Nå ser hun på meg med glassblå øyne. 14 år senere. Hun ler litt:
– Men det gikk jo ikke. Jeg var ikke klar for det. Så jeg bestemte meg for å motbevise det han hadde sagt.
Hun har nettopp gått et av prosjektene sine på Gråveggen, som ligger ved Hauktjern i Østmarka. Det var der hun første gang skjønte at det var klatring hun skulle drive med. Etter to år så hun så seg ut Normalveien, en av de klassiske ni minus-rutene i Oslo områdene, og tenkte at den ville hun gå. Men før hun kom dit hadde hun en jobb å gjøre.
For øyeblikket bor hun i en leilighet på Majorstua som hun låner av faren sin. Den står ofte tom, han jobber utenbys, men han har fylt den med ting fra hennes barndom. Tepper, det gamle pianoet, bilder av henne og de to brødrene i matchende matrosdresser. Veggene er fylt av barndomsbilder der de tre søsknene poserer i like klær, med store smil og sola i ansiktet. Det er en platespiller i den ene bokhylla. Vi setter oss ved trebordet på kjøkkenet, med et stort vindu ut mot bakgården. Hun har sterke fingre, som hun sitter og masserer, hun ser på fingertuppene sine som klatrere ofte gjør.
33 år gamle Victoria har vært svært syk store deler av livet sitt.
– Er du frisk nå? Tenker du man kan bli helt frisk?
Hun ser på meg, smiler.
– Nei.
Det kommer ganske kontant. Hun begynner å snakke om begrepene frisk og syk, at man ikke kan bestemme det så bastant, som mitt litt naive spørsmål har antydet.
– Det er klart, jeg er friskere. Jeg kan trene og få barn og ha en jobb, et såkalt normalt liv. Jeg fungerer bedre i hverdagen, men jeg har ikke kapasitet akkurat nå til å realisere alt jeg vil på en gang. Jeg må ta riktige valg for å ikke bryte helsen min ned. Den siste delen som står igjen for å bli frisk, kan det være fristende å bare la være, for det er nok den aller vanskeligste å bli kvitt. Utad ser det jo ikke ut som om jeg går rundt og teller kalorier. Men jeg har en evig tikkende kalkulator i hodet. Som teller kalorier og skritt. Med en gang det skjer noe i livet mitt, så har jeg et verktøy: å slutte og spise. Det handler om å kunne styre noe. Dette har jeg kontroll på, dette kan ingen andre gjøre noe med. Det handler ikke så mye om utseende, det er mer et slags kick når jeg merker at jeg går ned i vekt. Det skumle er at jeg liker den følelsen, selv om jeg vet at det er skadelig, sier Nordberg.
– Hvordan kommer du deg ut av den spiralen, hvordan klarer du å begynne å få i deg næring igjen? Igjen får jeg to svar.
Det første er at hun vet at kroppen hennes ikke tåler en runde til. Hjertet, skjelettet, alt kommer til å kollapse om hun presser det mer enn det allerede har blitt i løpet av de siste 16 årene.
Det andre? Klatringen.
Så det som får henne til å spise er delvis det å overleve, og delvis å gå prosjektet sitt på Gråveggen.
Dette skal vi komme tilbake til, en tankegang hun ble presentert for på Olympiatoppen noen år tidligere. Formålet med en frisk kropp burde være å bruke den. Omsette den. Ikke legge på seg en kilo fordi hun får beskjed om det, men fordi hun vil kunne klatre opp ruta si.
Veggene rundt oss er fulle av en lykkelig barndom. Victoria i midten, med en storebror og en lillebror. Men den var ikke bare lykkelig. Victoria var 16 da hun ble lagt inn for alvorlig spiseforstyrrelse. Da hadde det allerede pågått noen år, med mye trening, og «surring med mat» som hun kaller det selv. Det siste halve året før hun ble lagt inn gikk det ekstremt fort og hun raste ned i vekt.
– Vi lå på barneavdelingen. Det var sju av oss, i alderen 12 – 16 år. Jeg var der et halvt år, og da jeg kom ut var jeg mye sykere enn da jeg ble lagt inn. Behandlingen vi fikk var… helt på trynet. Ingen å prate med, ikke noe form for program, oppfølging eller lagarbeid mellom meg som var syk og legene som skulle hjelpe meg. Det var bare tvangsforing. Ingen ting å gjøre, vi bare lå i sengene der, med en sonde som skulle gi oss næring. Det gikk en slags prestisje i være sykest. Vi delte råd om hvordan vi skulle lure pleierne og unngå å få i oss næring. Selv om jeg rent intellektuelt forsto at det var direkte skadelig for meg å være med på det, klarte jeg heller ikke å avvise det helt. Da jeg ble skrevet ut så jo alle at det gikk feil vei, men jeg tror de bare ga meg opp, sier Victoria.
