Hvorfor tar klatrere risiko?

Ruta har ikke fått så mange bestigninger opp gjennom årene, den ble førstebesteget i '98 av Richard Ekhed, og siden da har det vel vært rundt ti personer som har klatra den. Ingen damer. Og aldri har noen falt på den arêten før de har fått lagt første sikring. I filmen «Crackoholic», som viser fram nettopp klatring i Bohuslän, blir det vist et klipp av noen som slipper en sandsekk ned fra et av de mest kritiske stedene på ruta, for å se hvordan et potensielt fall ville blitt.

Den smeller ubarmhjertig rett i hylla langt under. (Heldigvis hadde jeg ikke sett dette klippet før jeg gikk ruta). Selv om den ligger på det mest populære craget (Häller) i det mest populære området i Sverige for klatring – jeg har aldri opplevd å være alene på den veggen – er det svært få som velger å klatre på den ruta, selv om linjen, steinkvaliteten og klatringen er utrolig bra.

Det interessante er ikke hvem eller hvor mange som har gått den, spørsmålet som tvinger seg fram er jo hvorfor. For å klatre denne ruta, var det egentlig prosessen i forkant som var den mest krevende, og jeg ble tvunget til å formulere for meg selv hva som er verdt en så stor risiko.

Det er ubehagelig å konfrontere seg selv med dette, men det kan ikke rettferdiggjøres å skulle klatre en usikret rute uten å ta stilling til risikoen forbundet med den. Hvis man går en sånn rute er man flink, hvis man faller og skader seg er man en idiot.

Så hvis jeg skulle falle og brekke alle beina ville jeg i hvert fall, for min egen skyld, ha gjort et forsøk på å rettferdiggjøre forsøket. Men Arne Næss sa det jo for lenge siden, toppen er ikke en tå verdt, det å forfryse en kroppsdel eller risikere noe mer gjør det aldri verdt å nå toppunktet. Men hvor stopper, eller rettere sagt, hvor begynner risikoen?

Det farligste jeg har gjort i klatringen skjedde en sommer, da jeg havnet i steinras uten noen steder å rømme, uten å være klar over at jeg gikk i et livsfarlig terreng da jeg begynte anmarsjen, og bare ren flaks gjorde at jeg overlevde.

De aller første gangene jeg klatret trad tok jeg også enorme risikoer, ofte uten å være klar over det, der hell og instinkt gjorde at jeg ikke skada meg. Felles for disse gangene har vært uvitenheten. Før jeg begynte på turen eller ruta der faren for å skade meg stygt begynte, hadde jeg ikke reflektert over hva slags terreng jeg befant meg i, hvilke kunnskaper jeg selv hadde som kunne gjøre situasjonen mindre farlig. Jeg er overbevist om at å soloere (det vil si å klatre ruta totalt uten sikring eller tau) med gode marginer er mindre farlig enn å pushe grenser på trad om man ikke kan håndverket, det å sette sikringene ordentlig.

Men jeg står fortsatt igjen med et hvorfor. Kanskje det var for å teste meg selv: kan jeg gjøre det perfekt under press? Det er psykende å ikke vite hvordan jeg klatrer når jeg ikke har lov til å få panikk, til å gjøre feil, når jeg ikke har lov til angre eller ombestemme meg, i det jeg hadde begynt å klatre hadde jeg bestemt meg og måtte stå for det valget.

Så ja, kanskje det var for å se hvor godt jeg kunne arbeide under press, vi driver jo ofte med lignende saker, konkurrerer, presterer og lever under press som vi lager for oss selv. Jeg økte presset, men motivasjonen var nok den samme som vi finner overalt, hvor langt kan du løpe, hvor mye penger kan du tjene, i hvor kaldt vann orker du å bade?

Ruta krevde grundigere forarbeid enn andre ruter jeg har gått, jeg måtte være sikker på at jeg hadde optimalisert så godt jeg kunne, men selve klatringen der det var farlig hadde jeg helt kontroll på. Jeg tror det handler om tilfredsstillelsen ved å sette seg et mål for å nå det, å kjenne at man mestrer situasjonen, kroppen og hodet som samarbeider perfekt.

Reaksjonen man møtes med er ikke proporsjonal med risikoen man tar: tenk så befriende enkelt om det hadde vært sånn at de som bruker hjelm er de trygge og fornuftige, de som skipper hjel- men er dumdristige og drevet av thanatos.

Vi vil jo at verden skal være sånn: dette er farlig, når vinkelen blir over denne graden og run-outen blir over disse antall meterne er det uansvarlig og ruta bør ikke klatres, men hvis de rette kriteriene oppfylles er du fornuftig og tar ditt eget liv på alvor. Det kompliserte er jo at faren oppstår i møtet med klatreren, et møte som oppstår på nytt for hver eneste nye klatrer. En rute er ikke farlig der den står for seg selv, det avgjøres av klatrerens ferdigheter, både av de fysiske forutsetningene og kunnskap om å sette sikringene, gjerne mens du er presset, – i skjønn symbiose med ytre faktorer som vær, steinkvalitet og forhold.

Hvorfor tar vi risiko? Er det en link mellom evolusjonens belønning av de som var villige til å ta sjanser for å bringe arten videre, og min egen indre driv til å ville klatre Minaret på Häller, et helt unyttig mål som ikke vil føre meg noe som helst sted? Det har lønt seg å være en utfordrer av skjebnen (med måte) – den som klatrer høyest og utforsker nytt land vil få mer mat, underlegge seg nye landområder.

Alt fra usikre aksjeinvesteringer til lofotfiskerne som dristet seg lengst ut på havet, alt ble gjort for å optimalisere eget liv, øke avkastningen. Men hvorfor skal vi ta en risiko vi ikke trenger å ta? Er det noe av det samme som driver oss, biologien som tvinger seg fram? Grensene for hva som oppleves som farlig og hva som faktisk er det er ikke er tydelige og definerte, og de flytter seg, det vil si: vi flytter på dem.

Det oppleves for eksempel som farlig første gang vi klatrer innendørs på stramt topptau, men denne følelsen av fare flytter seg etter hvert som vi forstår at tauet ikke ryker. Det er ikke dermed sagt at vi utsetter oss selv for større og større fare – men risikovurderingen forskyver seg.

Da jeg klatret Minaret i Bohuslän, en av de aller første vårdagene, handlet det ikke om å være redd, men om å ha kontroll. Sammen- hengen mellom det mentale og det fysiske var så intenst, umulig å skille, kanskje var det det som var den egentlige drivkraften. Ruta begynte fra en hylle cirka 20 meter oppe i veggen, så da jeg hang tungt på høyrehånda, med dårlige fottak, og tredde inn kilen sidelengs med venstrehånda var det 10 meter ned til forrige sikring, 30 meter ned til bakken, og ikke en tanke gikk gjennom hodet mitt. Jeg var akkurat der jeg var, ingen andre steder.

Det at ingen andre kvinner hadde vært opp ruta før meg var ikke tilstede i hodet mitt verken før eller under bestigningen – men nå i etterkant lurer jeg på om det også kan ha vært med å påvirke opplevelsen av ruta.