Men hvert år ser jeg menn og kvinner forlate jobb, familie og plikter for å dra på jakt. Det samme jaktlaget møtes hvert år når elgjakta åpner – og alt annet må vike. Samboere, barn, kjæledyr, arbeidsgivere, ikke-jaktende venner: De må bare akseptere at jakta starter nå. Datoen er gitt av myndighetene, så man slipper å diskutere det.
Hvor de får fridagene fra? Jeg vet ikke.
Hvem som må ordne med vikar? Samma det.
Når de kommer hjem? Det kommer an på.
Jeg unner elgjegerne dette. En årlig frisone – no questions asked – fra familie og storsamfunn. Noen dager der man kan være ute i naturen, utenfor de store høytidene der resten av samfunnet fyller opp utferdsparkeringene.
Men samtidig tenker jeg at dette kanskje – i den beste av alle verdener – kunne vært slik at alle vi andre fikk det samme tilbudet også.
At det, for meg som liker ski best, var slik at man for eksempel møtte opp på Stryn 1.juni hvert år og visste at resten av laget var der.
Ingen sjekker værmelding eller er bundet opp med jobb – det finnes ingen som kan si nei. Og ingen i gjengen trenger å diskutere hvor man skal dra. Alt er låst, fast, udiskutabelt. Tradisjon.
Man drar i lag til fjells.
Helt til man har fylt sin kvote med sløsj.
Bare en tanke.
Kan gjerne ha på sånn høyoransj lue.
PS. Tittelen er åpningen på hallingklassikeren «Jaktvise», derav ordet mannfolk. Verdt et lytt på youtube/spotify.