Om Mt. Baker

REISEN DIT: Fly til Vancouver eller Seattle, og lei bil (å komme seg til og fra med offentlig transport er nærmest umulig). Det tar halvannen til to timer å kjøre fra begge byene, men lander du i Seattle slipper du å stresse med tollen. Merk at det er forbudt å frakte matvarer fra Canada og inn i USA, men de fleste typer håndvåpen er tillatt å ha med (!). Kjettinger er lurt, for veien opp til Mount Baker er både bratt og svingete, og har (naturlig nok) ofte snøføre.

SKIKJØRINGA: Mount Baker er et lite anlegg med liten høydeforskjell. Tar du med deg utstyr for å gå tur øker mulighetene betydelig. Du trenger ikke gå langt for å finne fin kjøring, og det er enkelt å se hvor det lønner seg å gå. Dagskort koster 54 dollar (ca 300 kroner), og det er rimelig etter amerikansk standard. Du finner flere andre skianlegg innen fornuftig kjøreavstand, og av disse er Stevens Pass og Alpental de mest interessante. Snøkvaliteten minner om Norge, ikke forvent knusktørr pudder, slik de ofte får lenger inn i landet. Skisenteret har en liten terrengpark, men hvis du reiser dit for å kjøre park, da har du reist feil.

OVERNATTING: Det er mulig å overnatte i Glacier, som ligger 30 kilometer fra Mount Baker. Men det største utvalget finner du i Bellingham, ni mil unna. Landeveien mellom Bellingham og skisenteret er nokså øde, så det kan være like greit å bo i Bellingham, selv om alle hardcore-folka selvsagt bor i kummerlige campingvogner i Glacier. Priser i Bellingham fra rundt 50 dollar natta. 

JUSS: Det er forbudt å bevege seg «out of bounds» som det heter. Men det er masse frikjøringsmuligheter av høy kvalitet «inbounds», og her er gjerne klippene markert med røde skilt. Trenger du hjelp/ redning utenfor markeringene, vanker det bot. Det kan være greit å lese alt som står med liten skrift på både heiskort og løypekart, og det er ganske mye.

WASHINGTON: Staten i USAs nordvestre hjørne er regna som en av landets mest liberale. Marijuana, til «fritidsbruk», ble legalisert i 2013, men det er ikke grunnen til at staten kalles The Evergreen State. Hovedstaden er Olympia, og den største byen er verdens kanskje viktigste musikkby; Seattle. De enorme snømengdene skyldes at fjellene i staten er de første været fra Stillehavet møter på vei inn i landet, og dermed tømmer de seg der. Øst for fjellene er det svært tørt. 

– Dårlige vintre forekommer her også altså. Jeg husker en sesong som var skikkelig dårlig, med så lite som 450 inches snø gjennom hele sesongen, forteller den eneste skikjøreren som bor noenlunde nær skianlegget i Mount Baker, nemlig mannen med det klingende navnet Mattias Evangelista. 

Annonse

Denne artikkelen er en del av Fri Flyts løsning for abonnenter. Les flere, ekslusive saker her.

Jeg sliter litt med å syns synd på fyren. 450 inches, eller tommer som det heter på norsk, tilsvarer elleve (jepp, 11) meter. Mount Bakers all-time-low snøvinter hadde omtrent dobbelt så mye snø som Oppdals all time high fra vinteren 1975/ 76. Hvordan i huleste er det mulig å få så sinnssykt mye snø i fjellkjeden som lokalt heter The Cascade Mountains?

Mount Baker ligger geografisk plassert på nokså lav breddegrad, med mildere klima. Høyere temperatur betyr at luften kan holde på mer fuktighet. Lufta samler opp store mengder fuktighet når den beveger seg over det milde Stillehavet fra vest mot øst. Hyppigheten av lavtrykk og vinterstormer er høy inn fra Stillehavet mot Kaskadefjella. Når den fuktige luften presses over fjella blir den raskt nedkjølt og en får raskt utløsning av nedbør som snø i høyden. Gjennomsnittlig snøgrense ligger på 1200-1300 moh i vintermånedene, og snømengdene øker betydelig bare ved en liten økning i høyde over denne grensen, forteller Ketil Isaksen, som er meteorolog ved Norges meteorologiske institutt.

– Hvorfor opplever vi ikke det samme I Norges kystnære fjell?

