Norge som klatrenasjon

Tøff internasjonal konkurranse 

Hjemme i Norge foregår samtidig en prosess om det skal jobbes for etablering av et nasjonalt klatreanlegg som skal vedtas på en ekstraordinær generalforsamling i Norges Klatreforbund 21. mars.

Hafsaas ber Klatreforbundet om å skjerpe innsatsen overfor utøverne som ønsker å prestere i internasjonale konkurranser.

Da hun begynte å konkurrere i 2009, hadde alle klatrenasjonene små budsjetter og var begrenset av det. De ti siste årene har sportsklating vokst i et høyt tempo og mange nasjoner har skapt bedre rammer for seg selv, blant annet som følge av at klatring har blitt en olympisk gren.

Fortsatt mener hun at Norge er et u-land når det kommer til sportsklatring.

– Det er ikke hardt nok, det er ikke avansert nok, det er ikke teknisk nok og det er rett og slett ikke nok å klatre på, skriver hun i en kommentar på norsk-klatring.no.

NOE Å BRYNE SEG PÅ: Sportskaltring har vokst kraftig både nasjonalt og internasjonalt de ti siste årene, men toppidrettssatsingen henger ikke helt med. Her er Tina Hafsaas på NM i ledklatring i Oslo i 2019. Foto: Bjørnar Brende Smestad

«Bør ikke målet være å bygge opp et tilbud på hjemmebane som er så bra at alle landets beste klatrere ønsker å være en del av det?»

Landslag uten landslagstrener

I strategiprogrammet til Norges klatreforbund er det ambisjoner om både OL-deltagelse og internasjonale medaljer.

– For meg virker som om det ikke er gjort så mange tanker om hva denne målsettingen faktisk innebærer. Det er flott og motiverende med hårete mål, men en sånn målsetting innebærer forpliktelser, og det er forpliktelser jeg ikke har sett noe av på lenge, sier Hafsås.

I 2023 består det norske klatrelandslaget av fem utøvere, men uten landslagstrener, fysioterapeut eller mental coach som det er lett å tenke at et landslagsplass fører med seg. Etter at Stian Christoffersen ga seg som landslagstrener har rollen vært ubesatt.

Norge hatt flere som har markert seg blant verdenseliten, som søsknene Magnus og Hannah Midtbø. Flere juniorer er på god vei opp og det er dem Hafsaas hever stemmen for. 

– Da jeg var junior, fantes det er fungerende landslag med flere utøvere, og trener. Vi reiste på samlinger, trente sammen ukentlig og hadde det kult på tur, men siden det gikk i oppløsning har det egentlig ikke vært så mye lagfølelse. Noen år har jeg vært alene på seniorlandslaget, og andre år har vi vært flere, men det har ikke vært noen der til å ta tak i fellesskapet. Det at vi nå henger bak som nasjon skyldes nok primært at andre nasjoner har fått tilgang til mer ressurser nå som sporten er olympisk, og på den måten har deres konkurransesatsing blitt mer profesjonell, mens det for oss står litt stille. Vi har i hvert fall ikke klart å bygge på den boomen som klatresporten har hatt, enda, sier Hafsaas. 

De beste sportsklatrerne kommer fra de store nasjoner som Japan, Frankrike, Tyskland og også USA. Frankrike har tre nasjonale klatreanlegg. Norge har ingen, men flere kommersielle klatresentre som er svært populære. Men rutene her blir ikke skrudd for verdenseliten. 

Tanken er at et riksanlegg for klatring kan fungere som både treningsarena og gjøre trenerrollen enklere. Men vil klatre-Norge ha et slikt nasjonalanlegg? Det er også en debatt om hvor et slikt senter bør plasseres. Konkurranseklatring er bare en liten del av hva Norsk Klatreforbund driver med.

Hafsaas understreker at hun forstår slike dilemma, men at hun først og fremst tenker på juniorene som er på vei til å bli seniorer og at de må få rammer og vilkår til å kunne utvikle seg. 

– Det er en tøff overgang og et helt annet internasjonalt nivå de vil møte. For å bygge opp noe som føles som et lag, må en trener på plass. Et apparat som tar vare på utøverne som er på vei til å bli seniorer. 

Støtteapparat i form av menneskelige ressurser?  

– Ja. Helt siden Magnus (Midtbø journ.anm.) slo gjennom har prestasjonene utelukkende vært på eget ansvar og av egen vilje. Vi har aldri hatt noen rammer som vi kan prestere i. 

Hvordan har du klart det likevel?

–Jeg har vært gjennom noen runder med motgang og skader. Hver gang jeg har kommet tilbake, har jeg blitt så glad for å bare være tilbake og kunne leve livet som proff klatrer og egentlig bare surfa på det. Men hver sesong har kostet mye. Jeg har ikke helt skjønt hvordan jeg skal prestere og levere på det nivået forbundet mitt har ambisjoner om, når vi utøvere ikke blir investert i. Jeg har fått dekket utgifter gjennom hele min karriere, og det er fint, men det jeg alltid har ønsket meg er et støtteapparat og være et lag som jobber mot felles mål. Å ha noen å dele tap og seire sammen med, analysere og finne ut av hvordan vi skal være bedre neste gang. Jobbe som et lag off-season og gjøre hverandre gode. Det er der den faktiske jobben gjøres. I år ble det ansatt en lagleder på ett års prosjektstilling for seniorlandslaget, det er kanskje en start, sier hun.

