Den nye uta er på 20 taulengder, med de to hardeste lengdene som nummer 13 og 14, henholdsvis 8 minus og 8. Jan Eivind sier om graden:
– Jon Egil var litt streng med graden på cruxtaulengden, de som kommer etter får vurdere hvem som hadde rett.
Jan Eivind antyder videre at den kan ligge mot øvre del av 8’er-sjiktet. Så er du nysgjerrig er hansken kastet.
Jon Egil jammer seg opp taulengde #16 (7). Foto: Jan Eivind Danielsen
Det er uansett et godt bidrag til veggen som fra allerede har flere harde ruter på åttetallet, og gjør Kjerag til en enda mer ettertraktet storvegg. Stikkord er god steinkvalitet, mange høydemetre med klatring, relativ kort anmarsj, men det føles likevel vilt og eventyrlig, da anmarsjen krever båt og gode planleggingsevner.
Jon Egil og Jan Eivind er på ingen måte fremmede for veggen. De er begge bosatt i Stavanger, og over middels gira, og har klatret sammen i 25 år.
– Det er noe som trekker oss sammen når store fjell skal bestiges. Det er nok en kombinasjon av utfyllende ferdigheter, god kjemi, 25 år med suksessfulle turer sammen og gjensidig tillit og respekt, sier Danielsen.
Det er 27 år siden han klatret veggen for første gang, og det har blitt mange turer siden. Han trekker fram logistikk og kvalitet som grunner for at han og Auestad fortsetter å komme tilbake år etter år:
– For oss som bor i Stavanger er logistikken fantastisk. Vi kan bare vente på værvinduene gjennom sommerhalvåret og kjøre bort med bil på tre timer og få skyss ut med basehopperne sin båt eller kjøre direkte fra Stavanger en time med båt eller vannskuter. Mange av rutene ligger i skyggen hele dagen, som gjør det mulig med tung sommerklatring og reduserer vannforbruk enormt. Mange av rutene har enkel anmarsj på 30-40 minutter og retur på to timer rask gange. Ikke minst er fjellet fast og i nordøstdelen av veggen har fjellet masse strukturer, med lommer og fottak overalt, forteller Jan Eivind.
Når værvinduene er få og dukker opp helt tilfeldig er det godt med en fleksibel arbeidsgiver som åpner for fridager på kort varsel. Jan Eivind poserer på taulengde #17. Foto: Jon Egil Auestad.
Under følger en detaljert beskrivelse fra bestigningen, med noen tips til hvordan en skal gå fram for å etablere nye ruter, samt en bekreftelse på hva som er veggens fineste rute:
– Gratulerer med bestigning! Hvordan ble den til? Hvordan går man fram for å gå en nytur?
– Jeg har vært flink til å ta mye bilder av veggen når jeg har klatret der. Så har jeg og Kaja (kona mi) hatt flere turen til Lysebotn alene og med ungene hvor vi stopper på Geitaneset. Da har jeg alltid med kikkert og tar masse bilder fra ulike vinkler. I fjor hadde vi sluppet opp for ruter jeg vil gå på Kjerag (ikke Hengedalen, ikke skumle run-outs, ikke alt for hardt, må tørke på kort tid, ikke i sola). Fikk lurt med Jon Egil på Lysediagonalen, men vi var nok begge enige om at vi ikke følte vi hadde klatret Kjerag. Det var nok derfor han stakk inn med Pete Whitaker og Jon Henry Nilsen for å gå Fjordcruise Direct etterpå. Vinteren ble derfor brukt til å lete opp en ny linje. Jeg hadde tidlig sett en strek som gikk til venstre for Hoka Hey på noen bilder fra turen Steffen Størseth og jeg hadde på Nordøstpassasjen i 2001. Ved hjelp av kikkert bilder og bilder vi tok på den turen i 2021 fra toppen av Nordøsten mot Hoka og fra toppen ned ned mot Hoka så trer linja frem. Henning Wang hadde jo klatret feil et stykke opp fra campingen, så jeg sjekket med ham om hvordan det var.
Linjevalget i bunnen var ikke så vanskelig, det monsterrisset på Hviteveggen ses jo fra fjorden og det er god plass til høyre for Nordøsten for å komme opp dit. Så da var det egentlig bare å sette sammen bildene i en presentasjon og pitche den til Jon Egil.
