OTTAELVA Hvor: Otta-elva skal føres i tunnell fra eksisterende Eidefoss kraftverk, via ny kraftstasjon bygget inn i fjellet sørøst for Tolstadskridu, og i omlag 9 kilometer, før den kommer tilbake inn i elveleiet i juvet Grindom, 1.3 kilometer nedenfor Åsårbrua. Når: Konsesjon vble gitt desember 2015, utbyggingen er i gang fra og med oktober 2016 og forventes ferdig juli 2020.Pris for utbygging: 1210 millioner kronerMinstevannføring: Vinter bare 10 kubikk. Sommer 30 kubikk. (normal vannføring på sommer er ca 250 kubikk)Utslippsdager for elvesport: 150 kubikkFra kl 11.00 -16.00 onsdag den siste uken i juniFra kl 11.00 -16.00 onsdag alle ukene i juliFra kl 11.00 -16.00 onsdag den første uken i augustCO2-reduksjon: Produksjonen fra Nedre Otta kraftverk vil redusere CO2-utslipp tilsvarende 53 000 personbiler. Antall firma som bruker strekket kommersielt: 4 raftingfirma i Sjoa, samt Sjoa Kajakksenter. Et ukjent antall utenlandske firmaer. Ottaelvas totale lengde:135 km Kilde: nedreotta.no  Foran meg stanger betongveggen trassig mot himmelen. Eidefoss kraftverk stod ferdig da jeg fylte tre, ja, altså i 1983. Synd, tenker jeg i det jeg setter meg i kajakken. Jeg har alltid lurt på hvordan Eidefossen var før betong og armeringsjern forseglet juvet. Det nitten meter høye fallet må ha vært litt av et syn, særlig i vårflommen. Jeg grøsser litt av gammelt vemod, og vender blikket nedover elva. Fester spruttrekket, og dytter i fra land. Endelig, tenker jeg. Hjemme igjen. På Otta. DEN SISTE – ELLER? Idet jeg padler ut i det grønne vannet slår det meg at de fleste elver i Norge er hunkjønn. Tora, Ula, Sjoa, Otta. Men fossen, ja han er stort sett mann. Eidefossen. Stor-ulfossen. Vettisfossen. Hunderfossen. Det gir jo egentlig litt mening, tenker jeg og smiler litt. Uansett kjønn, dette blir nok den siste sommeren vi får på elva. Slaget om Otta tapte vi allerede for tre år siden. 11. desember 2015 ble det gitt konsesjon til den største utbyggingen i moderne historie, til tross for Stoltenbergs berømte ord om at de store kraftutbyggingenes tid var forbi. Slik er det med politikken, like lunefull som elva selv. Kraftentusiaster jublet, mange trakk bare på skuldrene og tenkte «hva så?», og en del av oss ble litt tafatte. Rett og slett. Følte oss litt tufs. Det var vi som har bodd langs elva, fisket langs elva, badet i elva, padlet og raftet i elva, forelsket oss i elva og trodd at den, om ikke noe annet, skulle få leve evig. Så feil kan man ta. Eller så naiv kan man være.LES OGSÅ: Nå blir Ottaelva lagt i rørSkal man tro politikere som selveste Tord Lien (Frp) er dette en utbygging som har tatt hensyn til både friluftsliv og elvesport. Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) har nemlig bestemt at Eidefossen tre dager i uka skal få slippe gjennom 150 kubikk vann. I seks uker totalt om sommeren. Fint det da. Så får vi bare håpe at disse fast oppsatte dagene passer for de barnefamiliene som gjerne vil oppleve elva fra raftingflåten, og at Sjoa ikke bestemmer seg for å gå i flom utenom de faste slippdagene. For Otta er stort sett brukt som avlastningselv når Sjoa renner for stritt. Det hadde uansett vært noe. At Sjoa ikke skulle føye seg etter NVE. Men så kan elva være et vrangt kvinnfolk innimellom også da. Nok om de.Jeg tenker litt på en trivelig passiar jeg hadde med en forsker her i vinter. Han lurte rett og slett på hva som feilte de som styrte med Otta-utbyggingen. For det å la vannstanden nesten seksdoble seg tre ganger i uka, er mildt sagt uheldig for fisken og mye annet liv i elva. Hm, det hadde jeg ikke tenkt på før. Jeg kikker ned i vannet som strømmer under kajakken min og lurer på om det svømmer en fisk intetanende om det som skal komme der nede. Tenker tilbake til alle kveldene jeg har sittet langs elvebredden med pappa og sett på hvor ivrig han er etter å få ørreten til å bite. Hilst på naboer som har ruslet forbi, også de med fiskestang. Alle har sine favorittkulper. Eller