Observasjon etter å ha vært i Japan i to timer og tre kvarter: Japan er ganske likt USA. Fargesprakende skilt, frityrstekt mat, lav minstelønn og en fargepalett dominerende av beige. Men bilene er mye mindre, og det er forskjellige trær og bokstaver. I Japan er det mange regler og alt har sin plass og du må vente med å foreta deg noe som helst før noen sier at du kan. Likt som i USA. Men det er veldig rent og alt lukter såpe. Nesten overalt lukter det såpe. Japanske mennesker er veldig høflige og korte. De fniser, takker, bukker og lukter såpe. På bussturen fra Tokyo til Hakuba er det lagt inn flere stopp på gigantiske bensinstasjoner med automater for alskens og små matboder og toalett som lukter såpe. På hvert eneste stopp er det folk som har lært seg noe engelsk, har gule vester på seg og passer på at du rekker tilbake til bussen før den går videre til neste gigantiske bensinstasjon.
Bussjåføren kan ikke et ord engelsk, men er til gjengjeld en mann med godt humør.
Stemmen fra kassetten i stereoanlegget i bussen som forteller at det er 20 minutters pause, kan engelsk. Men hen er ikke på bussen, bare inni kassetten.
Jeg kjøper frityrstekte pølser fra en matbod med utstoppede modeller av matrettene foran på disken. Jeg drikker rar drikke fra plastflaske og studerer en endeløs rekke av automater hvor man kan få kjøpt alt mulig rart som får plass inne i en automat. Alt fra pandakosedyr til sigaretter og en vase og en pakke nudler og kaffe og pizza og brus og nøkkelringer og wunderbaum. Alt det der er inne i automatene. Det er veldig praktisk at absolutt alt er avbildet slik at dumme turister slik som meg selv, som ikke har tatt meg bryet med å lære meg et kvekk japansk, kan kjøpe en pakke sigaretter uten å måtte tyde japanske tegn. Arigato for alle de praktiske løsningene. Og jeg må bare si at tegneserier som informasjonsform er herlig fordummende, men akk så enkelt. Det er deilig å være turist i Japan.
Et gjenkjennelig flomlys fra en alpinbakke tyder på at Hakuba er nær. Litt som i Oppdal når du kommer sørfra, eller sånn Hafjell ser ut fra Europavei 6. Til å være på den andre siden av kloden er Japan skremmende likt Gudbrandsdalen på mange måter. Hakuba var en gang OL-byen Hakuba, slik Lillehammer var i OL-byen Lillehammer i 1994, og forsåvidt i alle årene etterpå, helt til han lave mafiabossen fra Sopranos ble ordfører i byen. Det er grenser for hvor lenge en skråning med trehusbebyggelse og ingen gratis parkeringsplasser kan hvile på olympisk laurbær, synes du ikke? Jeg merker jeg blir provosert av hvordan Lilyhammer bare siesta-er seg videre i livet etter 14 dager med sprengkulde, Bjørn Dæhlie, Johan Olav Koss og 417 millioner i underskudd.
Bussturen fra Tokyo til Hakuba tok seks timer og anbefales ikke. Den eneste og beste måten å transportere seg selv og andre til fjells fra Tokyo er hurtigtoget Shinkansen.
På hotel Hippo Weishoffer har det ikke skjedd en dritt siden 1998, da de bygde hotellet i forbindelse med OL. Her er det selskapsresan møter Kung-fu fighter. En japansk versjon av Leif Juster (RIP) ønsker meg fjolls til fjells med sin litt pipende kolsaktige stemme, ber forsiktig om å få se på passet mitt, kopierer det på godt gammaldags hotellvis og småjogger deretter foran meg gjennom halve hotellet. Ikledd liten rosa fleecevest, skjorte, slips, vide dressbukser og crocs, for å vise meg rommet. Forbi brus/sjokolade/chips/øl-automater og innrammede plakater av Kjetil André Aamodt på veggene. Rommet er lite. Madrass på tynt vegg-til-vegg bambusteppe. Det er ikke lov med sko. Jeg har et bittelite fjernsyn, en nokså stor vannkoker, rikelig med kleenex og verdens minste bad. Det som er bra med badet er at man kan dusje, drite, pusse tenna og hate litt samtidig. Det som er kjipt er at det ikke er sånn high-tech do med spyling og føning slik jeg i utgangspunktet hadde sett for meg. Spyl- og føntoalett var sikkert litt for avantgarde back in 98. Men kanskje Daniel Franck satt på dette toalettet for 21 år siden og fniste av nyhetsoppslagene hjemme i Norge om alle de voksne som kritiserte han for å representere Grorud Hasjplankeklubb under de olympiske Naganoleker.
Jeg er jetlagged, og sur fordi jeg ikke har fått hi-tech-do. Mobilen er øyeblikkelig tom for strøm og siden jeg ikke visste hva slags type støpsel det var i Japan, lot jeg være å både sjekke eller gå til anskaffelse av et. Jeg tråkker på et stort insekt som vandrer over bambusen, angrer meg øyeblikkelig og blir engstelig for at dette skal gå utover karmaen min. Legger meg litt nedpå, utkjørt etter noen-og-20 timer på reise, men våkner av et korps nede på gata utenfor hotellet. Japanske korps er like irriterende som norske.
Ute snør det. Eller det vil si, det er snø i lufta, store filler, som kan minne om knyttnever med ris, men på bakken smelter de som smør i en varm wokpanne. Japansk slaps er usedvanlig våtere enn den norske. Det føles ut som om å vasse i søtpotetsuppe og gummistøvler er det eneste riktige fottøyet. Jeg har joggesko og snøen legger seg på skuldre og på hodet. Til og med inn i sinnet slapser det ikke så reint lite akkurat nå, og jeg oppsøker nærmeste restaurant. Jeg spiser noe lokal deli på et såkalt izakaya. Fritert og grilla kylling, noe svin med psykosterk wasabi og misosuppe. Det er litt sånn 50/50 autentisk og amerikansk sportsbar. Og masse aussie dudes med trange jeans, ankelsokker og NY-cap, selv om det er slapseføre. De gliser og prøver seg på japansk og knekker ut i LOL da han ene moroklumpen i gjengen drar på med no grovt i retning serveringspersonalet. Jeg får straks ikke lyst til å dra til Australia og tenker at Uluru-Kata Tjuta National Park og Home and Away er det desidert beste de har klart å hoste opp.
I Japan har de onsen. Varm kilde, boblebad eller kall det hva du vil. Det er like mange onsen i Japan som det er el-sparkesykler i Oslo sentrum. På hotellet mitt er det en onsen i kjelleren. Den er åpen om morran og på kvelden. Folk i Japan bader ikke midt på dagen eller om natta. Det er to måter å komme seg til onsen på hotellet, hvor den ene fører deg til den lille trappeavsatsen og til skiltet med at badet er stengt og dermed dårlig karma hvis du sprader forbi den iført badekåpe og bittesmå engangstøfler som subber mot det slitte vegg-til-vegg-teppet i korridorene. Men om jeg derimot går fra rommet mitt på sørsiden av hotellet kommer jeg rett inn til onsen og vil dermed ikke se skiltet med at onsen er stengt. Det er bursdagen min den dagen og jeg tar strake veien til onsen og ser ikke skiltet med at det er stengt. Det er i allefall det jeg kommer til å si i et eventuelt avhør. I onsen er det grønne og grå små fliser overalt, slik jeg husker det. Veldig høy luftfuktighet, ingen av de hvite frottehåndklærne er helt tørre. Det er ingen lyder i onsen. Det er én onsen for menn og én for kvinner. Jeg er nummen av sake og sitter så lenge jeg vil.
Skikjøringsmessig er Japan fett nok. Det snør masse og snøen som havner på fjellet, der skiheisene er, er like tørr som vitsene til svigerfaren din.
PS. Jeg fikk aldri prøvd kveldskjøring i flombelysning, eller svinge meg mellom skredgjerder man kan se fra veien mens en bitteliten Toyota Hi-Ace venter langs veien.
Når det kommer til teknologi skulle man tro at Japan lå flere lysår foran Norge, men sånn er det nødvendigvis ikke. Jeg kunne sikkert gjort heftigere research, og noen kommer sikkert til å tenke sånn; «ah, idiot», når de leser dette, men dette skjer:
Det er ikke internett på 3G eller 4G i Japan.
Ett minutts stillhet for det.
Det betyr i praksis at du må oppsøke et etablissement med åpent trådløst internett for å finne veien til neste onsen, sushisjappe eller raskaste veien hjem til hotellet og Leif J. Utenfor en stengt kafé får jeg endelifg wifi-kontakt. Jeg blir stående i slapsen og bestille buss og hurtigtog tilbake til Tokyo og føler meg lurt av at jeg ikke skaffa meg et japansk SIM-kort slik sikkert alle andre turister gjorde da de ankom øya.