– Mount Baker og Kaskadefjella er betydelig høyere enn fjellene på Vestlandet. Mange av de mest snørike områdene ligger på vestkysten av et landområde som grenser til et stort havområde. Dette er også årsaken til at det er fjellområdene på Vestlandet i Norge som får mest snø. Det som skiller snønedbøren over kystfjellene i Norge fra Mount Baker er at luften over Stillehavet er mildere og at fuktigheten kan tas opp over en lengre avstand. Videre er fjellene den fuktige lufta møter høyere. Norges mest nedbørrike område ligger i en sone 30-40 kilometer inn fra kysten av Vestlandet, der fjellene begynner å bli høye, forklarer Isaksen.

På vei oppover Mount Baker Highway er det riktignok litt spennende å se mangelen på snø. Ifølge GPS´en har jeg 19 kilometer igjen, men det er ikke et snøfnugg å se, bare store trær dekt av grønn mose. Forhåpentligvis skjuler tåka der oppe noe hvitt. 18 kilometer senere er brøytekantene så store at veien opp til Stryn sommerskisenter i juni blir som en regntung dag i Sahara i forhold. Foran meg ser jeg gamle stolheiser og løyper på kryss og tvers, og svære, fullstendig nedsnødde furutrær spredd rundt omkring på typisk perfekt skogskjøringsvis. Jeg kjører forbi den klassiske Mount Baker-roadgap´en, og synet av verdens mest nedsnødde skisenter gir mer rett og slett vann i kjeften, og behov for å bruke noen engelske gloser. Korte spines og bratte pillows ble registrert lenge før jeg fant noe sted å parkere min japanske leiebil mellom alle pick-up´ene på parkeringsplassen.

– Pudder er det vanlige her. Hardt føre er definitivt unntaket. Jeg kjører rundt hundre dager på ski hver vinter, og i hvert fall åtti av dem er pudderdager. Ikke hodedypt hele tida selvsagt, men ordentlig pudder ja, forteller Mattias.

18-åringen er født og oppvokst i den bittelille bygda Glacier, som ligger et par mil ned i dalen. Sammen med kjæresten Sadie Rabener har han tatt den nokså greie jobben å vise fram verdensrekordskisenteret Mount Baker til Fri Flyt. Ingen skisenter i hele verden får så mye snø som det vesle skianlegget i Washington, og sesongen 1998/ 99 ble det satt verdensrekord i akkumulert snøfall gjennom en vinter her. Det snødde vanvittige 29 meter det året! Gjennomsnittet ligger rundt 17,8 meter per vinter, men de to siste årene har vært bedre enn vanlig.

– I fjor fikk vi 22 meter snø, og året før 21 meter. Det har vært sjukt bra de siste par årene, sier Sadie.

Mount Baker er et nokså lite anlegg, også i norsk målestokk. Åtte gamle, trege stolheiser uten sikkerhetsbøyler frakter deg opp de 457 høydemetrene Mount Baker har å by på. Ganske beskjedne tall egentlig, og i forhold til skisentrene nedi Europa blir Mount Baker småtteri. Anlegget har knapt noe salgsapparat, det fins ikke overnatting av typen ski in/ ski out, og kunstsnøanlegg vet de knapt nok hva er. Salgsargumentet er snømengdene. Terrenget rundt stolheisene er fullt av korte, bratte heng, med pillows og korte renner. Selv om høydeforskjellen er beskjeden, så er utvalget av spennende terreng enormt, og fra november og ut april er det alltid masse snø. 

– Jeg liker egentlig desember best, før terrenget snør igjen. På senvinteren har vi så mye snø at mye blir flatt, og elementene blir borte, forteller Mattias.

Snøfallet følger et ganske fast mønster gjennom sesongen i Mount Baker, og for en nordmann som vil sikre seg puddersvinger tidlig i desember kan Baker være et sikkerstikk.

– Fra midten av november starter sesongen, med pudderkjøring fra første dag. Så snør det gjerne jevnt og trutt fram mot nyttår. I vinter snødde det faktisk så mye at flere trær knakk på grunn av vekta av snøen allerede i desember. Men januar er gjerne tørr, februar litt begge deler, og i mars og april snør det nesten hele tida, sier Sadie.

mtbaker-1

GUIDER: Mattias Evangelista og kjæresten Sadie Rabener Justice kjenner alle krinker og kroker i Mount Baker.

Fri Flyt besøkte Mount Baker i januar, uten å være så voldsomt heldige med snøforholdene. Men etter en sjeldent god forsesong lå det godt over fire meter snø da vi var på plass, dessverre tre dager etter det siste snøfallet. Med Sadie og Mattias som guider kjørte vi alle heisene og alle løypene før lunsj. Frikjøringsterrenget er stort sett rett ut fra heisen, og utrolig lettilgjengelig.

