Alta for de innesnødde

Utenlandsreiser var fortsatt tillatt, og vi befant oss nå på vei opp til Alta Ski Area. Etter hvert åpnet veien opp Litte Cottonwood Canyon, og vi kunne kjøre mot en av verdens mest ikoniske løssnøsteder.

Vi hadde en måned i anlegget i januar i år. Vi ble kanskje ikke locals, men vi fikk én dag som medlemmer i veldig eksklusiv klubb. 

Det som er unikt med Alta er hvor ofte det snør. Den måneden vi var der hadde vi fem dager med sol, ellers lavet snøen ned. Det skulle vise seg å være den nest mest snørike januarmåneden på ti år i Wasatch-fjellene, med nesten konstant tilskudd av nye værsystemer som brakte med seg silkemyk snø. Bare i januar snødde det 386 cm, langt over normalen. 

På slike pudderdager som vi opplevde i januar er det times-lange bilkøer oppover dalen. Du skal helst stå i bilkøen i bunn av dalen før klokken 07 skal du være heldig å være først i heisen når den åpner klokken 09. For de lokale er det ikke viktig om det er midt i uken, de er der uansett.  Men når klokken bikker halv ett, er plutselig parkeringsplassen halvtom - da er det back to work. For andre er jobben i Alta. Skipatrolsene gjør en enorm innsats for å holde skianlegget skredsikkert. Arbeidsdagene deres begynner lenge før vi andre i det hele tatt har vurdert å stå opp med å sprenge ut snø fra fjellsider med eksplosiver fra andre verdenskrig.

I løpet av en heistur er man nesten garantert tips til secret spots eller hvor og når neste del av skianlegget åpner - da gjelder det å være først. Følger man lokale råd, begynner en heftig pudderdag med runder i den nostalgiske WildCat-heisen før man drar videre til Collins hvor låra før kjørt seg både nedover og bortover i legendariske traverser. 

For traverser er det mange av. Er man heldig åpner Backside mot slutten av dagen, og da skal dagens lengste travers forseres før man avslutter med et siste usporet run. 

Men hva med de dagene når veien opp dalen ikke åpner? Da spørs det om du er fanget på riktig side – oppe i Alta eller nede i Salt Lake City.

For de som bor og befinner seg oppe i  Alta, kalles det «interlogde» når skredfaren er så høy at ingen får bevege seg ut av husene sine. Det vil også si at om du har sovet over på en luftmadrass eller på en sofa, må du bare bli der du er.

Den egentlige moroa begynner derimot når «interlogde»  er over og anlegget åpner igjen. Anlegget åpner gjerne før veien åpner, slik at de som kom seg opp før veien stengte – eller bor her fast – har hele anlegget for seg selv. Fenomenet kalles bare «country club».

Country club er morsomt, men kan ha seriøse konsekvenser. Vi opplevde én dag med country club etter at et snøskred dro over veien og feide med seg en personbil - heldigvis gikk det bra med alle involverte.  Så om du drar til Alta med håp om en dag å få bli med på country club, husk at Grom Richards, sjefen i skipatruljen, anbefaler å ha på seg skredsøker når man kjører opp og ned Little Cottonwood Canyon.