– Det føles jævlig bra på alle måter egentlig. På det første runnet traff jeg sånn jeg gjør når jeg padler på mitt beste, sier en energisk Dag Sandvik til Fri Flyt i målområdet.

Under årets Brandseth Downhill, som regnes som Ekstremsportveko på Voss sin gjeveste padlekonkurranse, var han marginer fra å ta den gjeveste plasseringen på pallen. Likevel smakte en 2.-plass særdeles godt for den lokale padleren, som i fjor havnet på en noe skuffende 13.-plass.

– De fleste som er i finalen her er med noen unntak også med i VM-finalen. Så store deler av verdenseliten er her, og sånn sett er det veldig stort.

Dermed slo han Jamie Sutton fra New Zealand, men havnet like bak OL-padler Mike Dawson, også fra New Zealand. Mathias Fossum var eneste norske i finalen utenom nevnte Dag Sandvik.

– Av alle merkelige ting rullet jeg

Etter å ha kjørt tilnærmet perfekt i kvalifiseringen holdt på å gå galt for sølvmedaljevinneren. Like før mål rullet han, og trodde han hadde ødelagt hele konkurransen.

– Av alle merkelig ting rullet jeg, men da jeg kom opp så jeg at jeg fremdeles var på en okei linje, og kom i mål på 3.-plass. Jeg trodde jeg hadde ødelagt mye mer, egentlig trodde jeg at jeg ødela hele løpet. Da jeg så tiden ble jeg overrasket, forteller Dag.

– Det ga vel litt ekstra krefter mot finalen?

– Ja, virkelig. Det ga et kick! Men da gjaldt det å nullstille seg, og ikke tenke på det som skjedde i finalen. Der gjorde jeg, med noen unntak, tingene bra.

Sandvik kjørte inn til målområdet til høylytt jubel fra de fremmøtte ved Brandsethelva. For han betyr det mye å få til en såpass god prestasjon på hjemmebane.

– Veko og Brandseth er det største som skjer for meg hvert år, så det er veldig stort å få til noe så bra her.

Sikret norsk seier

Mariann Sæther (34) fra Otta sikret derimot en gullmedalje for Norge under Brandseth Downhill i kvinneklassen. Men seier i både kvalifiseringen og finalen fikk likevel ikke gulljenta til å ta helt av -selv om dette var hennes tredje seier på rad (!).

– Jeg er fornøyd, men jeg padlet dessverre ikke helt optimalt. Men sånn er det i konkurranser, det er alltid noe å utsette på runnet, sier Sæther.

– Hva kunne vært bedre?

– I finalen bommet jeg i fossen, og tapte både tid og krefter. Da ble jeg dytta opp mot veggen på høyresiden. Det var ikke et helt perfekt finalerun, men ganske nær, forteller Sæther, som mener konkurransen gir litt ekstra spenning.

– Når alle sitter på toppen er det en helt annen spenning. Selv om det er gøy, er det selvsagt prestisje når man konkurrere. Alle vil som regel gjøre det enda bedre enn normalt.