Inn fra venstre: En friflytredaktør i rollen som seg selv.
Inn fra høyre: En leverandør til utendørsindustrien.
De kjenner til hverandre, men møtes tilfeldig.
Redaktør: Hallå. Kom du i dag eller?
Leverandør: Hallå. Nei, kom i går, var på Sweet-festen i går. Ja, sett noe interessant?
Redaktør: Alltid noe artig å se, vet du.
Leverandør: (Peker mot logoen til klesmerket som har stand bak dem.) Hvordan er samarbeidet deres med de her ‘a?
Redaktør: Tja, helt OK. Det er ikke alltid like lett å få testprodukter derfra, hender jeg må mase litt.
Leverandør: Haha. Ja. Det er jo ikke dere de vil nå.
Redaktør: Å?
Leverandør: Det er de andre.
Redaktør: Hvem andre?
Leverandør: Hundelufterne.
ANALYSE.
Hva foregår i dette utdraget fra Jon Fosse-dramaet «ISPO: Ein septologi»? Det skjer åpenbart endel mellom linjene der, hvor Leverandøren prøver å plassere Redaktøren på en slags rangstige, men først og fremst forsøker Leverandøren å etablere et operativt skille mellom friflytlesere og hundeeiere.
Jeg er kjent med at det til eksamen ikke er vanlig å trekke inn personlige erfaringer i analysen, men la meg bare kort si at under pandemien har jeg selv blitt hundeeier.
Og selv om jeg ikke er enig i at det er en lagoppdeling, er det jo noen skiller der. Hundeeiere er hverdagsutefolk, ute 3-4 ganger om dagen i all slags vær. Endel av hundeutelivet er også typisk lavintensitet – å lufte hunden foregår ofte i luntetempo.
Dette visste jeg forsåvidt før jeg ble hundeeier. Men mangelen på sosialt rangspill blant hundeeiere er slående. Den typiske norske samtalen (hva heter du? hva driver du med? hvor er du fra?) er komplett fraværende.
Si at man en morgen i duskregn går ut i crocs som hunden har tatt biter av og joggebukse og Megapark-hettegenser med malingflekker – og helt uten moderne skallbekledning – og møter en annen hundeier.
Man spør kun:
Hva heter hunden din?
Hvor gammel er den?
Og kanskje, om man ikke klarer å plassere rasen:
Hva slags hund er det?
That’s it. Har man møtt hunden før, er det kun løsprat. Det finnes altså hundeeiere jeg har hatt hundrevis av samtaler med som jeg ikke vet hva jobber med, hvor bor eller hva heter. Ingen rangstige i mils omkrets (med mindre de har begynt å selge slikt på Bygger’n). Litt som når man møter noen på stien opp Prestholtskaret og kun sier:
Hei.
Før man går videre. Man er ikke der for å rangere noen, man er der for hunden eller turopplevelsen eller begge deler.
KONLUSJON.
Så jeg liker å tro at det ikke er oss eller de andre.
Det er simpelthen alle vi som er her ute i regnet.
