Vi var fortsatt i Aspen da vi hørte rykter om en gigantisk stormsyklus som skulle treffe Utah nyttårshelgen. OpenSnow meldte om opp mot 188 centimeter snø på 48 timer for Little Cottonwood Canyon.
Med en enorm snøstorm på vei var valget enkelt for å skrote vår planlagte fasjonable feiring i Aspen, og heller komme oss til Utah.
DEN SOM VENTER: Det var ikke helt rett fram for karene å komme seg inn til Little Cottonwood Canyon, men når de først kom dit…
Little Cottonwood Canyon er navnet på et av verdens største snøhull. Her finner du de to skisentrene Alta og Snowbird, som ligger i underkant av 40 minutter fra Salt Lake City. Alta hevder et gjennomsnittlig snøfall på rett under 14 meter i året, og rapporterer allerede nesten åtte meter hittil denne sesongen. Dette står i sterk kontrast til Europa med rekordlave snømengder.
Cirka åtte timer med kjøring ventet oss gjennom ørkenlandskap før vi ankom skibyen Park City i Utah på nyttårsaften. Etter å ha feiret nyttåret i Park City forsto vi neste morgen at Little Cottonwood Canyon har en solid akilleshæl. Veien slingrer seg oppover en smal dal med bratte fjellsider på hver side. Det resulterer gjerne i enorm snøskredfare på veien opp til anleggene, og periodevis må veien stenges for skredsikring.
Haakon Haldorsen og Håkon Havsgård på vei opp Mount Wolverine.
Det var nettopp det som skjedde da vi skulle kjøre opp dit. Alternativene ble da enten å vente i kø på at veien kanskje kunne åpne, eller finne et alternativ. De nærmeste var anleggene rundt Big Cottonwood Canyon, eller Park City. Problemet med nettopp disse er at de ikke er en del av vår skikortløsning. Med heiskortpriser helt mot 2 600 kroner i Park City, ble det litt i overkant. Dette er særegent for den amerikanske skiindustrien; heiskortpriser som er helt hinsides.
For de som er tidlig ute med planlegging, finnes det heldigvis multiresort-sesongkortløsninger for å slippe unna de dyre dagskortprisene. Vi har Mountain Collective Pass, som gjelder for 25 skisentre og gir to dagskort per skisenter for 5 400 kroner.
Siden veien til Alta og Snowbird var stengt og skyhøye priser stoppet alternativene, valgte vi å kjøre en time til OL-anlegget fra 2002; Snowbasin. Siden de fleste sto på ski rundt Big Cottonwood, Park City, eller sto håpefulle i kø utenfor Little Cottonwood, var det lite folk i Snowbasin. Nysnømengden var også helt tilfredstillende, selv om det ikke hadde vært like stort snøfall som hos naboene i Cottonwood..
Veien åpnet aldri den dagen. Det resulterte i at de som var der oppe før veien stengte ble «interlodged». Det betyr at man sitter fast øverst i dalen med kun tillatt bevegelse frem og tilbake mellom hotellene. Det medførte også at all snøen som kom før veien ble stengt, og som fortsatte å komme etter veien ble stengt, fortsatt lå der helt urørt.
Vi la oss spent til sengs med drømmer om metervis av pudder. Skuffet våknet vi til at veien fortsatt var stengt. Anleggene rapporterte om totalt rett over en meter med urørt nysnø. Litt under de spådde 188 centimeterne, men fortsatt enorme mengder. Vi ble sittende og vente den morgenen på oppdateringer fra det lokale vegvesenet, og rett over klokka 9 tikket det inn en oppdatering; Veien åpner om en time, og det gjør skisentrene også! Da var det ikke annet å gjøre enn å få seg av gårde og stille seg i kø utenfor inngangen til SR210 - Little Cottonwood Canyon.
Det var - som antatt - rimelig kaotisk både på veien og anlegget, men snømengdene var helt ufattelige noen steder. Men snøen ble veldig fort oppkjørt, og den helt urørte snøen utenfor barrierene fristet veldig. Barrierer som i høyeste grad blir respektert blant amerikanske skikjørere. Skisporene kan ofte gå helt inntil tauene, men nesten aldri forbi. Det fine med disse barrierene er det at det fører til en slags rasjonering av nysnøen.
ENDELIG HEIS: På plass i Little Cottonwood Canyon.
De neste to dagene ble derfor bare bedre og bedre. Hver dag begynte dagen med skredarbeid og sprenging, i et område som i løpet av dagen åpnet opp. Da fikk man helt nye områder med urørt nysnø å leke seg i. På toppen av alt tittet solen også fram den siste dagen vår, som avslørte et mektig landskap med hakesleppende utsikt. Solen åpnet også opp for å gå topptur til noen av toppene i utkanten av anlegget. Slackcountry som de kaller det her.
Snøkvaliteten tilfredstilte også forventningene med snø som falt lettere og lettere for hver dag. Den tredje dagen vår i Utah serverte champagne powder; Snø med visstnok den perfekte fuktigheten for skikjøring. Så etter å ha stått på ski her fire dager i denne snøen begynner vi å lure på om det ligger noe i Utahs påstand om at de har «The greatest snow on Earth».
Vi har likt oss veldig godt i Snowbird og Alta. Kontrasten er stor mellom det travle storbylivet nede i Salt Lake City området med tutende biler, fem felts motorveier og lange køer, til sjarmen man finner i andre skibyer. Vi fortsetter nå vekk fra all snøen i Utah og storbylivet, for å bevege oss oppover i Rocky Mountains og videre inn i Idaho og ikoniske Sun Valley.
Om noen har tips eller spørsmål om amerikansk skikjøring, så send gjerne en DM på Instagram; @haakonhaldorsen og @haakonhavsgaard.