Det er vanskelig å spørre noen hvorfor de har fått anoreksi. Jeg er redd for å pirke borti noe som kan være så privat og alvorlig. Men Victoria kommer av og til innpå det selv. Jeg ser ikke for meg at hun skal fortelle meg om et avgjørende øyeblikk i livet da hun sluttet å spise. Jeg vet ikke om jeg ville forstått det heller. Hun snakker om selvrespekt og selvfølelse. Om vondt i magen, kanskje det skyldtes stress eller spenninger, hun tenkte hun var allergisk mot noe, og begynte å kutte ut mer og mer av maten hun vanligvis spiste. Til slutt hadde hun kuttet ut nesten alt. Hun snakker om familien. Krav om prestasjon hjemmefra, og hvordan det fortsatt preger livet hennes i stor grad. Tanker om at verdien til et menneske skulle kunne leses ut fra prestasjoner, gode karakterer, å gå fort på ski, å være flink. Det er vanskelig å bare skru av de tankene der når man skal ut i livet selv, som 15 åring.
– Foreldrene mine skilte seg da jeg var 11. Da hadde jeg ikke kontakt med faren min på 15 år. Det er mye fra barndommen som sitter igjen. Fortsatt kan jeg tenke at om jeg ikke går en rute, så er jeg ikke verdt like mye. At det ikke er noe poeng å være vennen min. Victoria ler litt: Hva er det for en tankegang liksom?
Ikke lenge etter at hun hadde fått overlevert beskjeden om at hun hadde tre måneder igjen å leve, rundt 19 år gammel, brakk hun ryggen første gang. Hun hadde vridd seg i søvne, og da hun våknet klarte hun ikke å bevege seg. Hun hadde sju kompresjonsbrudd i ryggen. Hun fikk medisiner som ikke virket, kroppen fortsatte bare å bli svakere. Hvis hostet, risikerte hun å brekke et ribbein. Hvis hun løftet noe, brakk det to til.
– Jeg brakk vel ryggen 12 ganger til slutt, forteller Victoria.
Og fikk beskjed om at hun måtte belage seg på å tilbringe resten av livet i rullestol. At hun aldri kom til å bli frisk.
Omtrent da var det hun fikk høre om en ny medisin som var innført i Norge. Fortsatt helt i oppstartsfasen, svært dyr (vi snakker hundre tusener-klassen) og ikke helt velprøvd.
– Den ville jeg ha. Til tross for at legene egentlig hadde gitt henne opp, til tross for at de ikke hadde begynt å gi den til pasienter, til tross for at de anså det som bortkastede penger, så fikk hun den.
Hun hadde jo bestemt seg, så da ble det sånn.
– Jeg gikk på den i tre år. Og den virket Jeg hadde ikke beinskjørhet lenger. Det var ikke bare medisinen, men kombinasjonen av den, nøye tilpasset trening, bedre ernæring, og mental trening.
Medisinen ble vendepunktet for Victoria. Samtidig med at hun begynte på den, fikk hun også plass på Olympiatoppen, der hun ville begynne å trene med landets beste toppidrettsutøvere. Hun, som ikke kunne gå opp en trapp uten å ta pause, tenkte at det var et fint sted å begynne opptrening av kroppen og ta tilbake livet sitt. Hun sendte en mail, og ba om å få et team: det skulle være lege, ernæringsfysiolog, trener, fysioterapeut, og de skulle følge henne tett opp. Hver dag. I tre år.
Olympiatoppen er ikke et vanlig behandlingstilbud, men takket ja til akkurat denne henvendelse. De sa ja delvis fordi de tenkte at de kunne lære noe å bruke overfor utøvere.
Mennesker som hadde utdannet seg for å trene idrettsfolk i verdensklasse skulle nå forsøke å bygge opp Victoria, en liten fuglunge blant alle atletene. Hun fikk først beskjed om at det var fint at hun var motivert for å bli frisk, men at Olympiatoppen ikke er et behandlingssted. Victoria svarte: det er det som må til. Og så gjorde de et unntak for henne. De gjorde det like mye for å videreutdanne personalet som for å hjelpe henne. De som jobbet med henne skulle tilegne seg kunnskap de kunne anvende på andre utøvere. Nok en gang ble det som Victoria ville.
– Tankegangen der var helt annerledes. De så på kroppen som et verktøy, som skulle gi mening og glede i livet mitt, de var ikke så opptatt av å måle vekta. De ville bare reparere meg.
Victoria var på Olympiatoppen hver eneste dag, mange timer om dagen. Fulgte en plan som beskrev hvordan hvert minutt av dagene hennes skulle se ut. Hun tiltrakk seg oppmerksomhet. En dag spurte noen:
– Hva skal du med det? Hva bruker du treningen til?
