hvile hånden på.
TURØKS
Dette er lette isøkser med lite eller ingen bøy i skaftet, klassisk bananform på bladet og kommer ofte kun med tverrblad.
Lengre og rettere skaft gjør øksene gode å stikke ned i snøen til forankring og snøklatring, og som spaserstokker i ulendt terreng.
Bananformet blad er godt å holde og mer stabilt når den brukes for å stanse utglidning.
Lav vekt gjør at de tåler mindre juling enn økser som er mer retta mot alpinisme og fjellklatring, og formen på bladet gjør de vanskeligere å få ut av isen.
De vil også sløves og slites fortere. Både breøkser og toppturøkser havner i denne kategorien, men breøksene er lengst unna klatreøksene.
For de aller fleste toppturer på ski vil denne typen isøks være veldig godt egnet.
TURØKSER: Blue Ice Hummingbird med lett bøy i skaftet og nokså aggressiv form på bladet, og Grivel G1 med mer klassisk form og bananforma blad til høyre.
TUR OG ALPINØKS-MIKS
Mange isøksmodeller er en slags blanding mellom alpinklatreøksene og turøksene. Dette er gjerne korte og lette økser, men med alpinklatreøksens utseende.
Slitestyrke og vekt vil dermed være som ei turøks, men mer aggressivt blad og bøy på skaftet minner om alpinklatreøkser.
De kan vanligvis kjøpes som par med krafse og hammer, og er godt egnet for toppturer som innebærer gåing i bratt og eksponert snø med to økser, og enkel isklatring.
FOR TEKNISK SKITERRENG: Petzl Gully.
ALPINKLATREØKS
Nærmere isklatreøkser enn turøksene. Det betyr kortere skaft med mer bøy, mer aggressiv (reversert) form på bladet, høyere vekt og høyere slitestyrke.
Disse øksene kan brukes på bratt is, og de tåler mye mer juling og mer bruk enn de lettere turøksene. Dermed er de mer egnet for teknisk krevende turer.
Samtidig er de betydelig tyngre, og den aggressive formen på bladet gjør de mindre behagelige i hånda og litt mindre egna til å stoppe utglidning, da bladet vil skjære snøen ujevnt og kan «poppe» ut.
Mer bøy på skaftet kan gjøre de vanskeligere å trykke ned i snøen.
ALPINKLATREØKS: Camp X-Light. Hammer-versjonen til høyre og tverrblad til venstre.
ISKLATREØKS
Disse har betydelig mer aggressiv form på både skaft og blad, er tyngre, og har definerte håndtak nederst på skaftet som gjør de uegnet som «spaserstokk».
Dermed takler de bratt og dels overhengende klatring på is, men samtidig blir klatreøksen uegnet til lengre turer, lettere terreng og klatring i snø.
Hvis du egentlig er en isklatrer, men skal på en og annen bratt topptur uten å kjøpe egen øks til det, kan dette være et akseptabelt valg.
ISKLATREØKSER: Black Diamond Cobra.
MIKSKLATREØKS
Lik isklatreøkser, men med enda mer bøy på skaftet. Det gjør de bedre i overheng og over kanter, men noe vanskeligere å hogge i is. Helt uegnet for skiturer.
MIKS-ØKS: Petzl Ergonomic.
STANDARD FOR GODKJENNING
Det internasjonale klatre- og fjellsportforbundet (UIAA: Union internationale des associations d’alpinisme) har laget godkjenningsstandardene for klatreutstyr, og for isøkser er det to som gjelder:
T-standarden innebærer størst styrke, og gjelder for økser beregnet på alpinklatring, krevende isklatring og drytooling.
B-standarden (ofte kalt type 1) gjelder lettere økser for bruk på snø, isbre og til tinderangling/ skiturer.
Begge standardene innebærer at øksa tåler en viss belastning på tvers av skaftet både midt på og ved bladet, og at de tåler belastning i lengderetningen - men for T-godkjenning er alle styrkekravene betydelig høyere.
T-godkjenning krever i tillegg at øksa takler gjentatte belastninger over lang tid. Felles for begge er at de krever hull som kan brukes til å feste slynger (altså uten skarpe kanter) i enten skaftet eller ved bladet.
Økser med T-godkjenning må merkes.
