Topptur på Store Trolla - en skitur i verdensklasse

Denne saken er republisert.

Siden jeg måtte gjøre unna en litt omfattende do-pause på ei hylle litt lenger ned (og dermed sette personlig rekord i fin utsikt fra dass) henger jeg litt etter de to andre.

– Nei dæven. Det er pudder jo?

Steffen og Trygve ser ut som de burde fått seg smekke, for de nærmest sikler av begeistring. Begge to gliser med dollartegn i øynene.

Innerdalen er mer kjent for klatrefjell enn toppturer, men like i utkanten av dalen ligger superklassikeren Dronningkrona, og den litt mindre besøkte men kanskje enda finere Kongskrona. Begge to er nydelige toppturer på ski. Ja, og for ikke å snakke om favorittfjellet mitt; Grøvelnebba som ligger enda et hakk lenger ut.

Lenger inn i dalen blir fjellene brattere. Ja faktisk såpass bratte at selveste Norsk Tindeklub har funnet det korrekt å bygge hytte her. Store Trolla er kanskje ikke brattest, men fjellet er høyest av alle, og slak er hun ikke. 

Toppen rager 1 850 meter over havet, som gjør Store Trolla til det høyeste fjellet i Trollheimen. Førstebestigningen i august 1895 ble gjort av løytnant Kåre Klingenberg, student Gabriel Meisterlin og Gabriels lillebror som ingen lenger husker hva het. De første som nådde toppen vinterstid var Lars Arentz-Hansen, K. Eide og Ola Simenstad i 1951. Fornavnet til K har for øvrig også gått i glemmeboka.

Men kanskje enda viktigere: De første som kjørte ski fra Store Trolla var Arne Litlere, Grete Flemmen og Robert Tangvold. De kjørte fra toppen våren 2000, etter å ha blitt temmelig gode på ski som elever på Oppdal skigymnas. Alle tre hadde bakgrunn som telemarkkjørere, men Trolla ble forsert med datidens toppturutstyr, som sannsynligvis ville framstått som temmelig antikvarisk i dag.

Vi starta grytidlig fra Hoås i Sunndalen, etter å ha satt igjen Steffens bil i Nerdal – så nær Innerdalen det er lov for folk som ikke heter Innerdal til etternavn å kjøre med motorisert farkost. Med start på Hoås blir turen en slags mini-høgrute, fra en dal til en annen, via en temmelig høy topp.

Oppturen foregår i et stort og bratt sørvestvendt heng, noe som forutsetter bombesikre forhold. Med stegjern og to isøkser hver klarte vi å forsere Trollas sørvestside på et par timer, dopause inkludert.

Oppturen gikk greit, og det må den, for her er det ikke rom for å falle. I starten er man eksponert for snø-, is- og steinsprang ovenfra. Lengre oppe vil en utglidning få store konsekvenser, og snøskred vil være total krise. Ja, enda større krise enn det vanligvis er altså.

At leggmusklene mine brant var selvsagt uaktuelt å innrømme. Men jeg velger å tro de andre tenkte omtrent det samme. Omtrent ti meter under toppryggen fant vi ei vindleppe ved fjellveggen hvor det var fint å både gå på do og gi leggene en hvil. Vi hadde gått i skyggen hele morgenen, klokka nærmet seg sju, men sola og toppryggen var endelig nær!

Jeg behøver vel ikke gå nærmere inn på utsikten mens jeg satt der på huk og priste meg lykkelig for at jeg huska papir. Og løste noen verdensproblemer for meg sjøl.

Pudder ja. På toppen av ryggen fikk vi vårt første møte med den østvendte fjellsiden vi planla å kjøre ned. Og for et føre! Her lå 20 centimeter kald puddersnø, som ikke var det minste vindpåvirket. Yrs påstand om at det skulle blåse stiv kuling oppå her kunne vi glatt avfeie.

Men jeg oppdaget også noe annet. Nemlig henget under oss. Med nesten tusen dritbratte høydemeter ned til Storvatnet, som ligger mellom Trolla og Innerdalstårnet, kjente jeg umiddelbart nervøsiteten komme. Dette er åpenbart krevende skikjøring, hvor feil – både av skiteknisk art eller feilbedømming av snøen og underlaget – kan få dramatiske konsekvenser.

Heldigvis var været rolig og litt kaldt, og skredfaregraden lav. 

Men sola varma kinnene våre, så det var ingen grunn til å somle. 200 høydemeter gjensto før vi kunne legge hendene på toppvarden.

Skulle virkelig dette bli en av de få dagene i året hvor Trolla serverer perfekte forhold for skikjøring?

Det gjelder å nå toppryggen en bit nord for ryggens laveste punkt. Hvis ikke må du omgå noen korte men krevende hamre. Jeg kunne kjekke meg med kunnskap fra fire sommerturer opp samme rute. Trygve hadde en tur vinterstid under beltet, og vi traff heldigvis blink. Dermed er mesteparten av toppryggen ganske grei gåing og klyving i eksponert terreng. Men med ett unntak, som jeg grua meg litt til.

En hammer like under toppen forseres sommerstid på vestsiden, med enkel nedklatring og litt klyving opp – i løst fjell og svært eksponert lende. Greit om sommeren, men ikke noe stas med stegjern på beina og ski på sekken. Trygve mente å huske han hadde passert dette punktet på motsatt side av ryggen.