Det var slik hun ble introdusert til klatring. Der fikk hun bruk for alle timene med oppbygning og trening. Hun forteller om hvordan klatringen, fra første stund, ble en konkret ting hun kunne jobbe mot. Det å ville omsette den sterke kroppen i noe, cashe inn timene med trening i for eksempel en vanskelig rute, det er en tankegang jeg selv som klatrer kan henge med på.
– Å legge på seg en kilo bare fordi jeg får beskjed om det, funker ikke for meg. Hvorfor skal jeg det? Hva skal jeg bruke den til? Men om jeg har et prosjekt jeg jobber med kan det være for at jeg skal holde meg nogen lunde frisk. Jeg vil bygge skjelettet mitt sterkt nok til at jeg kan klatre en rute på led og tåle å ta et fall. Klatring ble en sunnere motivasjon i stedet for vekt, utseende og mat. Det ble et helt annet fokus, sier Victoria.
Hun har klatra i fem år, og har allerede unnagjort pensum på Gråveggen på Hauktjern, hun er over på doktorgraden. Hun er ambisiøs, nøyaktig ned til hver minste detalj, det er ingen ting som er tilfeldig, verken når det gjelder medisinen hun tar, legen som behandler henne eller hvor føttene er når hun klatrer i Østmarka.
– Du er en ganske sta person?
Victoria ler.
– Jeg er sta ja. Det er veldig fint… innimellom. Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å motbevise det legene sa til meg, eller hvis jeg hadde godtatt et liv i rullestol, hadde jeg jo ikke vært der jeg er i dag. Det er det samme i klatringen. Da jeg hadde klatret i to år og gått to åttere, sa jeg: nå vil jeg gå ni minus. Jeg fikk jo selvsagt høre at jeg kanskje burde gå gradene, at det var et litt voldsomt mål. Men da blir jeg sånn: ok, da skal jeg hvert fall gjøre det. Det blir nesten litt manisk. Men på den annen side. Jeg hadde jo heller ikke blitt så syk, hvis jeg ikke var så sta.
Det er to år siden hun gikk sin første 9- ute på bolt. Det har blitt flere etter det. Både Gammel Jomfru (9-) og Du skrattade, du skal dö (8+), som er to harde krimpete ruter (også på Gråveggen, selvfølgelig) gikk ganske fort, nå har hun flyttet slyngene noen meter til venstre på et nytt prosjekt.
– Som sagt: Staheten hjelper meg å fullføre det jeg har satt meg fore. Klatringen ble jo noe veldig meningsfullt for meg. Jeg var timevis på Klatreverket og trente og ble kjent med folk. Jeg tenkte at hvis jeg noensinne klarte å gå en rute av grad åtte var jeg skikkelig god. Det tok vel omtrent 1 og ½ år før jeg klarte det, og skjønte at det gikk an å klatre vanskeligere ruter. Jeg husker godt at jeg var på Hauktjern, lot meg fascinere av Gråveggen og så meg ut Normalveien (9-). Hang på topptau og fant ut av flyttene, jobbet deretter med enkeltflytt og sekvenser. Jeg kunne henge timevis alene på clog bare for å finne ut av et enkelt flytt – og jeg elsket det. Ruta er full av små detaljer som det var helt avgjørende at blir gjort riktig. Stilen passer meg bra, ruta er teknisk og pumpende. Presise flytt, krimping og fotarbeid hele veien. Jeg jobbet den inn mye på topptau, også for å få en fin flyt oppover, som er noe av det jeg elsker med klatring, når jeg bare kan gå og gå, bare klatre og nesten danse oppover veggen. Ikke tenke, bare la kroppen gjøre det den skal. Og så gikk jeg den litt senere samme sesong. Da hadde jeg klatret så vidt litt over 3 år. Blir fortsatt litt svett i henda av å tenke på det.
– Hva er det med det stedet?
– Ja, hva er det med Hauktjern? Både klatringen, selvfølgelig, som er min stil. Og hele stedet. Bort fra mennesker, inne i skogen, hvor jeg kan være i min egen verden. og terpe på detaljer. Men det er klart jeg liker å dra på turer også. Treffe litt folk, prøve ut litt nye stiler, også for å utvikle meg og bli en bedre klatrer.
Det er ikke så mange som snakker om kropp og spiseforstyrrelser så åpent som Victoria gjør det, ei heller i klatremiljøet. Men som hun sier det:
– Jeg kan jo ikke skamme meg over dette, jeg har ikke jo ikke gjort noe galt. Hvilken interesse det har for andre, det får nå være en annen sak, men om det kan bidra til å fjerne et stigma eller tabu, om det kan åpne opp samtalen eller inspirere, så er det klart jeg vil dele.
Mens hun snakker sitter hun og varmer opp fingrene, masserer og tøyer dem. Nesten som om hun gjør seg klar til å klatre.
