Idyllisk klatring på Fosen utenfor Trondheim

Som klatredestinasjon er Fosen langt fra ny. I mange tiår har klatrere fra Tindegruppa i Trondheim tatt ferga over og kjørt til Selnes for å klatre på fjellet der. En superkompakt fjellklump som byr på moderate risslinjer opp til fire taulengder.

Dette var tindegruppistenes treningsfelt før de dro til Innerdalen og Romsdalen for å bryne seg på mørke og onde vegger. Så bra er klippen at NTNUI satte opp «Koia», slik at klubbens medlemmer fikk et husrom for både overnatting, fester og kursturer. Men Fosen har ikke sprunget ut i full fjellblomst før de siste ti åra. Og det var buldringen som gjorde at det tok helt av – først med utviklingen av Harbak, siden med oppdagelsen av Vingsand og de enorme buldrehulene der.

Super steinkvalitet og nydelig landskap var en uslåelig kombinasjon, som fikk trondheimsklatrerne til å vende nesen mot vest. Tau ble byttet ut med klatrematter og lange ruter med korte, intense flytt. Den støvete og skyggefulle klippeklatringen på Hell fikk sin vakre motsetning.

Slik sett er nå halvøya en av de mest komplette klatredestinasjonene du kan velge. Legg til den nevnte fiskingen og du har gjøremål ved alle værtilstander. Apropos vær: Trøndelag er jo kjent for sitt ustabile klima. Men som for Bergen, der Sotra som regel har langt mindre regn enn byen, har også Fosen gjerne et langt mer klatrebart værmønster enn Trondheim.

Den som har bodd i Trondheim kjenner følelsen av at det regner «hver dag». Men de færreste som tar turen til Harbak opplever å ikke få klatret på grunn av været. Skulle værgudene slå seg helt vrange, er det alltid et overheng som gir ly.

FØRST OPP: Lars Magnus Voldset på førstebestigningen av Den evige klatrepresidenten (7-) , på Søre Raudøya ved Vingsand. Bilde: Anders Kringstad

Det er nettopp overhengene som er Fosens klatremessige kjennemerke. Knapt noe annet sted i verden finner du slik buldring. Superbratte linjer på gode tak, med uttopping langt der bak et sted. Her trengs hjelp for å flytte krasjpaden mens du klatrer, og her krever buldreproblemene utholdenhet.

Opp- ned-klatring av beste merke. Etter endt økt kan du legge ut soveposen ut samme sted og la blikket falle til ro på horisonten, der hav møter himmel. Harbak er svært godt utviklet og det finnes en liten fører for buldringen, noe som gjør stedet enkelt å besøke. Buldringen er også relativt konsentrert med hula beliggende rett bak bulderne.

Som nevnt finner også fjellklatreren sine sprekker å stappe pølsene inn i. Kompakte og velsikrede ruter i det samme flotte landskapet befinner seg rett rundt svingen, på Rammelveggen. Totalopplevelsen er dermed komplett; du gjør det du føler for, enten det er tradklatring eller buldring.

Vingsand er noe mer utfordrende å besøke, da det ikke finnes fører og de ulike feltene, eller skal vi si hulene, ligger et stykke fra hverandre. De kan også være vanskelige å oppdage, der de ligger nedsenket i landskapet. Men det gjør ikke stedet mindre attraktivt. Du vil som regel treffe klatrere der, og en hyggelig forespørsel om tips resulterer også her vanligvis i et hyggelig svar. Spesielt kan Dalai Lama-steinen være verdt et besøk. Den står der like ensom og mystisk som Dalai Lama selv er i sin posisjon, men også like full av kvaliteter (adkomstproblematikk har her skapt en del problemer, så vis hensyn til grunneiger! Forf.anm).

For den moderate buldrer finnes et par 6-ere her, en på hver side av steinen. Osenbanden (6B+) på høyre og nydelige Sivilingeniør Piolter-Hansens travers (6B) på venstre side. For den med ambisjoner på 7-ertallet er linja midt opp overhenget grad 7B. Linja til venstre er ca samme grad. Dalai Lama har noe for de fleste, og likeledes steinen altså.

Vingsand byr også på tradklatring, men heller ikke her finnes fører. Noe av det som er utviklet befinner seg på Søre Raudøya, en båttur fra Vingsand. Dette høres komplisert ut, men det er ingen umulighet å gjennomføre. Om du leier rorbu, slik de fleste som drar på fiskeferie gjør, så får du nemlig båt med på kjøpet.

Dermed laster du opp pad og tradrack i båten og tøffer ut til ønsket klatreopplevelse. Dette kan også være greit å gjøre til fastlandsfeltene. Buldrehulene synes bedre fra havet enn fra land, da de er vendt mot havet. Du sparer da fastboende for parkering av bil og tråkking over marka, og du sparer beina for anmarsjer som kan være opptil en halv time. Når det er sagt finnes også buldring nær parkeringsplasser.

Potensialet for klatreutvikling rundt Vingsand er enormt og om du har en klatre-entreprenør i magen finnes altså nok å ta av. Hvordan kystlinjen nordover er, kan vi bare drømme om, men det topper seg når du kommer til Flatanger og Hanshelleren.

Dette er en av verdens råeste granittgrotter, og vil kunne by på det hardeste en klatrer har kløpet sine fingre i. Veggen er 100 meter høy og så bratt og mektig at det krever sitt bare å ta seg opp med teknisk utstyr. Men nå skal grotten utvikles og når du leser dette er det proffe ruteskapere i gang med både drill og forhåpentligvis mengder kløkt. Vi kan jo be om at ruter på et moderat nivå finnes, men sjansen er liten for at hovedveggen tar i mot vanlige folk. Kanskje sideveggene har noe å by på.

Denne vakra halvøya i Trøndelag lar oss i alle fall friste, og du vil ikke angre på et Fosenbesøk. Finnes ingenting negativt? Tja, om vi skal lete: en hel del knott og mygg kan du vel slumpe til å treffe på de stedene der luften står stille, så om du satser på utecamping, så gjør det på et sted med litt trekk. Typisk et sted med utsikt – veldig flott utsikt. Ta med deg fiskestang, crashpad og tradracket på en tur du sent vil glemme.