Selv om jeg hadde bestilt billett på forhånd, måtte jeg sitte på et nedfellbart sete i midtgangen av bussen på vei fra Hakuba til Nagano. Bussen var overfylt av australske barnefamilier og det svenskene kaller «säsongare» med tilholdssted på Bali resten av året. Med andre ord var ikke dette en busstur jeg kommer til å tenke at mine barn får et urikt liv av å ikke gjennomføre. Litt som å ta 150-bussen til Gullhaug natt til søndag. Ankelsokkandelen på bussen var langt over mitt toleransenivå og den halvannen timen dette fartøyet av mørke skulle bruke til Nagano, kunne ikke gått fortere. Følelsen av å lempe seg selv inn på et japansk hurtigtog, synke ned i et romslig og svært behagelig sete (her er vi tilbake i USA) og bli fraktet i høy hastighet mot målet er ubeskrivelig. Jeg husker ikke helt hvor lang tid toget tok fra Nagano til Tokyo, dessforuten ble jeg helt oppslukt av sidemannen, mannen i dress, i setet ved siden av meg. Meget velstelt, i dress, og praktiske kalosjer. Sikkert en suksessrik forretningsmann som enten bor i Nagano og skal på møte i Tokyo, eller kanskje han har en elskerinne her. Dette er veldig kontrastfylt i forhold til det helvete jeg noen få minutter tidligere hadde opplevd på bussturen. Jeg studerte hvordan den suksessrike mannen med kalosjer tar fram en våtserviett og vasket hendene omhyggelig, før han plasserer en pakke nudler på det lille nedfellbare bordet foran seg. Nudlene trengte ikke varmt vann, han bare dro i en snor og venta til den ble varm nok til å spises, plukket deretter sirlig opp små poser med pulver og sauser som han med pekefingeren tappet innholdet ut fra posen og ned i nuddelsmørja, pose for pose. Så tok han fram et sett spisepinner i tre fra en gjennomsiktig pose, eller slags hylster, og gjorde de tilgjorte kvesse sverd bevegelsene med tuppene av spisepinnene før han spiste opp hele esken med nudler uten å lage lyder eller søle. Til slutt enda en våtserviett. Først tørket han seg rundt munnen, så hendene, og til slutt på det lille bordet. Han tørket bordet med våtservietten og pakket sammen esken som hadde inneholdt nudlene, brettet og la tilbake i posen og knøyt posen og la den ned på gulvet mellom beina sine og ventet bare på å komme til Tokyo slik at han kunne kaste den i søpla og late som om ingenting hadde skjedd når han kom hjem til kona.
I Tokyo er det fortsatt umulig å komme seg på internett. Jeg trenger å vite hvor jeg skal. Hvor er hotellet? Og hvordan kommer jeg meg dit? Det er tusenvis av togplattformer og tall og tegn og bokstaver jeg ikke skjønner. En mann med gul refleksvest og veldig mørk stemme ser på billetten min og krumrygget tar han meg med til riktig plattform. Plattform 11. Jeg takker, han takker, vi takker hverandre for at jeg kom meg på riktig plattform uten internett. Han har ingen anelse om de ugjerninger jeg et døgn tidligere gjorde, verken mot insektet eller i onsen.
Det er midt på ettermiddagen i Tokyo sentrum, jeg spiser en eggesalat-sandwich fra Lawson, en japansk 7/11-variant, og jeg løper ned en trapp hvor det står «Free Wi-Fi» intetanende om at stedet var en bar full av små japanske jenter utkledd som maids, eller hushjelpere på norsk, hvis det finnes slikt for tiden. Jeg ble mildt sagt overrumpla over velkomsten med arigato og hele pakka, og fant meg noen sekunder senere sittende ved et bord, mutters aleine, med en pils, wifi og en hårbøyle med bjørneører på hodet. Prøvde å ta en selfie, men ble altfor deprimert av bildet på skjermen, la vekk mobilen og drakk opp ølen. Takka pent nei til en slags danseoppvisning, fikk akutt influensa og tenkte umiddelbart at det var en slags straff på grunn av at jeg knerta insektet og onsa utenfor åpningstid. I all hast, og med feber ut av øynene, forlot jeg stedet, byen og landet. Sayonara, lover å oppføre meg bedre neste gang.
