Torsdag ble det besluttet at letingen etter den fjerde og siste av de omkomne i skredtragedien i Tamok blir utsatt til våren. Årsaken er hensynet til redningsmannskapenes sikkerhet, og de mangler posisjon på den siste. Selv om store mannskaper allerede har vært i sving der oppe, har forholdene vært så krevende at ingen fikk kjøre ski ned på egen hånd eller ta seg opp til søkeområdet selv. Alle ble flydd opp og ned med helikopter.
Den erfarne frikjøreren og Tamok-entusiasten Jarkko-Juhani Henttonen har svært god innsikt i forholdene på Blåbærfjellet, og skriver dette om situasjonen slik den er i dag:
Jeg er på ingen måte noen ekspert når det gjelder redningsaksjoner og søk slik som har pågått i Tamokdalen, men jeg har nok litt innsikt i hva som har skjedd og hvorfor letemannskapene har utsatt letingen til våren.
For det første, der ulykken skjedde og der den siste omkomne ligger, er et åpenbart skredfar. Terrenget er utfordrende, og har mye av all slags elementer, som forsenkninger, steiner, klippebånd og den slags. I guideboka Toppturer i Troms har den enkleste ruta opp på Blåbærfjellet terrengklassifisering tre – kompleks, og det stemmer godt. Ulykkesstedet er omtrent på rutas crux, altså stedet hvor trygg navigasjon er på sitt vanskeligste.
Stedet hvor den siste omkomne ligger er med andre ord et skummelt sted å oppholde seg, selv i kort tid. Og det er selvsagt enda verre å være der lenge.
Når det gjelder skredfare skal man huske at selv om faregraden er 1 – liten – betyr ikke det at det ikke kan gå snøskred.
LES OGSÅ: – Personlig har jeg ikke noe stort håp
En ting er å bestige fjellet via denne ruta på en trygg måte for oss hobby-toppturfolk – men selv det krever gode ferdigheter. Det er noe helt annet å sende en stor gruppe opp dit for å gjennomføre et omfattende søke- og gravearbeid.
Sikkerhetskravene til en slik operasjon blir på et helt annet nivå. Det som er akseptabelt for en eller en liten gruppe toppturfolk er på ingen måte nødvendigvis likt kravene som gjelder for den type jobb som må gjøres der oppe. Det ville rett og slett vært helt feil å risikere livene g helsen til en stor gruppe redningsfolk, særlig når det er snakk om å hente en som er omkommet og ikke i live.
Så vidt jeg kjenner til har det vært ekstremt krevende forhold for letemannskapene, særlig med tanke på å gjøre det hele trygt nok. Svært erfarne og dyktige folk har vært i aksjon, og lagt ned en enorm innsats for å vurdere risikoen for det som har foregått der oppe så langt. Å gjøre alt dette enda en gang – eller flere ganger – er etter mitt syn ikke verdt det.
Selv om Blåbærfjellet er under halvannen kilometer høyt, noe som kanskje ikke virker så voldsomt, så ligger det noen hundre kilometer nord for Polarsirkelen, det er ganske nær havet og det er midt på vinteren. Kort sagt; det er et hektisk sted å være, uavhengig av skredfaregraden.
Jeg har selv gått mange toppturer i området på denne tiden av året, og det skal jeg fortsette med, men oftere og oftere går jeg får bunntur i stedet for topptur. Med det mener jeg å unngå toppene, og heller kjøre flere runder i skogen – gjerne på snowsurf – og vente på tryggere forhold før jeg beveger meg høyere opp. Dette er en fin måte å få bra kjøring og mange høydemeter på. Ja, jeg elsker å være på de nydelige toppene i Tamok, men det må skje på riktig tidspunkt.
Jeg tror folk vil fortsette å besøke Blåbærfjellet selv om den omkomne ligger der oppe, og det tenker jeg ikke så mye på. Men jeg er utrolig lei meg på vegen av familiene og de pårørende til de fire omkomne. Det er forferdelig trist, og må være et sant mareritt for dem, særlig med tanke på fjerdemann som de ikke får tatt skikkelig farvel med i form av en begravelse.
Jeg tenker også mye på de som bor i vakre Tamokdalen. Det er en unikt og vakkert sted, og det er trist at en så flott dal skal bli kjent gjennom en slik tragedie. Det vil ta lang tid å komme over tragedien, og så lenge den siste omkomne fortsatt ligger der oppe blir det vanskelig å komme seg videre for alle som er involvert.
