Magnus Skotte Nørsteng Yrke: Kundeservicemedarbeider. Tidligere shaper i Tirilparken og Oslo Vinterpark.Bor: I Vika i Oslo, fra LillehammerSpons: Vishnu ski, Team Scandi klærMeritter: Vant «Rider of the week» under Kimbo Sessions 2017. ( – Uten tvil den beste uka jeg har hatt på ski i hele mitt liv.) Tidligere finaledeltaker i Level1s Superunknown. Mål: Filme full-part, gjerne fra mange ulike steder i NorgeForbilde: Chris Helberg. (– Han jobber hardt med alt han gjør og kjører ski på en spesiell måte.)Favoritt-triks: – Jeg hater det spørsmålet. Jeg bestemmer nesten aldri hvilket triks jeg skal gjøre før fem meter før hoppet. Det er kanskje derfor jeg kjører som jeg gjør. Jeg kan si hva jeg ikkegjør: Backflip. Det er ekkelt, ikke noe gøy.Ved siden av ski: Musikk. På editene og instagram kan du også høre litt av musikken til Nørsteng. Hører du nøye etter, vil du gjenkjenne stemmene til endel andre norske kjørere på vokal.  VÅREN 2017:Førti av verdens beste skikjørere samler seg for å kjøre sammen i ei uke. Blant dem er OL-favoritter, gjennomsponsede kjørere med egne promodell-ski og X Games-vinnere. I slutten av uka kan alle stemme på sin favorittkjører. Vinneren? En parkbygger og kundeservicemedarbeider fra Norge. Hans navn er ... Magnus Skotte Nørsteng.– HVEM HAR TEGNET BJØRNEN?– Faren til Kim. – Fikk alle sånn?– Nei, det var bare jeg som fikk, sier Magnus Skotte Nørsteng.Når man kommer inn i leiligheten han deler med samboeren i Vika, er det to ting man legger merke til: 1. Et par Salomon SPK-sko på gulvet. Denne utgåtte modellen er det mange parkkjørere som fortsatt sverger til. Akkurat den på gulvet tilhører broren til Nørsteng, men det er vanskelig å se forskjell på dem uansett.2. En tegning av en bjørn i ramme på veggen. Under står det: «Rider of the week».LES OGSÅ: Morten Christensen - den siste sanne skibomsTEGNINGEN var premie under Kimbo Sessions i Sverige. Kim Boberg samlet en knallsterkt lag av kjørere i Kläppen i ei uke. Blant dem er det mange som kan leve av skikjøring – du har Henrik Harlaut, Phil Casabon, Wester-brødrene, Torin Yater-Wallace. Hver kjører har én stemme. En amatør fra Norge blir stemt fram som vinner.– Hvilke muligheter finnes som parkkjører når man ikke kjører tradisjonelle konkurranser?– Da blir det hobby, sier Nørsteng. – Er det bra eller dårlig for skikjøringa at det er en hobby? Ville du kjørt anderledes om du fikk betalt?– Hvis en sponsor hadde sagt at du får 100 000 kroner for å lage en filmer, så hadde jeg ikke trengt å jobbe. Jeg kan bare kjøre på ski, finne på nye triks og ha fullt fokus på det, i stedet for å måtte jobbe og legge meg opp penger og så ta fri for å gjøre et eller annet på hobbybasis.– Motsatt kan man si at hobby gir deg total frihet, du slipper å forholde deg til sponsorkrav og deadlines.  – Det er sant. Jeg tenker at å kjøre på hobbybasis er begge deler, både bra og litt kjipt. Det er som du sier, slik det er nå kan jeg kan gjøre jeg du vil, det er fritt, det er ikke noe press fra andre.– Hvilke skijobber finnes med din bakgrunn?  Man kan shape, trene på NTG?– Jeg har snakket med de som har jobbet som trener, og de gidder ikke jobbe mer enn 2 år max. Det er mye reising, og mye annet enn ski.– Hvordan er det å jobbe som shaper?– Det er kjempeallright, men jeg skulle bare ønske at det var bedre betalt. Det er timesbetalt, og så får du ikke tillegg på kveld, natt, helg.   NØRSTENG JOBBER I DAG som kundeservicemedarbeider i et firma som selger deler til rørleggere. De tre foregående sesongene har han jobbet som shaper i to av landets beste parker – først på Geilo i to år og så i Oslo Vinterpark. – På Geilo var det mye å shape, men lite trafikk, slik at vi trengte bare å shape en gang om dagen. Når vi var ferdige logget vi ut.  Så noen dager jobbet vi bare det bare 1.5 timer. Mens i Tryvann er det alltid mye trafikk, så der er shapejobben mer en vaktmesterstilling der du er til stede og passer på at alt er som det skal.  Plutselig kan en rail begynne å lugge, og da må du fikse det. Så der har du vakter der du jobber sju timer. – Når du kommer til en park og det er shapa dårlig, hva er den vanligste feilen?– Smale, høye hopp. Folk kan ikke bygge rails.– Beskriv det perfekte railhoppet?– Så flatt som over hodet mulig. Hvis du snakker en helt vanlig downrail, så skal kickeren være så flat som mulig.  