Kamp om midler

Klatreforbundets sportssjef Reino Horak har lest kommentaren til Tina Hafsaas og gir henne rett i mye. Samtidig mener han at virkeligheten må nyanseres. Cruxet ligger i økonomien.

 – Det er et ressursspørsmål, helt enkelt. Den største gruppen i Klatreforbundet er ikke toppidrettsutøvere. Toppidrett er oftest en netto kostnad for et forbund og det må subsidieres av frie midler. Det er ikke bare å ansette en landslagstrener. Treneren må kunne ha fri tilgang til et treningsanlegg, og de ressursene og mulighetene besitter ikke NKF, akkurat, sier Horak.

SVARER: Reino Horak er sportssjef i Norges Klatreforbund. Foto: Privat

Sportssjefen har sørget for en leilighet som utøverne kan disponere i Innsbruck og få trent godt og i et miljø med høyt internasjonalt nivå. En løsning han mener er betraktelig rimeligere enn å ansette en internasjonal rutesetter som skal skru nye, harde buldre og ruter annenhver uke. 

For noen år siden foreslo Horak et nasjonalanlegg for klatring i Norge, med mål om å levere noe av det som Tina etterspør.

– Det er en økende interesse for klatring. Det er vi og andre klubber og forbund i Europa, Asia og Nord-Amerika som har drevet fram interessen slik at det finnes muligheter for kommersielle sentre. Det bør ikke bare være de som skal ha en del av den utviklingen, sier Horak.

Ser til Innsbruck

Klatresenteret i Innsbruck synes han er en forbilledlig arena som dessuten tilfører penger til det østerrikske klatreforbundet. Horak har selv stilt som lagleder på dugnad i seniorkonkurranser og erkjenner at det ikke er holdbart i lengden.

– Det viktigste for meg med et slikt anlegg er at det er økonomisk bærekraftig. At forbundet ikke vil være så avhengig av å få tak i eksterne sponsorer eller ikke vite hvordan situasjonen ser ut om fem-ti år. Et nasjonalt klatreanlegg må komme hele klatre-Norge til gode. Får vi vårt eget anlegg, kan vi ha kurs, seminarer og utvikle vårt tilbud til landets klubber. Regionutvikling er også en viktig del av dette. Som bonus er det noe som vi selv bestemmer over, og som kan gi mulighetene som Tina etterlyser, sier han.

Det at seniorutøverne ikke blir prioritert, mener Horak er feil.

Ifølge han får landslaget mer støtte nå enn før, men at forskjellen er at det kreves mer, større og bedre ressurser i dag enn for bare fem år siden for å prestere i møte med de større og beste nasjonene. 

– Det er ingenting feil i det hun skriver. Det er et ressursspørsmål, helt enkelt. Det hun vil, det vil vi også. Det er ingen motsetning her, men vi må ha med alle fakta. Ingenting er gratis, det er den krasse virkeligheten. Vi får ingen økonomisk støtte fra Olympiatoppen, slik tilfellet er i England, Belgia, Italia, Slovenia eller Tyskland. I stort sett alle land utenom de nordiske  gis det millioner til toppidrettssatsing i sportsklatring etter at klatring ble en del av OL-programmet. I Norge gis det nok mest til vinteridrettene. Det er paradoksalt nå som vi har fulgt med på VM i langrenn med 21 nasjoner. I klatring er det dobbelt så mange nasjoner. Vi ikke langt nær å prestere som de gjør, men jeg synes at nye idretter under utvikling som blitt tatt opp i OL bør få hjelp og støtte til å kunne utvikles og ta hand om sine utøver på beste mulige måte, sier Horak.

I VERDENSTOPPEN: Natalia Grossman (USA) vant VM-gull og sølv i 2021 og har 14 pallplasseringer i verdenscupen, inkludert 7 gullmedaljer. FOTO: IFSC

BULGARIAS STJERNESKUDD: Som 17-åring ble Aleksandra Totkova ble verdensmester i junior-VM. FOTO: Daniel Gajda/ISCF

SEAN BAILEY: Amerikaneren på led i verdenscupen i Villars, Sveits, i 2021. Foto: ISCF

Sin siste sesong som konkurranseklatrer

Hafsaas er den norske utøverne som har holdt et høyest nivå internasjonalt før hun ble skadet. Etter tre år med pandemi og skade, trener nå mot det som antakelig blir hennes siste sesong som konkurranseklatrer. Målet er VM i Sveits i august.

– Her i Innsbruck er det rutesetting av nivå og stil som jeg møter på konkurransearenaen, og det er i tillegg mange jenter å trene med. Det er veldig motiverende for meg som har vokst opp med å trene med gutta, og dessuten også mye alene, sier hun.