Fra rygg til renne

Det er godt å kjenne turkompisen sin godt og vite at lørdagens seige langtur til Styggedalstind og Gjertvasstind ikke er til hinder for å velge en skikkelig topp søndag også. 

– Hva med Austabotntind, toppen altså? 

Jeg har kjørt den bratte nordrenna fra Vestre Austabotntind på flere varianter av skareføre, men selve toppen på 2204 meter over havet kjenner jeg bare på avstand fra naboen Store Ringstind.

Senest i starten av mai, stod jeg der. Fra Ringstind ser det helt sprøtt ut at små menneskemaur beveger seg ytterst ute på tuppen av en smal egg. 

Ikke mange minuttene etter at vi har tatt på oss skiene like før toppunktet på Tindevegen hører vi stemmer bak oss. Pokker, vi skulle ikke drøyd helt til klokka 6.  

Planen var å være først i løypa, for å kunne gjøre klatringen mot toppen uforstyrret. Jeg gjør et hederlig forsøk på å øke farten og avstanden, med Arne travende bak. 

Det nytter ikke. 

Ikke bare har de et imponerende driv, de treffer også bedre på snøflekkene. Når vi har satt fra oss skiene og tatt på stegjern er vi tatt igjen av to lag, hvert bestående av en sprek kvinne og en mannlig guide.

En hund er også med, men heldigvis blir den bundet fast rett før den bratte eggen starter.

Dette er det alpine Jotunheimen på sitt villeste. En smal rygg, svart fjell på begge sider, med en strimle snø på toppen, bukter seg oppover mot et bratt snøfelt, for så å gå over i en smal rygg igjen. 

Jeg ser egentlig ikke noen andre argumenter for at dette skal være en farbar vei enn at det er spor videre og at jeg kjenner flere som har vært her. Logikken tilsier at det er skummelt, mer enn vanskelig. I klatreføreren er ruta gradert til 2. Det er bare ikke rom for å trå feil. 

Guidene har vært her for bare et par dager siden. De kjenner hver stein og bruker sin foretrukne teknikk: Guiden går i stor grad går usikret, men holder gjesten i et kort tau. Fart er også sikkerhet i dette terrenget.

Vi er litt mer omstendelige, for det meste går vi løpende med mellomforankringer og lengre tau. I de partiene der det ikke er fjell å sikre i, er sikkerhetsprinsippet det som får meg til å grøsse: Hvis én skulle falle utfor, er makkerens jobb å hoppe på den andre siden.  

Heldigvis er det ikke noen annen dramatikk, enn at en sjokoladeplate styrter i avgrunnen. Klokka er ennå ikke 10. 

Vi lar de andre gjøre ferdig sine fotosessions og pakke sammen, før det blir vår tur. En smal bro av stein med snø oppå fører ut til selve toppunktet, med den bratte baksiden av Ringstind og den kjente profilen av Store Skagastølstind (2405 moh.). 

Arne instruerer meg til å stå stødig og setter sine kamkiler på samme sted som guiden før han. Så kan jeg komme etter og står på toppen av Store Austabotntind (2204 moh.)

Det er varmt og godt, men ingen av oss føler for å nyte stort mer av sommerdagen her. 

Dette er nemlig terreng for full konsentrasjon. 

Vi spiser litt, men er raskt på beina igjen. De samme snøbakkene og smale eggpartiene må forseres på nytt.  Vi vil ned igjen før enda mer snø smelter. 

Jeg senker skuldrene når vi kan binde oss ut av tauet på vesttoppen. Litt over den kjente nordrenna finner vi igjen skiene. Arne overbeviser meg om at det ikke er noen vits i å kjøre renna på en slik dag, det er knallhardt og sporete. 

I stedet setter vi utfor den sørvendte renna på den andre sida. Det er tidvis artig skikjøring, selv snøen er i full oppløsning, slik at vi må nøye oss med to-tre svinger av gangen, før vi slipper forbi en elv av snø. 

BLAUT NEDFART: En elv av våt snø følger Arne Litleres ferd ned en sørvendte renne i Vestre Austabotntind. Foto: Erlend Sande

Men også denne reportasjen avsluttes med noen herlige svinger på godt føre, og vi beholder skiene på helt til vi når Tindevegen.  

Klokka er ennå ikke 12, men både skidagen og topptursesongen er over for denne gang.