Ikke paddeflat, men ikke noe kick. Du skal lære deg å hoppe sjøl! Og skal være en 2 – 3 shapespader brede på hver side, minst. GJENNOM MANGE ÅR HAR NØRSTENG vært aktiv med å lage edits og dukke opp i andres. Du gjenkjenner han ganske raskt: Delvis er det stilen, delvis er det farten. Kommer det en kar å bånner landinga midtveis ut i editen, er det ganske sikkert Nørsteng. – Fart er dritviktig.  Å se på sakte skikjøring av noe av det kjedeligste jeg veit. Jeg tok meg selv i å ploge på Kvitfjell, jeg tenkte «fy faen, hva er det jeg driver med».  Ploging hører skiskolen til. Nørsteng henter opp en graf fra newschoolers-forumet der de ulikene stedene du kan lande på et hopp har ulike navn. Selv liker han Gucci-platået – den siste meter'n i landinga før det er paddeflatt.  Denne sansen for fart har han hatt med seg fra oppveksten.– Jeg ble født på Lillehammer. Pappa jobbet som skilærer i Hafjell, og under OL drev han en afterski nederst i Hafjell som het Fjøset.– Gikk du på NTG på Lillehammer?– Jeg tenkte på det, men jeg er glad for at jeg ikke gjorde det.  Jeg søkte ikke.  Det koster sykt mye penger for det første, og jeg bodde jo på Lillehammer så jeg trengte ikke å flytte for å kunne gå på ski. Etter min erfaring så mister 8 av 10 som har gått på NTG gleden av å gå på ski, så jeg tror kanskje at jeg hadde vært en av de hvis jeg hadde gått på NTG – vært ung og blitt pusha på. Men jeg kjørte alpint fram til jeg var 16-17. – Hva var din beste gren?– Jeg tror kanskje utfor. Ja, jeg har ligget i 120 kilometer i timen i kondomdress. Det verste er at jeg fortsatt husker utforløyper som jeg har kjørt. Løypa i Oppdal fra Hovedlandsrennet, for eksempel. Og Hafjell husker jeg også godt, fordi den var så jævlig skummel.– Hvordan fikk du tid til å kjøre både alpint og twintip?– Mens de andre sto på start og ventet på å kjøre, så kjørte jeg rundt på twintipskia.  Og hvis jeg f.eks. hadde startnummer 40, og så at nummer 30 var på start, så fikk jeg vel komme meg til start.– Du klinka ut av twintippene og tok på utforski?–  Jeg hadde med meg 2 skift med klær, med kondomdressen under.  Jeg følte meg så jævlig fæl, når jeg kjørte rundt i de stygge Phenix-klærne.– Hva lærte du av alpintida?– Jeg er glad for at jeg gikk på alpint, jeg hadde ikke vært den skikjøreren er i dag uten.  Jeg lærte å svinge og å stå på ski. Men jeg lærte meg også mye selv ved å kjøre skogsløyper i Hafjell. EN TO-DELT AKTIVITET? Parkkjøring. Twintip. Freeski. Hvor er egentlig den delen av skikjøringa på vei?– Snowboardidretten er jo veldig todelt, og jeg tror skisporten kommer til å utvikle seg på samme måte. Det startet som én sport, og så sprer det seg bare mer og mer i to deler: Du har en sånn film/lifestyle type skikjøring der du kjører for å ha det gøy; så har du en konkurransedel; og så har du de få som kommer i midten og som klarer å kombinere begge to.  Men jeg tror det skillet kommer til å bli større og større. Jeg tror at desto mer kommersielt det blir, desto større aksept blir det for kids som bare vil kjøre twintip.– Så hvis Øystein Bråten vinner OL, er det bra også for de som ikke kjører konkurranser?– Ja. Da skjønner flere folk mer hva denne aktiviteten er.  Da blir det lettere for skikjørere som bare vil drive med videoprosjekter, for eksempel. – Hvorfor det?– Fordi sporten blir større i sin helhet. Noen merker vil fokusere mer på den frie delen, og noen skimerker kommer til å fokusere på konkurransedelen.– Hvordan beskriver du det du gjør til utenforstående? Kaller du det parkkjøring eller twintip eller freeski eller ...– Når bestemor eller bestefar spør om jeg har vært i Sverige, sier jeg bare at jeg har kjørt ski. Det er jo det jeg gjør.EN SISTE SEIDEL. På instagram heter han seidel.no. Samme navn – henten fra en ølsort – hadde editene hans lenge. – Fortell om Seidel.– Det er bare en hyllest til det billigste ølet i dette landet hvor øl og alkohol er veldig dyrt. Det er bare det.– Var Seidel enda bedre da det var på glassflaske?– Ja, du ser det står en der, sier Nørsteng og peker.Alene på ei hylle i et hjørne av stua står ei uåpna Seidel glassflaske.– Det gikk ut av produksjon da jeg bodde på Lillehammer. Det å drikke Seidel var liksom det rammeste man kunne gjøre da.  Og plutselig var det ikke Seidel på glassflaske lenger, det var gått ut av produksjon. Jeg fikk den der i bursdagsgave i fjor av en kompis som fikk tak i en kasse for tre år siden.– Når skal du åpne den?– Aldri. Absolutt aldri.