Fjellene har meg nå - bokanmedelse

Men det er ikke lumske meksikanere som mobiliserer og omringer Aasheim. Det er den nye tiden. 

Jeg leste boka flatt ut, på en dag. Og skulle egentlig ønske at jeg gjorde det i en hytte på fjellet. Mens høst og vinter kjempet om overtaket utendørs. 

Fjellene har meg nå er på mange måter Stein P. Aasheims The White Album, et kjærlighetsbrev til fjellene. Dette er ikke en døll ekspedisjonsbok for å smigre sponsorer, kommende Norges-turneer, treffe julesalget eller en iscenesettelse av seg selv som tidsriktig influencer.  

I en kakofoni av instagram-vennlig selvhøytidelighet, er denne boka et kjærkomment avbrekk. 

Jeg har sett for meg at Stein stå der på gulvet, i stua, kikke mot Hornet, iført raggsokker og tenke sakte, mens vinter blir til vår og livets høst lusker blant fjellbjørk, stein og mose. Ironisk nok liker Aasheim helst cafe latte. Den brennheite kaffen må en annen cowboy drikke. På samme måte som det er forbausende at han ikke eier hundespannet sjøl, er det befriende at han bare sier det. Jeg liker latte. 

Stein P. Aasheim har mange ess i ermet på flanellskjorta og et av dem er hans konstante behov for å vise ydmykhet. Han påberoper seg amatørstatus, og har på tross av dette snublet seg frem til høyeste fjell og drøyeste turer. Noen ganger lurer jeg på om det faktisk er sånn, eller en kalkulert beskjedenhet som seiler under et beleilig flagg. Midt i denne tankerekka berger Aasheim seg ofte med sin lune humor, som han dytter inn som tørr bjørkeved i et bål, som gir enda mer varme. 

Fjellene har meg nå sender assosiasjoner hos denne anmelderen i mange retninger, men frir konstant til ønsket om å endelig rydde mer plass til et konstant savn: å ha fjellet i nærheten, samt ubegrenset tilgang. Min første tanke når jeg så tittelen var om dette var en fri omskriving av fortellingen om apachen Geronimo, og boka Du finner meg i fjellene.

En annen parallell er boka til Tore Renberg, kullsvarte og smellvakre Tollak til Ingeborg. Og den tredje er selvsagt Henry David Thoreaus klassiker, Walden: livet i skogene. Hva skjer om vi bare stempler ut, drar ut av samfunnet og inn i naturen? Er det egentlig mulig i 2022? En annen bok som jeg også tenker på når jeg leser Fjellene har meg nå, er Into the wild av Jon Krakauer. 

Alle disse bøkene spiller på noe av den samme tematikken. De er et varsel om at en ønsker å melde seg litt ut, et uforståelig samfunn og at nok er nok. Men Aasheim er ingen eremitt som forlater menneskene og flokken.

Han spiser ikke kald hermetikk, dyrker aggresjon og forakt. Han ser barnebarna sine, tar med seg øl og peanøtter i sekken og kjører omveier med hundespannet for å treffe kjente. 

Som en snirklete rød linje gjennom hele teksten kan denne boka leses som et kampskrift for urørt natur, en krigserklæring mot dem som tror de kan kapitalisere på naturen uten å påvirke den. Aasheim har ingen illusjon om noe annet enn at vi lever på lånt tid.

Boka svinger også innom klokskapen som naturen gir, og som er best forvaltet av folket som forsvant. Urfolket. Fjellets fysiske nærhet griper inn i alt i Stein P. Aasheim, og det gir mer enn det tar.   

På innsiden av bokomslaget har også Stein P. Aasheim laget sitt eget Ringenes Herre-inspirerte “verdenskart” som viser hans Middle Earth. Et univers han grubler og tenker seg gjennom. Både til fots, på ski og ikke minst med hundespann. Aasheim forstår at han forvalter en rikdom og renters renter er at fjellet kan brukes daglig.  

Det er også noe vemodig og trist med Aasheims tekst, men i all moll er det også en god dur. Det hviler en anerkjennelse av at det er ikke så mange kapitler igjen av livet, og både innhold og lengde er usikker. 

Jeg skulle kanskje ønske meg at Aasheims tekst var farligere, at han tok det lenger og brettet ut noe mer enn sitt eget fjellandskap, men også fjellsjela. Denne mannen bærer på noen traumer, tap av to venner som må gjøre skrekkelig vondt.

Jeg vet ikke om jeg håpet eller gruet meg til at han skulle vri isøksa i dette såret og fortelle hva det har gjort med ham. Kanskje er det slik at når sant skal sies er det best å holde kjeft. La det henge i klar fjelluft, la det forbli usagt?

Nok en referanse, eller assosiasjon er boka Fiskehuset, av Stein Torleif Bjella, som Stein P. Aasheim gjerne skulle strukket seg etter. Mer renskåret, per presis, færre digresjoner.   

I boka toucher han innom ekspedisjonene med harelabb. Det er et fint grep. Triumferende fortellinger om gamle bragder er ikke nødvendig, det er jo i tragediene mennesker blir tydeligere.   

Noe av det fineste i boka er når han beskriver kjærligheten til hunden Djerv, som er en sliten og pensjonert husky, som ikke kan være i spannet lenger. Djerv vet det sjøl, og Stein vet det. På mange måter er det Steins fortelling om seg selv. Han innser at det er fjell og ruter og turer han ikke greier lenger. Finnes det noe tristere enn en gammel mann som vurdere om han skal sende hunden i forveien? Min påstand er nei. 

Fjellene har meg nå er en beretning om et levd liv og et forsøk på å finne spor og røde tråder som gir mening, men kanskje ikke to skispor under svaret. En av de mest fintfølende kvalitetene med boka er ikke akkurat hva som står skrevet, men hva du tenker selv når du leser den.