Klar for K2

Cecilie Skog, Trym Sæland og Rolf Bae sendte tunge 33 kolli fra Stavanger til Pakistan i går. Men historiens første norske K2-ekspedisjon er likevel å regne for en lettvektsvariant.

Sist oppdatert: 12. mai 2005 kl 12.54
Vakkert fjell, og fortsatt ubesteget av nordmenn.
Vakkert fjell, og fortsatt ubesteget av nordmenn.
Lesetid: 2 minutter

– Jeg har aldri drømt om Everest, men K2 har jeg ønsket siden jeg startet å klatre. Det er et flott fjell med en spennende historie, sa Rolf Bae til Dagsavisen i går. Nå er drømmen i ferd med å bli virkelighet.

K2 ligger midt i ett av de mest dramatiske fjell-landskaper i verden, på grensen mellom Pakistan og Kina.

Lite bærehjelp

Fjellkjeden Karakoram (eller Karakorum) strekker seg 48 mil i området mellom Indus-elven, Yarkant-elven, Nord-Kashmir og den sørlige utløperen av Hundu Kush-fjellene. Området ligger i grenseland mellom Kina, Pakistan og India, og har til tider vært preget av militære konflikter. Flere av verdens høyeste fjell befinner seg i dette området, sammen med noen av de største breene i verden.

De seks klatrerne må gå 60 kilometer på bre for å komme til foten av fjellet. De får hjelp til å bære utstyret inn til basecamp, men deretter må de gjøre hele jobben selv. Foran dem ligger oppunder fire tusen høydemeter med bratt is, stein og snø.

– Det er vanskelig klatring til å være så høyt, med mye is og snø over fjellpartiene. Det vanskeligste kommer helt til slutt, sier Sæland til Dagsavisen.

Pushy, men tålmodig

Klatrerne har til hensikt å bestige fjellet via ruten “South/South-East Spur”, en bratt rute sør for Abruzzi-ryggen, som er den vanligste veien til toppen. Ekspedisjonen vil forsøke å benytte seg av en så lett stil som mulig men regner med å etablere en god del faste tau og leirer på vei oppover fjellet.

– Vår jobb på fjellet vil være å minimalisere faren for at noe går galt, jobbe fokusert og ikke la ønsket om å komme på toppen prege valgene vi tar. Vi må være tålmodig, vente til fjellet slipper oss til. Samtidig er været på K2 såpass krevende at du er nødt til å være litt pushy. Du må utnytte hver minste mulighet til progresjon, sa Cecilie Skog da hun ble intervjuet av Fri Flyt og for første gang røpet den ambisiøse planen. Bare 250 klatrere har besteget fjellet. I 2002 og 2003 var det ingen som nådde opp.

– Men det er et stort fint fjell, sier Trym Sæland til Dagsavisen, og forklarer nærmere:

– Det er vanskelig klatring til å være så høyt, med mye is og snø over fjellpartiene. Det vanskeligste kommer helt til slutt.

Publisert 12. mai 2005 kl 11.38
Sist oppdatert 12. mai 2005 kl 12.54
 

Relaterte artikler

 
stein p aasheim
Stein P. Aasheim:

Jeg må si noe om Trango

klatrer i bratt fjell
Hardeste rute etablert av en norsk klatrer

Leo Bøe om rekord-ruta i Flatanger

Store Skagastølstind Romsdalshorn Stetind
Guide til Store Skagastølstind

Klatring på Store Skagastølstind

FIN KLATRING: Siv-Elin Skogen følger på andre taulengde av Diretta al Banano i Aosta. Sju bolta taulengder på stilig fjell gjenstår. Foto: Tore Meirik
Et paradis for bolte-entusiasten

Ni taulengder i Aostadalen

Blue Ice Choucas Pro klatresele 2025
Test av nye Blue Ice Choucas Pro

Blue Ice Choucas Pro klatresele

RENT: Mari Dahl Schlanbusch på andre taulengde av Via Dolorosa (4+). Foto: Dag Hagen
Klassikeren

Naturlig perle

Skjomen, Lappviktind, Lapplunk, Andreas Widlund, Narvik
Klatredestinasjonen Skjomen

Klatring i Skjomen

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Salgssjef Fri Flyt AS: Robert Robertsen