– Storsekken min får du i alle fall aldri

Hvor jeg skulle med en så stor sekk? Ja, hvor skulle jeg ikke? Fjellturer forekom, men jeg husker best reisemål som Paris, Firenze og Kefalonia. Tre interrailer ble det, i tillegg til Roskilde-festivalen og Nirvana på Kalvøya.

Prinsippet var at problemet aldri er en for stor sekk. Du kan jo bare la være å fylle den. Problemet, derimot, er når du ikke har plass, når du må legge igjen ting hjemme, droppe aktiviteter du kunne tenkt deg å gjøre, ofre et ekstra voliminøst plagg, velge en kald sommersovepose framfor den du burde hatt. Sånne ting. Det ville jeg unngå. 

Der andre ryggsekkturister måtte presse bagasjen inn i en Golf, hadde jeg skaffet meg van. 

I dag er det liksom et moralsk spørsmål å ikke skaffe seg unødig mange ting. Den gangen var det ikke snakk om annet. Du hadde én skijakke, som også var regnjakke og vinterjakke, og du hadde selvsagt bare én stor ryggsekk. Koffert var et skjellsord og trillebager ennå ukjent. 

Så det var min 90-liters Lowe Patagonia jeg rakk å slenge noen få klesplagg opp i da jeg ble sendt på hasteoppdrag i Sør-Amerika og endte opp med å fly Concorde over Atlanteren på Bergens Tidendes regning. Et par år senere la den beslag på mesteparten av bagasjeplassen i leiebilen da jeg dro på pilgrimsreise i USA: Vail, Aspen, Crested Butte, Snowbird, Alta, Snowbasin, Squaw Valley, Mammoth. 

Sekken slapp riktignok å bli heist opp fjellvegger, men fikk smake rikelig av brutaliteten på flyplasser og bagasjebånd. Etter hvert begynte det å røyne på. Sømmer raknet og spenner gikk i stykker. 

Utover 2000-tallet ble reisebagasjen fraktet på annet vis. 90-literen overlevde alle flyttinger og ryddesjauer, men ble brukt når mye skulle bæres langt. Som når et telt skulle slås opp i Styggedalen i Hurrungane, eller en familie med to småbarn skulle telte på Fagervann.

Ved hjelp av gummistropper og slynger og karabiner, hang sekken noenlunde sammen og fungerte til sitt bruk, men den begynte å bli et sørgelig syn. 

Slik er det ikke lengre. Under korona-pandemien fikk jeg ånden over meg og leverte sekken inn til Else Nilsens systue i Bærum. Den kom tilbake som ny, med reservespenner og forsterkede sømmer. Nå blinker det atter i blå og grønn corduranylon i boden. Snart skal jeg begynne å gå lengre og ha med meg mer. Storsekken min får du i alle fall aldri.