– Det er veldig mange frikjørere her, både på ski og snowboard, og det har blitt flere og flere av dem de siste årene, og mange er skikkelig flinke. Derfor blir det fort oppkjørt. Er du på plass når heisene åpner etter et snøfall, så rekker du kanskje 8-9 turer før det begynner å bli vel sporete, i hvert fall hvis du ikke er godt kjent og vet hvor du skal lete. Men dårlig er det aldri, sier Mattias.

– Hvor kjører du når du er først i køa en pudderdag?

– Under Chair 5 og Chair 8, for der er terrenget best. Når det blir oppkjørt pleier jeg å ta på feller og gå på tur. Det er utrolig mye bra terreng og snø å finne med en times gåtur fra anlegget. Både til høyre og venstre for heisene fins fete linjer som du når kjapt. 

Tusenvis av spor i hengene over heisene vitner om at topptur er svært populært i området. Mount Baker er såpass lite at feller og gåbindinger er en forutsetning for å finne uspora snø hvis du skal være her over flere dager. I hvert fall hvis det ikke snør ustanselig, men sjansen for at nettopp det skjer er jo størst i på planeten.

Midt i skisenteret ligger en svært definert bekkedal, og i bånn av denne ligger løypa The Canyon. Sidene av dalen er stupbratte, og fulle av pillows. Kona til Eric Pollard, snowboardkjøreren Erin Pollard, som tidligere het Valverde til etternavn, kjørte seg fast her en gang, og måtte hentes av skipatruljen. Men at snowboardkona til Pollard kjørte seg fast er ikke poenget. Poenget er at The Canyon er ei enorm terrengfelle, som stadig vekk fylles opp av enorme snøskred fra fjellsidene over Chair 5, altså stolheis nummer fem (heisene i Mount Baker har nummer etter når de ble bygd, Chair 1 er den første heisen). Også ved naboheisen (nummer åtte) er det ei tilsvarende terrengfelle.

– Heisstarten om morgenen blir ofte utsatt, fordi skipatruljen må gjøre seg ferdig med skredsikringa. Senest i fjor gikk det et enormt snøskred her, som feide langt forbi dalstasjonen og ned i juvet på nedsiden der, sier Mattias og peker på de tydelige sporene etter forrige vinters gigantskred. Hundrevis av trær er enten knust til pinneved eller trykt ned i bakken, like ved en av løypene, over en strekning på flere hundre meter. 

– Det har heldigvis ikke vært så mange dødsulykker på grunn av snøskred i skianlegget, og ingen har blitt tatt i disse kjempeskredene som har gått, forteller Mattias.

Sadie forteller derimot om en snowboarder som kræsja og døde etter et klippehopp, og en annen fyr som fikk halspulsåren kutta av en sperrebånd, og kjørte ned til heishuset med blodet pumpende ut av halsen. 40 sting senere var han frisk som en fisk. 

– Og så var det ei dame som fikk snø i hodet fra taket på kafeteriaen, og ble lam. Hun saksøkte skisenteret og ble fire millioner dollar rikere.

Selv om Mount Baker har hatt sin dose dramatikk, og sine runder i det amerikanske rettssystemet, så er skipatruljen stort sett glade i offpistekjørerne. Sadie og Mattias sier at du vanligvis kan kjøre hvor du vil uten å få trøbbel, selv om de bratteste linjene i anlegget er definert som «out of bounds», i motsetning til masse annet upreppa terreng. 

– Hvis du må reddes utenfor de sikra områdene, og i tillegg har oppført deg som en idiot, da kan det bli problemer. Men offpistekjøring er sjelden noe problem. Ofte har du ikke noe valg, for det er ikke alltid de rekker å preppe noe særlig før heisene åpner. 

Når skidagen nærmer seg slutten tar vi en tur i skogen på skikjørers venstre side av stolheis nummer fire. Her er det ingen spor, men terrenget er nokså slakt. Flere steder har trærne bukka under for snømengdene, og ett sted ser det ut som om snøen har snurra seg rundt ei eldgammel gran, slik at snøsoppen ser ut som en svær, hvit hundebæsj på høykant. Med skjegg. Jeg tegner et surt fjes på snøen, legger bildet på Fri Flyt sin Instagram-konto, og tenker at nå har jeg sett det óg. 

– Typisk Mount Baker, sier Mattias, og svinger seg ned til veien, hvor gåturen tilbake til verdens mest nedsnødde skisenter starter.