Anmarsjskoen som nekter å dø

Han har rett. 

Jeg har prøvd.

Det er bare det at de nekter å dø. 

Litt forhistorie: Før anmarsjsko ble allemannseie, noe alle hundeluftere i landet hadde, var det liksom et kjennetegn på at du var en utendørsperson. Ja, en periode der på 00-tallet var livet enkelt: Still med et par røde La Sportiva B5, så veit alle at du er en utendørstype. 

Om du f. eks. hadde bijobb som klatrevakt på et klatresenter en kveld i uka, var det helt selvsagt å springe rundt i et par sånne hele uka, og om du på din vakt skulle vise noen rookies betaen på et grønt rock-over-bulder, gikk du det selvsagt i dine røde B5.

Obs: La meg si at jeg ikke forsvarer denne oppførselen per i dag, men det må jo være en viss sannhetsgehalt i denne historien i dag. 

Og når klatrerne skulle på fest etter fredagsøkta (alltid lite kø på rutene da), sto det linet opp med B5 i gangen. 

Men så begynte vel folk å innse at B5 ikke var så bra, og begynte å se se etter alternativer. 

Det var selvfølgelig min gamle venn Sjur H. som kjøpte Ganda Guide først. Han klinka til og mente det var den perfekte sko. Bra til alt! Jobbe, klatre, fest, trene – kunne lett løpe seg en mils tur i de, husker jeg han sa. 

Det var bare det at godeste Ganda Guide hadde arvet to svakheter fra moderskoen B5 + at den hadde fått en ekstra. Som Larkin skrev: «They fuck you up, your mum and dad. /They may not mean to, but they do. /They fill you with the faults they had / And add some extra, just for you.» 

Nedarvet var de ubrukelige lissene, som har en slags auto-knyte-seg-opp-funksjon. 

Nedarvet var også sålen, som er fin på tørr stein, men helt latterlig glatt på for eksempel vått gress – spesielt fint på returer.

Og den extra svakheten, just for you? 

Denne skoen er fra cirka 2010, før man fant ut at dropp (høydeforskjell mellom bak og fram på sålen på sko) kanskje ikke er så smart. Så den har dropp. MYE dropp. Du står i en slags 20% nedoverbakke. Det gjør den fin å klyve med eller å gå i motbakke, men den er fæl å småløpe med og helt forferdelig å gå lange nedoverbakker med – du går med høye hæler, dreper knærne og får tærne most mot fronten skoen som en slags bonus.

Så … hvorfor har du fortsatt denne skoen, om du hater den så mye? lurer du kanskje på. 

Well, for det første er det kjekt å ha en sko man virkelig ikke bryr seg om, om det er jevlig gjørmete eller du skal gjøre en eller annen skitten rivejobb for turkompisen din.

For det andre er faktisk litt forlokkende å ha en sko som det føles så innbydende å gå motbakke med. 

Og så – for det tredje – har jeg prøvd å finne nye bruksområder. Den kunne vært fint til bikepacking, siden sålen er stiv, men lissene går opp hele tiden, noe som ikke er kjekt på sykkel. 

Så jeg har vel egentlig ingen annen grunn til å ha de enn at jeg har bestemt meg for å se om jeg kan bruke de til de gikk i stykker, eller om jeg gikk i stykker først. 

Det er meg mot Ganda, a fight to death. 

I sommer så jeg muligheten. Sålen har begynt å sprekke litt, og deler av mellomsålen har begynt å falle ut. Så jeg meldte meg på et tredagers elveredningskurs der et av utstyrskravene var at man hadde egne sko som tålte mye svømming i Sjoa. 

Jeg tenkte: «Sjoa! I have just the shoe for you».

Men etter tre dager med mye svømming var sålen ikke noe dårligere. 

Derimot hadde jeg blitt påminnet om at stedvis er vått gras rett ved elva. En av tingene du lærer på kurset - med god grunn - er at du skal ha hjelmen når du beveger deg til fots langsmed elva og. 

Så Ganda vant denne runden og.