Slingsby overdrev knapt nok hvis du spør meg, men siden de færreste gjør det, så får jeg være enig i at den britiske klatrepioneren overdrev kanskje litt da han claima at Kvanndalstind er Europas bratteste fjell. Aiguille de la République i Chamonix er f. eks. kanskje hakket brattere. 

Men uansett: Gjemt bak majesteten Store Vengetind ligger den obsternasige lillesøsteren Kvanndalstind, som ikke lar seg spotte før du har gått en stund. Men for et syn fjellet er når du først får øye på det! Kvanndalstind er toppen av en takkete avstikker fra Vengetindryggen, og det knøttlille toppunktet ligger 1 744 meter over havet – hundre meter lavere enn den Store Vengetinden, men minst like tøff. Og noen hakk vanskeligere å komme opp på. Uansett hvor du kommer fra må du klatre, og med mindre du ønsker deg lange omveier må du komme deg trygt over minst en isbre.

Vi gikk det som har blitt vanligste vei til topps. Først opp under Romsdalshorn hvor det er omtrent helt umulig å ikke gå feil to ganger (først mot innsteget på Hornets nordvegg, så opp mot den gamle normalruta på Hornet), men på tredje alternativ er man på rett vei. Ikke før man er godt forbi Olaskarsvatnet og nærmer seg breen sør for Søre Vengetind får man øye på Kvanndalstind. Og da er det fort å bli litt knekt eller inspirert av Slingsby; det er nemlig pokker så bratt. 

Breen var snødekt da vi var der og denne historien ble til, men turkameraten min Ingvild og jeg har vært der før, så vi vet at under snøen er det fullt av store sprekker som er livsfarlige å falle ned i. Vi bandt oss inn i tau og bød på skyss til Even, som var på solotur og dukka opp ved brekanten. Heldigvis var det ikke noe helvete med bergschrunden – aka sprekken mellom breen og fjellet på motsatt side. Vi klatret opp på laveste punkt på ryggen, som har Kvanndalstinden som høyeste punkt. Eventyret har for lengst begynt, men det er nå det bratner til.

Even løper av garde, mens Ingvild og jeg tar det mer kuli. Isøks var kjekt å ha i snøen på ryggen, men etter hvert ble det såpass bratt at snøen forsvant. Et kort og spennende klatreopptak bryter opp klyvinga, som stort sett foregår nede til høyre – på sørsiden – av selve ryggen. Den er så full av spir og pinakler at å følge toppen blir for mye styr, men det er spennende nok å klyve på sørsiden. Spor i snøen viste vei da vi var usikre, og plutselig så vi Torshammeren foran oss, og toppen like bak. Synet er mildt sagt imponerende. Torshammeren kødder med tyngdekrafta, fordi den er tynn nederst og tjukk øverst, og toppen av Kvanndalstind ser aldeles ubestigelig ut. Men Even har laget pil i snøen, og innsteget er både logisk og lett å finne. Klatringen er enkel og lettsikret – faktisk såpass grei at vi går feil nærmest med vilje fra den store hylla like over det nederst rapellfestet. Her klatret vi rett opp en bratt og fin – men enkel – taulengde, som gjorde at vi måtte traversere litt for å komme inn i ruta etterpå.

Mens vi styrte med dette ble vi tatt igjen av tindeveglederaspirant Håkon Vego som var på tur med to gjester. Like bak han var enda en kollega med to kunder. Praten satt løst mens alle nøt de fantastiske omgivelsene. Det er spir, pinakler, stup og isbreer overalt, og plutselig var vi på toppen. En fjellverden som utvilsomt mangler sidestykke åpnet seg på alle sider. Det er tusen meter ned i de fleste retninger (ok, overdriver litt nå, men lell da gut) og helt rått på alle vis.

Les om klatreparadiset Lofoten her!

Etter litt køståing før rappellen, og litt psyking i forbindelse med de to nedfiringene, tar vi oss tid til å oppom Torshammeren. Rosinen i pølsa etter bestigningen av toppen. Et litt kinkig crux helt øverst klarer heldigvis ikke stoppe meg selv om jeg ikke har brattkort og toppen av Norges vakreste tindenål viser seg å være et jævla tøft sted å være; trangt, ekstremt luftig og temmelig eksotisk. Når du veit at du er i ferd med å oppleve noe du aldri kommer til å glemme; da må du ha gjort noe rett. Forresten; det var bare trangt til beina. resten av kroppen hadde god plass kan du si.

Fire timer senere viste det seg at badevannet under kaikanten på Næs (Åndalsnes ja), holdt nøyaktig perfekt temperatur.

Kvanndalstind (1 744 moh)

  • Førstebesteget av William Cecil Slingsby, Charles Hopkinson og Lars Jansen via Nordryggen (grad 2) i 1885
  • I dag er Vestryggen vanligste vei opp. Denne ruta har et par taulengder som er grad tre, og innebærer også en porsjon brevandring. Turen er omtrent 1100 høydemeter fra starten innerst i Vengedalen
  • Tindenåla Torshammeren er spektakulær og vel verdt et besøk på vei opp eller ned fra toppen – du passerer den på vei opp. Grad tre, med et definert crux øverst

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: