Tore (17) sin dyreste eiendel i 1997

Men hvordan i huleste hadde jeg råd til ei dyr kamkile som 17 år gammel skigymnaselev? Svaret er vel at jeg ikke hadde råd, men jeg må ha hatt bursdag ellerno i forkant av kjøpet. 

En annen ting var min fars innsats som spiller på Rosenborg og det norske fotballandslaget. Fattern var back på RBK i 1971, og den gangen var landets beste fotballag sponsa av en sportsbutikk i Trondheim som het Axel Bruun. Fattern er en trivelig kar med stor interesse for friluftsliv og å spare penger, og derfor hadde han sørga for å holde vedlike kontakten - og rabatten – på Axel Bruun. Selv om fotballinnsatsen hans i 1997 begrensa seg til RBKs oldboyslag hvor han spilte med folk som Odd Iversen og Bjørn Wirkola.

Med fatterns RBK-baserte rabattordning klarte jeg å finansiere kamkilen. Det var Stig, Joakim, Per Roger og jeg sjeleglade for da vi ankom andre (muligens tredje, husker ikke) standplass på verdens fineste grad 5 minus-rute; Bare Blåbær i Lofoten.

«Friends helpful at anchor» sto det i føreren. Vi var mildt sagt enige i det da vi kom dit sommeren 1999. Det kunne også stått «Building anchor impossible without purple cam» og ville vært omtrent like sant (mener jeg å huske).

Men kamkile hadde vi, og den Metolius Ultralight Power Cam 8-baserte standplassen ble så fin og tilsynelatende trygg at Stig dro fram ei Morgan Kane-bok og satte seg til å lese mens Jokken leda opp den nydelige diederet og etter hvert risset over oss.

Siden den gang har jeg ofte tenkt at jeg må få bytta den 25 år gamle slynga på Ultralight Power Cam 8´en, og det er vel på høyt tid jeg gjør alvor av tanken. Å kvitte seg med den er i hvert fall fullstendig uaktuelt.