Hvem som må ordne med vikar? Samma det.
Når de kommer hjem? Det kommer an på.
Jeg unner elgjegerne dette. En årlig frisone – no questions asked – fra familie og storsamfunn. Noen dager der man kan være ute i naturen, utenfor de store høytidene der resten av samfunnet fyller opp utferdsparkeringene.
Men samtidig tenker jeg at dette kanskje – i den beste av alle verdener – kunne vært slik at alle vi andre fikk det samme tilbudet også.
At det, for meg som liker ski best, var slik at man for eksempel møtte opp på Stryn 1.juni hvert år og visste at resten av laget var der.
Ingen sjekker værmelding eller er bundet opp med jobb – det finnes ingen som kan si nei. Og ingen i gjengen trenger å diskutere hvor man skal dra. Alt er låst, fast, udiskutabelt. Tradisjon.
Man drar i lag til fjells.
Helt til man har fylt sin kvote med sløsj.
Bare en tanke.
Kan gjerne ha på sånn høyoransj lue.
PS. Tittelen er åpningen på hallingklassikeren «Jaktvise», derav ordet mannfolk. Verdt et lytt på youtube/spotify.
Denne teksten stod på trykk som en lederartikkel i papirmagasinet for noen år siden, men tematikken står seg minst like bra den dag i dag. Derfor har vi dratt den frem fra arkivet vårt.