Jon Egil jobber seg opp den krevende taulende #13 (8-) som kombinerer en bredde av ferdigheter fra krevende sikringshåndtverk, pump, svaklatring, overheng og undercling travers på kipe fottak. Foto: Jan Eivind Danielsen
Vi hadde første forsøk på linja da det første værvinduet oppstod i juni. Men den tørre hetebølgen var drevet av østavind som blåste smeltevannet inn over hele bunnen av ruta vår. Vi ble nødt til å klatre starten på Hoka Hey i fossevann før vi kom til Lysebotn Camping og ga oss i kast med toppveggen. Her onsighet vi opp til siste halvdel av cruxtaulengden og alt etter. Men en kombinasjon av jakten på en sovehylle og usikkerhet på om den siste taulengden på linja ville gå, gjorde at vi prioriterte å komme opp.
Min personlige sleipe plan var å bare ta en dag, gå ut med 200 meter tau, rappellere ned, preppe og sende de 20 meterne vi ikke gikk og kalle det en full fri bestigning. Så får vi et forklaringsproblem med at bunnen ble delt med Hoka Hey (men det er jo to andre deler også). Heldigvis dukket det ikke opp noen værvinduer for dette scenariet i juli/august, så da sjansen endelig dukket opp tre måneder etter, var lyst, helse og energi tilstede for en ground-up.
Les også
Mari Salvesen har definert 10 gode grunner til at du skal klatre Kjerag. Den 1000 meter loddrette fjellveggen i Lysebotn har alt en storveggsklatrer kan ønske seg - og litt til.
– Den er jo veldig hard, og jeg skjønte det som at du hadde onsighttradpersa oppi der: fortell! Hvordan var det?
– Jeg hadde en guffen følelse i kroppen før jeg skulle gå på denne. Jon Egil hadde akkurat gjort et par krevende taulengder, den ene løs og den andre traverserende med krevende sikringsarbeid. Mojoen min var ikke på topp og det var min tur. Jeg hadde akkurat kommet til standplass som andremann og passet sekken. Dette er nøkkelpartiet som definerer den nedre delen av ruta. Har sett på den siden første gang jeg snek meg under den i 1997 med Sigmund Lundevik på vei opp Nordøstpassasjen og igjen med Steffen Størseth i 2010.
Vi tar en liten pause i intervjuet her, bare for å gjøre oppmerksom på at Danielsen går over til å beskrive i presens. Det er som en dagbok, eller som å ta en kikk inn i hodet til den evig gira Danielsen, blant venner kalt Yazza. Han er 48 år, men mer ivrig enn noen gang, og hvem blir ikke inspirert av følgende:
– Jeg gir meg i kast med bratt og delvis overhengende jamming, det er to stemmer i hodet mitt som krangler. Den ene sier at dette får du aldri til, bare gi det til jammemesteren på standplass! Den andre stemmen sier; Her får du sikret godt, du treffer ingen ting om du faller, nå har du sjansen til å klatre noe ordentlig! Angsten slipper taket etter hvert som gode sikringer settes og den rutinerte klatreren «der inne» får komme frem. Etter 25 år så vet Jon Egil akkurat hva han skal si og gjøre for å få frem det beste i meg fra standplass. Sakte, men sikkert løser jeg det ene cruxet etter det andre, får sikret fornuftig og kommer meg videre.
Jeg hadde ikke troen da jeg stod nede på stand og kjente at angsten eter sjelen, men nå som selen blir lettere og toppen nærmere så stiger troen og kampviljen. Plutselig er jeg i den sonen jeg har drømt om, mitt indre målbilde innfris over en taulengde med flott klatring.
Jeg kaster meg i land på hylla og puster ut med et jubelrop. Når Jon Egil kommer opp så kikker han meg dypt i øynene og forteller at dette er det beste han har sett meg onsighte på egne sikringer noen gang. Tårene mine kommer og stemmen brister, jeg mumler noe tull. Det blir bare rot, men jeg kjenner at dette blir litt av en tur.
Toppveggen er ganske eksponert med hengende standplasser og lett heising. Her er Jan Eivind på vei tilbake fra overnatting på Hoka Hey sin bivi på taulengde #15 fra første turen opp ruta. Foto: Jon Egil Auestad.
