Jeg ønsker å våkne av meg sjøl, tusle ut på kjøkkenet, rive åpen en av lukene og se inn i en liten, firkantet verden der inne i kalenderen, der det snør som rakkern.
Ikke sånn filmsnø, men ekte greier; den lille posen med lego eller sjokolade inne i kalenderen ser mest av alt ut som en nedsnødd hval på parkeringa i Hodlekve.
Når jeg har summet meg og børstet snø av hvalen, er det tid for å brygge seg en kaffe, se ut gjennom vinduet, finne ut at det faktisk snør der ute, i virkeligheten, under gatelyset.
Der også.
Det er ønsket.
Mange ønsker seg snø til jul. Det hører med.
Men hva er bedre? Snø før jul.
I mitt hode er det nemlig slik at det er noen plasser og åk jeg har lyst til å kjøre ski hvert eneste år. Lista med alle stedene jeg ikke har vært, eller sjelden drar, men som jeg gjerne vil dra til, ligger der også, men i luke nr. 2.
Sånn er det med ski: Det er både repetisjon og eventyr. Både 20 runder i samme heis og toppturer på ukjente fjell.
Motivasjonen min til å dra nye plasser eller bli med på mer sjanseartede turer øker dramatisk dersom jeg har fått huket noen av de faste droppa/linjene/løypene – det liksom ikke blir vinter uten.
OBS: Dette er ikke en holdning jeg argumenterer for eller anbefaler, for meg er det mer et av livets fakta.
Jeg er ikke sååå kravstor, mye av tingene på min ikke-vinter-uten-liste kan jeg få fiksa på et par helger med bra med snø på Østlandet.
Får jeg fiksa dette i adventstida, er jeg i rute for en prima vinter.
Hvis ikke, går det ikke ad undas, men veien til Harpefossen blir litt lengre.
Tur til helga sirru?
Du, jeg må bare sjekke været for Hallingdal først.