hadde. Hvorfor føler jeg meg plutselig litt skyldig? Har vi padlere, i jakten på et rufsete friluftsliv, tvunget fram en ordning som faktisk skader mer enn den gavner en så sentral del av elva? Jeg fortsetter å padle nedover, gjennom bølger og brevann, bort fra Eidefoss og dårlig samvittighet. Enkelte spørsmål har jeg rett og slett ikke svar på, men de ligger der og dupper, til ettertanke. LES OGSÅ: Mariann Sæther - født rastløsHISTORISK En stund senere padler jeg forbi en kritthvit strand på høyre elvebredd, og begynner automatisk å smile. Det var her vi som regel hang, vi ungene i bygda som samlet oss på late sommerdager. Svømte, brente bål og spiste pølser. Det er også her Sjoa Kajakksenter ofte starter kursdagen for ferske kajakkstudenter – bakevja er grei å ha med å gjøre, og det er lett å svømme tilbake til land om man går uforberedt rundt i strømmen. Jeg lar kajakken drive bedagelig forbi, lener meg litt mot gamle minner, og titter bort på Veggumsgårdene som etterhvert kommer til syne. Han Per, eller «Målar´n», som han ble kalt i dalen, bodde på Søre Veggum i 1797. Jeg har alltid likt Veggums-slekta – selv om de insisterer på å kalle det mest markante fjellet i dalen for Veggumskampen. Også selv om de bor på baksida. Det er klart fjellet heter Åsårkampen. Det er helt tydelig for oss som har vokst opp på solsida. Men nok om det. Per, han var kunstner, en gedigen rosemaler og treskjærer skal man tro historien. Jeg humrer litt – mor til Per var av slekta mi. Ragnhild Christensdatter Åsåren var noe slikt som tipp, tipp, tipp, tipp og litt-til-oldemora mi. Jeg har alltid tenkt at vi her oppe i dalene nok er av samme ulla, rett og slett. Så får Kampen bare få hete Kampen.  Det er merkelig, dette stedet. Det er her tunellen skal føre vannet tilbake inn i elva, etter å ha blitt tatt ut ved Eidefossen. Syv kilometer i tunell, før vannet spruter tilbake inn i elveleiet. Det er litt trist å tenke på, rett og slett. LAMASTRYK OG IBSEN-GÅRDEtter at Veggumsgården har passert forbi på land setter de fleste raftingguider foten litt ekstra godt fast i flåten. Kajakkpadlere retter seg litt opp i ryggen, og begynner å speide ned mot stryket som buldrer i synsranden. Så vidt jeg vet har det ikke navn, der det fosser forbi Norges første lama-gård. Jan Teigen på Flåten gård startet for snart tjue år siden. Det er litt tøft. Selv om ingen tenker så veldig mye på lamaer langs elvebredden der man finner linja ned stryket mellom valser og bølger. Kanskje med unntak av meg da. Men så er jeg innfødt også. Man blir litt farget av det. For meg er ikke en tur ned Ottaelva en tur ned hvilken som helst elv. Minner, historier, gjetord, sagn og lokale anekdoter er alltid med på en tur nedover. Elva er av en slik karakter at man har tid til å reflektere litt. Det er godt det også. Stryket er dessuten et av de første de unge juniorene på samling hos Øihusviken Camping under A-camp festivalen møter. Dette var i en årrekke en årlig samling av unge mellom seks og 18 år som padlet kajakk – selvsagt med foresatte på slep. Her fikk de padle med jevnaldrende, henge med kjente norske padlere og bli med på turer med mer erfarne kajakkpadlere. Sosialt samvær og lek på elva stod alltid i fokus – og kanskje er det dette initiativet, som ble til etter pådriv av ildsjeler i Lillehammer og Kongsberg padleklubber, som har gjort mest for ungdomsrekrutteringen her til lands. Det er synd at den perfekte ungdomsarenaen som Ottaelva faktisk er skal ødelegges. På stående fot kommer jeg ikke på en annen elv i Norge som er like egnet. Rett og slett.  Etter Øihusviken camping og stryket uten navn, roer elva seg igjen. Hun flyter stille forbi hjemgården min som dukker opp på venstre hånd. Øvre og nedre Aasaaren var en gang i tiden én gård, og undertegnede vokste opp på nedre. Her har vi historie i veggene – vi var nemlig skysstasjon på 1800-tallet, og til og med Henrik Ibsen overnattet i huset hvor jeg har vokst opp. Det er litt stas. Men enda mere stas er det å ha vokst opp med elvas største stryk rett utenfor døra. På raftingmunne kalles det for «Little Zambezi», men da må jeg alltid korrigere – det heter faktisk Åsårfossen. Nok om det. Jeg seiler under Åsårbrua, som bestefaren min var med å bygge på 30-tallet, og sikter meg inn mot de største bølgene. Til venstre i elva ligger «Stevie Wonder» - en valse som du må være blind for ikke å få øye på, ifølge dårlig raftinghumor. Jeg har for øvrig vært vitne til flåter fulle av unger bli surfet rundt som en liten pappkartong i gode, gamle Stevie, så jeg liker å holde meg litt unna. Jeg padler raskt forbi og hviner frydefullt i det jeg stanger i over tre meter høye stående bølger mot slutten av stryket. Det er like morsomt i dag som for tjue år siden, da jeg først padlet ned her. Den gangen sprang pappa etter meg langs land for å se at det gikk bra – i dag er jeg helt alene. Bare meg og elva. Kvinne mot kvinne. Eller kvinne med kvinne, alt ettersom. GRINDOMSå er jeg inne i juvet. Det er merkelig, dette stedet. Det er her tunellen skal føre vannet tilbake inn i elva, etter å ha blitt tatt ut ved Eidefossen. Syv kilometer i tunell, før vannet spruter tilbake inn i elveleiet. Det er litt trist å tenke på, rett og slett. Jeg henger litt i favorittgrotta mi, et ganske stort overheng på høyre side av elva. Lyset er litt dunklere, og vannet legger seg i ro under bergveggen. Som barn stod vi ofte på kanten på den andre siden av elva, og tittet ned på det grønne vannet som rant forbi – skremte hverandre med historiene fra gravalvorlige besteforeldre om skrømt og nøkken i dypet. Vi stod og kjente med barnslig fryd på redselen for det mektige. Elva som buldret forbi. Dag og natt. Som frøs igjen på vinterstid, og åpnet seg med brask og bram i mektige isfårr om våren. Bygdefolkets kallenavn på juvet er rart, for her heter det «Grindom». Om det var mange grinder her fra gammelt av, eller om kanskje den gamle brua som tyskerne sprengte under krigen hadde en grind på seg, nei det vet jeg ikke. Men det som var sikkert, var at vi aldri hadde trodd at noe slikt som dette kunne temmes. Ikke en gang i et ivrig barnesinn var det rom for slik fantasi. Så feil kan man altså ta. Jeg padler ut av juvet med strømmen fra Jotunheimen som følgesvenn, og tenker på mye. Det er som man vet vanskelig å sette en prislapp på urørt natur, mens rennende vann kan enkelt regnes om til kroner og ører. Norge er et land som bugner over av grønn energi-entusiaster. For dem er det selvsagt at elver er utrolig mye grønnere enn fossilt brennstoff. Joda, jeg kan si meg enig i det. Men det som forundrer meg, er hvor lite som blir gjort for å faktisk ta tak i de kraftverkene vi har, og effektivisere dem. Der er det mye å hente. Kanskje så mye at en utbygging av Nedre Otta tross alt ikke hadde vært nødvendig. Som kjent er 90 prosent av elvene våre berørt av utbygginger. Det er mye. Altfor mye.MOT OTTADen siste kilometeren før tettstedet Otta dukker opp er som å ta steget tilbake til virkelighten, med bilstøy og boligfelt på venstre hånd. Noen bilister tuter, og andre vinker, men de aller fleste enser ikke den lille farkosten på elva. For hvorfor skulle de det? De fastboende har sett raftingflåter og elvekajakker flyte nedover Ottaelva i tre tiår. De har hørt både gledeshyl og redselsvræl stige opp over elveduren, de har sett både kajakkpadlere, svømmere, raftere, ja egentlig stort og smått flyte nedover. Vi tenkte kanskje ikke nok over det, det gangen i 1999. Da gjaldt kraftstriden en utbygging av Øvre Otta, noe som ville øke Norges kraftproduksjon med én hel prosent. Det høres lite ut, men er faktisk ganske mye. Heldigvis ble det ikke slik. Sidelvene Tora og Føysa og andre småsøsken ble reddet unna utbyggingen den dagen på Stortinget, nærmere bestemt 7. juni 1999. Noe natur fikk forbli urørt i det det ble stemt for delvis utbygging. Hurra, tenker jeg. Noe er da vunnet, tross alt.