Slik filmet de telemark-scenene i «Kampen om tungtvannet»

– Helt konge tryn! Det er det vi trenger. Nydelig, roper Pål Ulvik Rokseth etter at telemarkstatist Espen Arnesen noe ufrivillig har falt stygt og fått både sekk og gevær hardt plantet i bakhodet og panna.

Blåveisen er på oppadgående mens Rokseth øyner muligheten til å produsere minst like fine bilder som da han jobbet med kinosuksessene «Hodejegerne» og «Kon-Tiki». Han står midt inne i whiteouten og holder filmcrewet unna sin urørte snø hvor sabotørene snart skal komme traskende mot kamera.

– Dette er jo perfekt. Vi trenger et fall! Hvordan gikk det med han? Hvordan gikk det med rifla, spør Rosketh.

Aksjonen 27. februar 1943 var vellykket og sørget for at 900 kg tungtvann, som kunne blitt brukt til utviklingen av en tysk atombombe, ble ødelagt istedenfor å havne på tysk jord. Hendelsene på filmsettet noen kilometer fra Gaustablikk skisenter er så reelle at klokken lett skrus tilbake til 40-tallet da telemarksvingen gjorde sitt for å redde både Norge og verden fra atomkrig.

Dessverre klarte ikke telemarksvingen å redde seg selv. Den ser ut til å ha rotet seg bort på veien inn i den moderne skiverden.

I lobbyen på Gaustablikk Høyfjellshotell står en liten gruppe dyktige skikjørere utkledd som hvitkledde telemarkshelter og grønne nazister. Mange av dem måtte børste støv av sine gamle telemarkstøvler før de tok turen til hjertet av Telemark denne februarmorgenen. Frafallet

fra sporten som en gang herjet i norske skisenter har vært enormt. Mange av de beste utøverne har festet hælen for lenge siden. En av dem som ikke gir seg er Vegard Breie. Skifotografen fra Ål er rå både foran og bak kameraet, og er leid inn til innspillingen av «Kampen om Tungtvannet» for å spille helt.

Han skal skyte en tysker. Selv om fast hæl ofte er praktisk når han i sitt daglige yrke beveger seg inn i eksponert terreng for å fotografere bratt skikjøring, sverger han fremdeles til sine høyt elskede telemarksski. Med et alvorlig mine om ansiktet går han bort til en medstatist. En tysker. En nazist. En mann som snart skal prøve å drepe han oppe på fjellet. En mann som Breie etter planen senere skal likvidere.

– Du står telis du og, spør Breie og drar i gang et stort hallingglis. Hver person han møter som holder stand mot den faste hæls ekspansjon frambringer en deilig følelse i ham. Det er som å komme hjem hver gang han møter en likesinnet.

– Yes, det er flere som driver med dette, tenker han.

Midt på 90-tallet så ting veldig lyst ut for den løse hælen. Det var OL på Lillehammer. Det var frihet på to ski. Det var rått å kjøre med vaier rundt fotbladet. Telemark var det kuleste du kunne drive med i bakken. En skirevolusjon eller to senere er sportens fremtidsutsikter snudd på hodet.

Men akkurat når det ser som mørkest ut kommer hjelpen fra uventet hold. For å få tidenes dyreste NRK-produksjon til å fenge blant publikum trengs telemarkstilen på TV.

Noen promille av det 75 millioner kroner store film- budsjettet går med til å hyre inn flere av Norges ivrigste telemarkskjørere og til å betale Field Productions for å få skikjøringen til å se så fet ut som mulig. Kanskje kan NRKs avgjørelse om å lage kul dramaserie om sabotasjeaksjonen på Rjukan føre til økt interesse for telemarkstilen?

Vegard Breie beveger seg videre innover i lokalet. Han stopper og rister oppgitt på hodet.

– Jeg trodde du var en av oss, sier Breie i en konfronterende tone.

– Nei, nå er det så få igjen av dere, sier Lars Brataker fra Hovet i Hallingdal. Den tidligere telemarksfanatikeren har regelrett hoppet av.

Telemarkstøvlene han har på beina er bare et skalkeskjul i anledning filminnspillingen. Brataker har i likhet med så mange andre blitt alpinist.

– Det er ingen tvil om at du blir god på ski av å kjøre telemark og jeg synes det er godt å se at noen fremdeles holder det ekte med løs hæl. Du kan kalle det latskap, men jeg fant ut at en dag som er dårlig på telemark kan være god på alpint og en dag som er veldig dårlig på telemark kan være helt grei på alpint, sier Brataker som i tenårene satte pris på hvordan telemarkutstyret med kabelbinding og lærstøvler var enkle å bevege seg med i løssnøen.

Den gangen føltes touringinspirert alpinutstyr mest som en klump på foten. Til sammenligning ga telemarksutstyret en mye bedre følelse. Nå opplever han det motsatt. Tech-bindingene har revolusjonert opplevelsen av topptur med fast hæl og telemarksporten har ikke hengt på i utviklingen av lett utstyr.

- Utfordringen for å få sporten til å leve videre er å gjøre telemark hipt og kult igjen. Industrien må få frem produkter som er attraktive for unge mennesker. Vi trenger lavere støvler med dødninghoder og sånn som er bedre egnet for parkkjøring, sier Torstein Myklebostad.

Han er salgsdirektør i bindingsprodusenten Rottefella og vet mer enn noen andre hvordan telemarkere landet rundt har rømt fra sin post etter at twintip- og carvingski ble populære i norske skisenter rundt årtusenskiftet.

