Patagonia, Chile: Jeg ruller meg tilbake under stolrekken, og prøver på nytt å skaffe meg litt søvn. Vi er på vei til Chaiten, en liten landsby i Patagonia, Chile, om bord i en knøttliten ferge. Ute pisker en søramerikansk storm, som nettopp har holdt fergen tilbake fem timer i Puerto Mont. Klokken 4 om natten kunne vi kjøre om bord. Jeg ramlet sammen på et liggeunderlag.
Etter tretten timer er vi tilbake på landjorda. Herfra er det tre timer til Futaleufu, en av Chiles mest berømte og feteste padleelver. Patagonia fortsetter å vise fra seg sin verste side: Øsregn, stormkast og oversvømte veier. Vel fremme skjønner vi at camping er utelukket. Selv ikke MSR-teltet vil holde vannet unna..
Dagen etter ser vi at Futaleufu renner med en vannmengde tilsvarende Zambesi. Temperaturen er kaldt brevann.
Kombinasjonen er ikke oppmuntrende.
Trygge bakevjer ville det ikke være mange av under slike forhold. Beste taktikk blir å padle tett og holde et visst oppsyn med hverandre. Max, en gringo som aldri før har padlet elva, får beskjed om å legge seg bak og holde tunga rett i munnen. Idet jeg padler inn i første stryk er det klart at dette kommer til å bli stort. Foran meg reiser bølgene seg til tometers havdønninger. Jeg graver åra dypt ned i vannet og padler oppover, oppover. Så dropper jeg ned på den andre siden, fokusert på å holde kajakken med rette veien opp.
Strekninger som normalt er definerte stryk, er redusert til lange bølgetog med kraftige valser gjemt bak bølgetopper. Jeg gjør mitt beste for å strekke hals på toppen av bølgene. I bunnen borer jeg åra dypt i kaldt brevann. På vei inn i en av storstrykene, Mundaca, begynner sommerfuglene å romstere i magen. Padlekollega Tyler Curtis foran meg treffer en bølge som sender ham flere meter sodeveis over elva.
Jeg padler hardt for å unngå samme skjebne.
Vel nede, og før vi kastet ut i neste stryk, rekker jeg så vidt å snu meg og konstatere at Max er ok. Jeg ser en tommel i været og et bredt glis. Ti sekunder tidligere hadde han møtt veggen i form av et par store brytende bølger, og måtte kjempe for å rulle opp kajakken før neste bølge.
Slik er livet på Futaleufu.
Ti minutter senere padler vi inn i bakevje nummer tre, vårt endelig stoppested. Etter nærkamp med strømvirvler, som nekter meg å komme til land, kommer en stor dønning og feier innover. Etter et åtte kilometer langt besøk løfter Futaleufu meg opp, og plasserer meg hjemme - på tørt land.
Tekst: Mariann Sæther
PS: Elvepadler Mariann Sæther har vært på mange padleeventyr i Chile, og regnes som første kvinne ned monsterelven Rio Pascua (les historien i Fri Flyt #36). Denne sesongen oppholder hun seg i Chile, hvor hun planlegger å bygge hus ved bredden av …, ja nettopp, elva Futaleufu.
