Tormod har startet den lange reisen hjem fra Everest. Utstyret fra ekspedisjonen ligger fortsatt i Advanced Basecamp (6400 moh), men så raskt det er nede fra fjellet, reiser han fra Nepal. I bloggen sin skriver Tormod dette:

En tur til Himalaya koster. På alle områder. Også for kroppen. Så nå er tiden moden for å ete. Mye. Vi er allerede i gang. Doble desserter og barsnack umiddelbart etterpå. Mellommåltider sniker seg inn mellom frokost og varmlunch. Vi forsøker å legge nødvendige møter til måltider. Som i dag da vi møtte Sveriges Generalkonsul. En hyggelig og forekommende mann som planla en større mottakelse i sin hage når vi kom triumferende tilbake fra toppen. Han kjente aldri Tomas, men så frem til å gjøre bekjentskapet, og feire Tomas, i disse dager. Sverige har ingen ambassadør i Nepal, men Tomas skulle gjøre en gjesteopptreden. Som landets representant. The main man.

Annonse

I stedet ringer telefonen hans uavbrutt gjennom lunchen, alle samtalene om samme emne. Formaliteter som skal ordnes slik at Tomas' reise kan ende i Sverige.

Sent i går var vi i toppetasjen på Hotel Everest. Luftforsvaret liker seg i høyden. Vår nepalske agent som har koordinert hele ekspedisjonen og jobbet dag og natt med redningsaksjonen ville takke crewet på helikopteret. 16 personer måtte til for at fuglen skulle kunne fly. Samtalen pendlet uavbrutt mellom triumf og tragedie.

Respekten var gjensidig mellom alle parter, mekanikere som hadde jobbet så hardt, offiserer som hadde jobbet overtid, sherpaene som ikke hadde spart på bjørnekreftene sine, flyverne som nettopp hadde satt ny høyderekord for landing med Kazan MI-17 MV-5, bare to hundre høydemeter lavere enn den berømte landingen inne i The Western Cwm i 96. Og en ensom norsk skikjører med skarpe stålkanter, søvnløse netter og den første skituren ned Everest nordside bak seg.

Triumfen. Som føles så tom.

Utdrag fra bloggen 24.mai:

Fredrik og jeg kom sent i går kveld frem til Kathmandu. Etter en jeeptur av vanlig standard. Ja, vi punkterte selvfølgelig underveis, men kun èn gang - og vi hadde to reservejul, så det var harmløst.

Det var godt å forlate Everest nå, godt å sove i en seng for første gang på så lang tid. Hendelsen kommer til å være med oss for alltid, men det var godt å endelig kunne legge noen kilometer mellom oss og Everest' Nordside, som vi har stirret inn i dag ut og dag inn.

På veien ut, fortalte Tshering sjåføren at jeg hadde kjørt ned Nordsiden på ski. Sjåføren spurte da om jeg hadde savnet Mamma og Pappa underveis. Et kontrollspørsmål. Jeg sa at jeg ikke hadde savnet dem mer enn vanlig. At jeg hadde hatt nok å tenke på. Han slo dermed fast at jeg var en veldig modig mann. Og lurte på å om jeg ville ta med en av døtrene hans på en date. Den eldste var 17...

Utstyret vårt er dog fortsatt i ABC på 6400 meters høyde. Gjennom den siste tiden har vi ikke hatt tanke for å planlegge, eller ta vare på oss selv. Nå har vi tatt grep, og regner med at yaktransport er klar i morgen, og transport over land tilbake til Kathmandu dagen etter. Så fort vi har tingene våre her på Summit hotel booker vi om bilettene, pakker om utstyret, sender det hjemmover og så kan vi endelig synke tilbake i flysetene, og forsøke å glede oss til den norske sommeren, og se frem til lille Kristians barnedåp.

Klokkene går ikke i takt i Nepal og Kina. Derfor velger mange klatrere å bære den nepalske tiden på sine håndledd, når de er i Tibet - det er jo egentlig den lokale tiden. På dette punktet var Tomas veldig klar: Om vi kjørte Beijingtid under ekspedisjonen ville det være lettere å stå tidligere opp og få mer ut av dagene. Jeg tror de som utretter mye har en ting felles, de liker rett å slett å stå opp tidlig. Så da vi sent i går kveld kom til hotellet stilte jeg klokken tilbake, det var bare et problem: Fredrik visste ikke om det. Dermed så han på min klokke på nattbordet da han våknet og før jeg visste ordet av det så ble det ikke til at vi sov til langt på dag og hentet oss inn igjen. Vi stod opp i grålysningen, og jeg tenkte. "Oi - mørkt, mye smog over Kathmandu i dag, ja. Først etter frokosten, når vi satt med hver vår kaffe i henden og planla resten av dagen skjønte vi det. Forretningsfolk begynte å komme inn til frokosten, før dagens første møter. Vi kan utrette mye i dag, men hva?

Den mest kjente besøkeren i Tibet er vel kanskje Heinrich Harrer, som spanderte syv år i det forbudte riket, og ble venn og mentor for ingen ringere enn den 14. Dalai Lama. For oss var syv uker i landet på verdens tak mer enn nok.

Namasté -Tormod