Øksa brukes også til å hogge trinn, og til å skyfle snø og fjerne is for å lage plattform å stå på eller sette sikringer. Isøkser kan også brukes som snøanker, gjerne i kombinasjon med ski.
Vi har testet ni isøkser som alle er laget for ferdsel i bratt vinterfjell. Men de dekker flere kategorier, og ikke alle er like godt egnet for skiturer hvor øksa henger på sekken store deler av turen.
Dermed må du – som med annet toppturutstyr – velge mellom slitestyrke og presisjon, og vekt.
I vår test har vi med alt fra ekstremt lette økser til tyngre varianter, og flere modeller som dekker en slags mellomkategori. Derfor har vi også kåret flere testvinnere.
Øksene er testet av Tore Meirik og Toralf Furseth på flere skiturer i bratte fjell, tinderangling og ryggtraverser denne vinteren. De har også blitt prøvd på enkel isklatring. Vekt og lengde har vi målt selv.
Tyngdepunktet er målt fra bunn av øksa – jo høyere tall, jo høyere tyngdepunkt. Merk at kun prosenttallet kan brukes for å sammenligne øksene, siden de er i forskjellige lengder.
Vi har også målt vekt per centimeter lengde, slik at man kan sammenligne konstruksjonsvekten mellom de forskjellige øksene selv om de har ulik lengde.
Les også denne testen: Test av 11 par mellombrede toppturski
Til både skikjøring og tinderangling vil isøks rundt 50 centimeter passe de aller fleste. Lengre økser er riktignok godt egnet som spaserstokk og vil gi tillitsvekkende plasseringer i dyp snø.
Samtidig vil økt lengde også øke vekten, og presisjonen blir dårligere. Lange økser krever også høyere løft per flytt ved gåing i bratt lende, og lang øks kan være litt risikabelt å ha på sekken under skikjøring.
De fleste foretrekker å bruke håndstropp, både for å sikre seg mot å miste øksen og for å lettere henge i den. Alle øksene har dette som ekstrautstyr, men du kan også lage det selv med slynger - eller droppe stroppen helt.
Håndstøtte er en liten plastdings man kan flytte langs skaftet og hvile hånden på. Petzl og Black Diamond har slike inkludert, hos noen er det ekstrautstyr og hos noen fins det ikke. Håndstøtte kan være veldig kjekt i noen tilfeller.
TURØKS: Lette isøkser med lite eller ingen bøy i skaftet, klassisk bananform på bladet og kommer ofte kun med tverrblad. Lengre og rettere skaft gjør øksene gode å stikke ned i snøen til forankring og snøklatring, og som spaserstokker i ulendt terreng. Bananformet blad er godt å holde og mer stabilt når den brukes for å stanse utglidning. Lav vekt gjør at de tåler mindre juling enn økser som er mer retta mot alpinisme og fjellklatring, og formen på bladet gjør de vanskeligere å få ut av isen. De vil også sløves og slites fortere. Både breøkser og toppturøkser havner i denne kategorien, men breøksene er lengst unna klatreøksene.
ALPINKLATREØKS: Nærmere isklatreøkser enn turøksene. Det betyr kortere skaft med mer bøy, mer aggressiv (reversert) form på bladet, høyere vekt og høyere slitestyrke. Leveres vanligvis med hammer eller tverrblad (også kalt adze), og kan ofte kjøpes som par. Disse øksene kan brukes på bratt is, og de tåler mye mer juling og mer bruk enn de lettere turøksene. Dermed er de mer egnet for teknisk krevende turer. Samtidig er de betydelig tyngre, og den aggressive formen på bladet gjør de mindre behagelige i hånda og litt mindre egna til å stoppe utglidning, da bladet vil skjære snøen ujevnt og kan «poppe» ut. Mer bøy på skaftet kan gjøre de vanskeligere å trykke ned i snøen.
ISKLATREØKS: Disse har betydelig mer aggressiv form på både skaft og blad, er tyngre, og har definerte håndtak nederst på skaftet som gjør de uegnet som «spaserstokk». Dermed takler de bratt og dels overhengende klatring på is, men samtidig blir klatreøksen uegnet til lengre turer, lettere terreng og klatring i snø.
MIKSKLATREØKS: Lik isklatreøkser, men med enda mer bøy på skaftet. Det gjør de bedre i overheng og over kanter, men noe vanskeligere å hogge i is. Helt uegnet for skiturer.
Det internasjonale klatre- og fjellsportforbundet (UIAA: Union internationale des associations d’alpinisme) har laget godkjenningsstandardene for klatreutstyr, og for isøkser er det to som gjelder: T-standarden innebærer størst styrke, og gjelder for økser beregnet på alpinklatring, krevende isklatring og drytooling. B-standarden (ofte kalt type 1) gjelder lettere økser for bruk på snø, isbre og til tinderangling/ skiturer. Begge standardene innebærer at øksa tåler en viss belastning på tvers av skaftet både midt på og ved bladet, og at de tåler belastning i lengderetningen - men for T-godkjenning er alle styrkekravene betydelig høyere. T-godkjenning krever i tillegg at øksa takler gjentatte belastninger over lang tid. Felles for begge er at de krever hull som kan brukes til å feste slynger (altså uten skarpe kanter) i enten skaftet eller ved bladet. Økser med T-godkjenning må merkes.