Etter hvert som det bratnet til skjønte vi at oppoverkrukset nærmet seg. Jeg tok en titt på «sommerruta», som frista lite. 

Å lure seg ned der så rett og slett veldig farlig ut med stegjern og ski, selv om det er gøyalt på tørt føre med joggesko og shorts. Dermed gikk vi rundt til østsiden, ned en snødekt hammer som var såpass skummel at vi tok fram tauet, og vips, så var vi forbi den kinkige hammeren. Og da så vi toppvarden nesten med en gang.

På toppen var jeg nervøs. Jeg klarte ikke helt å kvitte meg med bildet i hue av at snøen ble til edderkoppnett rundt meg oppi her, eller bildet av at jeg tryner og ramler utfor stupene vi har under oss. Heldigvis var jeg øverst i Trollheimen sammen med et par hyggelige og dyktige kamerater med gode evner til å roe ned både seg selv og meg.

Etter litt skravling, sjokoladespising og felleskrelling var jeg egentlig like nervøs, men som så ofte før skjedde det noe i hue da jeg tråkka inn i bindingene. Da ble liksom alt så mye greiere. Jeg sklei litt ned fra toppen for å ta bilder, og kunne konstatere at skiene satt ekstremt godt på det gode føret.

Målet vårt var at sola skulle rekke å ta nok til å gjøre snøen myk, men ikke så mye at den ble farlig varm. Og nettopp det skjedde da vi i åttetida starta nedkjøringa på myk snø som ble gradvis fastere. Perfekt føre for kjøring hvor full kontroll på både egne ferdigheter og snødekket er alfa omega.

Førstenedkjørerne – altså Arne, Robert og Grete, kjørte ikke S-renna. Jeg er ganske sikker på at den er vanligste ski-vei ned fra Store Trolla i dag. De tre som var først valgte ei trangere og lengre renne lenger nord. En formidabel prestasjon og ei fantastisk linje spør du meg.

20 år etter førstenedkjøringa forserte vi den bratte toppflanken på nydelig føre. Snøen var stabil, og i det noe slakere midtpartiet kunne vi åpne opp og kjøre fortere, samtidig som vi jobba oss mot høyre – sørover - og S-renna. Vi målte aldri hvor bratt det var, men bratthetskartet antyder opp mot 50 grader i toppen, og ned mot 30 på det slakeste i midten. Fram til vi kom inn i S-renna hadde vi klippebånd i varierende størrelser under oss. I dette terrenget er det med andre ord ikke rom for skred eller trynings.

Vi holdt oss på beina og snøen holdt seg på plass. Snøen var fantastisk og åpnet for å kjøre fort i den store og bratte fjellsiden. 

En ting er gleden ved å klare den sportslige utfordringa med skikjøringen og lykkes med å finne en av de få dagene gjennom vinteren hvor forholdene er så bra. Men det er også noe sosialt med denne formen for skikjøring. Vi jobber sammen hele veien, følger med hverandre, stopper på gjennomtenkte steder, og arbeider oss sikkert og effektivt ned. Samtidig som vi deler denne helt utrolige opplevelsen og later som om vi slett ikke er litt rørt eller preget mens vi samarbeider oss ned fjellsiden. 

På merkelig vis kan man liksom føle hvordan de usynlige og sterke båndene mellom oss tre liksom-tøffe fjellkarer blir sterkere og sterkere etter hvert som høydemetrene gjøres unna.

Trygt nede på Storvatnet var det bare å peke skiene mot venstre og jobbe seg oppunder nordveggen på Skarfjell for å unngå de verste motbakkene på vei ned til parkeringsplassen på Nerdal. Vi nådde etter hvert sporene fra Kongskrona, og kom oss velberga ned til bilen, etter det som muligens er den fineste opplevelsen jeg noensinne har hatt i fjellet. 

Da vi tok av oss skistøvlene var fasit omtrent 2000 høydemeter, seks timer på tur og avslutning sånn cirka klokka 10 - samtidig som en annen gjeng ankom parkeringsplassen for å starte sin tur på Snøfjellet.

Store Trolla (1 842 moh)

• Ligger i Innerdalen på Nordmøre, og er regionens høyeste fjell

• Førstebesteget i 1895, første vinterbestigning i 1952

• Kjørt på ski for første gang av Arne Litlere, Grete Flemmen og Robert Tangvold i 2000

• Toppen kan nås både fra Innerdalen eller fra Sunndalen

• Turen langs ryggen fra nabofjellet Skarfjell til Store Trolla er en av landets flotteste ryggtraverser, men innebærer klatring opp til grad 3

• Selv om Trolla kan er bratt på alle sider, kan fjellet bestiges uten vanskelig klatring. Men klyving i eksponert terreng må man regne med

• Turen er beskrevet i boka Toppturer i Sunndalsfjella fra Fri Flyt-forlaget

Denne saken er skrevet av

Tore Meirik

Journalist

Tore Meirik er journalist, utstyrstester og (mye) mer på tur enn de fleste – med ski, klatretau og elvekajakk. Han er sentral i Fri Flyt når det gjelder alt fra skitesting til dekning av snøskred og reisereportasjer fra inn- og utland. Med bosted i Oppdal er skisenteret og Sunndalsfjella hans hjemmebane. Har du et tips Tore kan være interessert i? Send han en e-post: