– Det var selvsagt tungt som bare det. Men vi var godt aklimatisert etter å ha bodd på 5000 meter i over en måned, sier Jørgen Aamot (31) på satelittelefon fra Pakistan. Oppdalingen er til daglig lærer på Hallingdal Folkehøgskole. Han har drevet mye med bratt skikjøring i Norge og Alpene, men er på sin aller første Himalaya-ekspedisjon.
Med bestigningen fredag er Aamot og Ericsson er blant de svært få som har klart å nå nå toppen av det krevende fjellet i Karakoram i Pakistan denne sesongen. Et tjuetalls klatrere hadde snudd og bare tre hadde nådd toppen så langt denne sesongen, før de to skikjørerne stod på toppen midt på dagen fredag.
- Det var mye prat i basecamp. Mange snakket om at det var mye snø og høy skredfare. Breen har forandret seg slik at ruten på fjellet blir brattere i år enn vanlig, sier Aamot.
På vei opp hadde de to ekstremskikjørerne en ekstra utfordring.
– På slike turer vurderer man hvert gram. I tillegg til det vanlige klatrere bærer hadde vi seks - sju kilo med skiutstyr.
– Vurderte dere å legge igjen skiene for å gjøre turen opp lettere?
– Nei, det var aldri noe tema, sier Aamot.
I 23-tiden sist torsdag karret de to ekstremskikjørerne seg ut av teltet i leir 3, 7000 moh. for å ta fatt på toppstøtet. Klatrerene beveger seg om natten og morgenen, fordi det blir uutholdelig varmt når sola står på.
- Jeg hadde litt hodepine da vi stod opp på 7000 meter. Vi bor et mikroskopisk tomannstelt, og det blir ganske tungt der inne når to karer ligger og puster. Men det gikk over med en gang vi kom ut, forteller han.
Været var bra, men ikke perfekt.
– Det var 15 minus og ganske kraftig vind. Jeg ble ganske kald. Om du prøver å bevege deg fort, blir du helt utmattet. I seks-sjutida kom sola som gjorde det litt varmere. Vi kom opp slik at vi så ned i India og Kina, hvor det var et helt annerledes snøfritt landskap, forteller Aamot.
De nådde toppen klokken 12.30, akkurat etter planen. De siste 300 høydemeterne ender med en skarp egg. Flere ekspedisjoner har snudd under denne eggen.
De første 300 første høydemetrene var det fast, ugjennnomtrengelig skare. Så fulgte 400 høydemeter med bristende skare. Men lengre nede under topp-pyramiden fant de puddersnø, 20-30 centimeter godsnø hvor det gikk an å finne skiglede.
– Du blir utrolig sliten av å kjøre på ski i en slik høyde. I tillegg var vi engstelige for skredfare. På vei opp gikk vi mest mulig på stein og dermed måtte vi finne en helt ny rute ned.
Etter 1000 høydemeter ble det pause.
– Vi kom ned til teltet i leir 3 14 timer etter at vi startet. Egentlig var planen å fortsette til basecamp, men vi var så slitne at vi valgte å bli i teltet over natta. Dagen etter fortsatte vi ned gjennom brefallet til 5500 meter, slik at det til sammen ble 2500 meter skikjøring, sier Aamot.
Nå skal de to skibestigerne slappe av i basecamp noen dager. Der holder et 20-talls ekspedisjoner fra ulike land til, blant annet en gruppe svenske klatrere og nordmannen Christian Schou. De skal ha gitt opp målet om å nå toppen av Gasherbrum II fordi de kom for sent i gang med akklimatiseringen til å kunne utnytte godværsvinduet de siste dagene.
– Jeg var veldig spent på hvordan jeg selv skulle takle høyden. Tidligere hadde jeg ikke vært høyere enn Mont Blanc. I starten av ekspedisjonen hadde vondt i hodet og dårlig matlyst da vi bodde på 4000 moh. Men tiden til aklimatisering betyr alt, sier Jørgen Aamot.
Han innrømmer at han nå har sterk hjemlengsel, etter nærmere to måneder i telt og sovepose i pakistansk høyfjell. Om noen dager kommer bærere fra en av de nærmeste byene, for å hjelpe dem med å transportere utstyr tilbake. Aamot og Ericsson skal se seg rundt i Pakistan i noen dager før de er tilbake i Norge 9. august.
Her er Jørgens egen rapport fra toppdagen:
"Fredag 22 juli klokken 12.30 nådde vi toppen av Gasherbrum 2, 8035 meter over havet. En lei vind gjorde sitt til at utsikten desverre ikke var optimal, men fölelsen var uslåelig. Fra leir 1, 5950 moh og like til toppen, er G2 konstant bratt, med et gjennomsnitt på rundt 40 grader, noe som for oss betyr perfekt skiterreng.
Snøkvaliteten varierte sterkt derimot, med alt fra 20 centimeter puddersnø til bristende skare.
Vi startet toppdagen fra leir 3, 6995 moh, klokken 00.30 i 15 minusgrader og fullmåne, en fantastisk start på en lang og slitsom dag. Opplevelsen av
å klatre på 7-8000 meters høyde var utrolig men til tider bitende kald før
solen kom frem. Vi beveget oss relativt raskt og begge syntes å være
tilstrekkelig aklimatisert, vårt mål om å nå toppen rundt klokken 12.00 lå
innen rekkevidde.
De siste 300 høydemeterene til toppen viste seg imidlertid å være vannvittig tunge og lettelsen var stor da vi endelig kunne krabbe langs toppeggen. Etter å ha gjort unna de obligatoriske toppbildene spente vi på oss skiene og tok fatt på de over 2000 høydemeterene som ventet oss. Mangt kan sies om å kjøre på ski i dette landskapet og følelsen av eksklusivitet er ikke til å komme unna. Selv om både rasfare og bresprekker lurte på veien ned sitter vi nå i god behold i base camp. Her sover vi og spiser godt mens tankene nå først og fremst går hjemover til kjente og kjære, grønt gress og bølgeskvulp!"