Ellers synes jeg også 8 minus-saken som ender i «bicepstraversen» på taulengde 13 ble krevende for meg. Her klatrer man først mange tunge sekvenser som veksler mellom overgang, balanseflytt og sva med krevende sikringsplasseringer. Masse små Totems og Dragons plasseres i marginale slots som man må gjøre krevende flytt over. Her klatret jeg det mest mentalt krevende partiet jeg har gjort noen gang. Bicepstraversen til høyre krever også blinde sikringer under taket samtidig som man smører på tidvis dårlige og høye fottak. Du får heldigvis en ok shake og masse sikringer før et bratt buldrete opptak hvor du kaver deg i land.
Vanligvis har jeg pleid å ha en sikkerhetsmargin på tur i fjellet som er knyttet til at jeg ikke faller. Men her går man inn i full craggemodus og sikrer samt støter med stort potensiale for fall. Dette var krevende for meg, men også enormt givende når det går bra.
Les også
Riktig klatrebukse har mye å si for prestasjonen i veggen. I vår test av klatrebukser vektlegger vi elastikk, friksjon, bevegelighet og funksjoner. Vi kårer beste klatrebukse for dame og herre, ute- og innendørs.
– Hva er historien bak navnet, og hva tenker dere om graden?
– Silverback er navnet man gir de eldste fjellgorillaene på grunn av de grå håret de får mot slutten av sin alfahann-karriere. Nå som skjegget og håret til oss begge begynner å bli grått samtidig som vi jobber hardt for å ikke miste taket på alfahannen i oss, så ble det et passende navn. Jeg tror personlig at Jon Egil var litt forsiktig med graden på crux-taulengden. Han onsighet halve taulengden i juni på første turen vår. Denne gangen så klatret han den teknisk på kvelden, pusset tak, optimerte sikringer og planla flyttene. Så dogget han ruta neste morgen og optimaliserte beta og noen av klippene. Han ticket fottak, planla viktige matcher, blinde underclings og kryss samt hvor han skulle hvile. Så hvilte han en stund før han gjorde et sendeforsøk i baris. Han cruiset starten av taulengden som sist, men da han gikk inn i den bratte toppdelen så begynte hardkjøret. Nivået på powerscreams og hvor tett han var på å tryne flere steder oppover betyr i min bok at han presser mot maks-kapasitet han har i et klassisk 2. forsøk. Nå var alle sikringene satt så ingen komplikasjoner der. Dette ble som en klassisk redpoint. Vi pleier å bli forbanna om vi ikke flasher eller sigther en åtter når ruta er preppa slik som dette. Så jeg tror vi snakker øvre åtter-sjiktet. Jeg prøvde å gå deler av toppen, men fikk det ikke til, delvis på grunn av alt utstyret som hang i selen, men klart også sliten i hodet.
– Og du som kjenner Kjerag som din egen bukselomme: Hva er den fineste ruta på veggen?
– Det er nok Hoka Hey (7+) med sin effektive anmarsj, rene linjeføring, hurtige tørk, godt sikret klasseklatring og behagelige standplasser (Takk Trym og Stein-Ivar!). Håpet mitt er at jeg har nok unge sterke venner til å få klatre Hoka på stramt topptau etter fylte 70 år. Har gått den to ganger til nå (-98 + 2018 i fri).
– Er det potensiale for flere ruter? Hva er neste plan på Kjerag? Er sesongen over?
– Jeg tror dessverre sesongen er over for lettvekt friklatring, men man vet aldri med Vestlandsværet. Mange ruter har ikke blitt vinterbesteget så det kan jo være noen venter på den sesongen?
Ellers har jeg selvsagt flere planer for Kjerag, men det er jo slikt man snakker om etter at det er blitt gjort.
Les også
Test av klatresko til alle bruksområder: Buldresko, klatresko for dame, barn, erfaren klatrer og nybegynner. Det er en liten jungel å finne riktig klatresko til din fot, klatregrad og ikke minst lommeboka di. Her er guiden til de beste klatreskoene og seks nye tester av sko til fjellklatring.
Les også
Klatrehjelm er obligatorisk ved klatring i fjellet. Vår test inkluderer hjelmer egnet for all slags klatring, både på cragget og på K2, for dame og herre. Velg riktig klatrehjelm for sportsklatring, fjellklatring og isklatring med vår guide.
Les også
Enten du skal klatre innendørs, utendørs, sommer eller vinter, må du ha en god klatresele. Vi har testet en rekke klatreseler til både herre og dame, og her får du vite hvordan du velger riktig klatresele.
