Jeg går i den franske middelhavsbyen Perpignans grønne lunge. Lyden av harde hjul høres i det fjerne. Som en avdanket skater vekkes nysgjerrigheten til live. Parken skinner i all sin glans, det lider mot høst, men det er fortsatt frodig og grønn. Gamle og unge har trukket seg til parken for å slippe byens tjas og mas. Små bekker, broer og fontener gjør parken enda vakrere. Men bortenfor sildringen fra bekken blir det grindet, flippet og snublet om hverandre.
I enden av parken kommer en flott skatepark til syne. En ung gjeng har kapret parken. Jeg går bort og spør pent om å få se på.
– Klart det, ikke noe stress mann!
De er ikke verdens beste, men skate kunne de absolutt. De er unge, fra 13 år til 20 år. Jeg får en følelse av at alle er velkommen til og skate uansett alder.
Hasj
Det virker som om guttene gir på litt ekstra siden jeg har med meg kameraet. Kanskje de prøver litt vel hardt, for det ble noen skrubbsår.
Litt på siden ser jeg en gjeng som ikke skater. Jeg spør Perej Marin (17) hva de driver med, siden de ikke skater.
– Simple Harry, jeg ba de kalle meg Harry, siden Kjetil var litt for vanskelig for de. Det klinget ganske bra på engelsk med fransk dialekt. Til og med Clint Eastwood ville ha vært fornøyd.
– De er hasj dealere, sa Cros Abxis (15).
Perej, Cros og Pujol Ichem (16) forklarer;
– Siden Perpignan ligger helt syd mot grensen til Spania, flyter byen over med hasj. Perpignan er det første stoppet på smuglerveien fra Spania til blant annet Paris.
– Vi røyker alle sammen, men jeg røyker ikke tobakk, sier Cros.
Jeg blir litt satt ut, for i samme øyeblikk kommer dealerne eller guttungene, som jeg ville ha kalt dem, for å presse på meg hasj. De ruller jointen sin og sender den rundt til alle.
De flirer av meg når jeg sier ”pass” og prøver på unnskyldningen at jeg er på jobb, men de bare ler.
Hangout
Jeg blir nokså nysgjerrig på disse gutta, så jeg spør om det er greit at jeg henger med de resten av dagen. De diskuterer litt på fransk før konklusjonen kommer.
– Det er helt i orden, men du får ikke ta noen bilder av hasj.
Jeg prøver å forklare at siden dette bare kommer ut i Norge, så dette vil ikke gi de noen problemer.
Den paranoide siden av hasjen har vel tatt sitt inntog i dem så jeg føyer meg bare.
Sola sitter høyt på himmelen og steker over den lille skateparken som var ferdig for 6 måneder siden. Gjengen begynner å bli slappe, svette og slitende.
Pujol spør om vi skal gå til Supply - chillestedet til skategutta var ikke annet enn en skatesjappe.
Franske tenåringer er som alle andre. De prater piss, skryter på seg den ene og den andre erobringen, og det er virkelig størrelsen det kommer an på.
– Svære, fine puppær, altså! Stief Amar kommenterer en dame som går forbi.
Madji`s
Dagene før jeg møtte gutta, fant jeg stampuben min i Perpignan. En litt mørk bule med hyggelig betjening, ingen turister bortsett fra meg. God musikk til tider, og mye bedre en de fleste plassene i Frankrike. Vannpiper med mange forskjellige smaker som jordbær, mango og kirsebær hadde de og. Jeg kom for å gjemme meg for sola som stekte med 30 grader. Persilla, som jeg begynte å kalle henne, møtte meg i døra med et stort smil og sa; ”good morning, Elvis!”. Jeg hadde tydeligvis sunget karaoke kvelden før, og den utvalgte sangen var Suspicus minds.
Skaterne kom inn på kafeen etterhvert. Vi røkte en vannpipe og ble bedre kjent. Pujol skulle bli foretningsmann, Perej fotograf og Stief Amar ville bli pimp.
Siste session
Etter at pipa var tom, ble jeg plassert på en Vespa scooter som skulle frakte meg til neste skatespott. Det er noe jeg ikke skal gjøre igjen med det første. Vi kjørte på gangveien, røde lys og sneiet en gammel dame som var døden nær. Møter du en ung kar i Frankrike som heter Stief Amar – ikke sett deg på hans Vespa. Vi kom frem omsider til en busstasjon hvor skulle gutta prøve seg på et ”gap”. En type hopp hvor med mellomrom fra hoppkant til landing.
Perej var den mest ivrige og kanskje også den beste skateren. Han lovte oss en lang kickflip, men han måtte hoppe over tre meter bortover, og fallet var på én meter. Hvis Perej ikke kommer over de tre meterne, så vil brettet hans lande i en jordhaug og stoppe momentant. Perej var så nære, så nære, men det ville seg ikke helt.
– Dette er egentlig veldig enkelt. Jeg skjønner det ikke! sier den unge franskmannen som ble mer og mer irritert. Det kom nok noen franske gloser også. Det har blitt sent og gutta må hjem. Skolen venter i morgen. Jeg takket alle sammen for en fin dag.
– Hyggelig å møte deg, sier de med den umiskjennelige franske dialekten og stikker. Hjulene fra brettet høres bortover i gatene. ”Noen av de gutta her blir gode skatere”, tenkte jeg for meg selv før jeg beveget meg tilbake til Madji´s for en ny vannpipe og mange erfaringer om franske skatere rikere.