– Telemark har falt og falt og falt siden 90-tallet. Den gang var det kult å kjøre telemark og det skjedde mye med sporten da vi gikk fra lærstøvler til plaststøvler. Telemark har gått fra å være en kul måte å stå på ski på til å bli en nostalgisk måte å stå på ski på, sier Myklebostad som prøvde å møte nedgangen på en offensiv måte da Rottefella lanserte sitt NTN-system som gir en stivere og mer stabil skiopplevelse.

I seg selv har den nye teknologien vært en kommersiell suksess med en dobling av salget de siste fire årene, men det har samtidig ført til en nedgang i salget av vanlige 75mm-bindinger. Til sammen selger Rottefella i underkant av 10 000 telemarksbindinger pr sesong.

Totalsalget på verdensbasis for alle bindingsprodusenter anslås til ca 40 000 bindinger. Det norske miljøet opplever fremdeles nedgang, men salget faller ikke like raskt som før. De entusiastene som fremdeles står igjen ser ut til å sverge troskap til sin minoritetsgruppe.

– Vi har et ansvar for å dra sporten videre. Vi kommer ikke til å kutte det ut selv, om vi gjør dette mer med hjertet enn hjernen, sier Myklebostad.

– Jeg tør nesten ikke filme. Jeg er så nervøs. Vil du filme?, spør Filip Christensen sin kollega Andreas Johannessen.

De to filmnerdene står i skogen et par steinkast fra ekspressheisen på Gaustablikk. Pudderdybden er godt over gjennomsnittet.

– Jeg kan godt filme, men jeg er jo B-foto, svarer bergenseren.

– Hvis jeg fucker det shottet tar jeg livet mitt, sier Christensen som akkurat har opplevd hvor mange forviklinger som oppstår når store filmproduksjon- er lager dyr TV-underholdning.

– Hadde han ikke på seg ryggsekk da han hoppet, spørres det sint over radiosambandet.

– Må vi ta alt på nytt?

Det har vært et surr uten like. Field Productions er vant til å kjøre sitt eget løp når de lager film. De har liten erfaring med å passe inn i TV-produksjonens hierarki. Nå må de holde seg i bakgrunnen helt til skiscenene skal filmes. Med bravur bringer Field da sin spesialiserte filmtekniske erfaring inn i produksjonen og hever kvaliteten på helheten.

For Christensen er det spesielt viktig at ting ikke går galt denne gangen. Dette er Fields debut i den norske filmbransjens øverste elite. Hvis dette blir bra kan flere dører åpne seg. Etter litt om og men er både skikjørere og filmere klare. Med tyskerne på slep skyter telemarksstatist Espen Arnesen fart nedover putehimmelen. Han dropper ut store klipper og gir full gass gjennom det trange skogsterrenget.

– Det er fett. Dritfett. NAIL! Drama for your mamma, roper Chrstensen over radioen mens pudersnøen fremdeles henger i lufta. Dette er hverken første eller siste gang Christensen filmer telemarksvinger. I både «Side by Side» og «Get Lucky» gjorde Magnus Tveito vakre svinger foran kamera med løs hæl. Og når den nye norske storfilmen om Birkebeinerne kommer på kino i 2016 er det Field Productions som har skutt skiscenene.

– Telemark er visuelt fint å se på og det kan godt hende at eksponeringen stilen får på TV og film i tiden som kommer vil booste sporten litt. Så fort telemarkmiljøet får frem noen frontfigurer kommer det til å hjelpe sporten veldig, sier Christensen som ikke kan love flere telemarksvinger i de neste Field-filmene.

– Foreløpig har vi ingen planer om det, men det kan endre seg. Vi var sammen med Sondre Loftsgarden da vi hadde julebord på Rauland. Han er utrolig kul å se på når han kjører.

Rundt middagsbordet på Gaustablikk høyfjellshotell sitter mannen Filip Christeensen snakker om. En selverklært telemarksfanatiker fra en familie hvor både foreldre, søsken, onkler og søskenbarn sverger til den eldste skistilen.

I motsetning til barn og ungdom som vokser opp i dag var det på Rauland inntil nylig helt naturlig å velge telemark foran alpint. Alle de kule kjørte med løs hæl. Derfor hoppet Loftsgarden etter.

– Telemark er best når du kan assosiere det med surfing og aller best når snøen er så god at du kan utnytte flytegenskapene. Dessuten ser det mye finere ut, sier Loftsgarden som likevel har forståelse for at folk som ikke rekker mange nok skidager i løpet av sesongen velger å konvertere til alpint.

– Du må være flinkere på ski for å kjøre telemark og det føles bedre å sette en telemarksving enn en alpinsving, selv om det er vanskeligere, sier Loftsgarden som er redd sporten dør ut om den ikke snart begynner å vokse igjen. Hans håp er at den kollektive jakten på det dyreste og letteste utstyret snart skal ta slutt. Kanskje vil noen ta et oppgjør med den kommersielle utviklingen og gå tilbake til telemark. Kanskje vil fedrene snart kaste ut karbonutstyret ut av huset og igjen begynne å lære barna telemarksvinger.

Simen Nordgren Johannessen blir ikke en av dem som lærer telemarkstilen videre til neste generasjon. Ikke så lenge før han kom til filminnspillingen på Rjukan gikk han stødig ut av vraket etter å ha frontet sin Land Cruiser med en trailer på glatt føre.

39-åringen fra Oslo ble på 90-tallet bare kalt «Straightline-Simen» da han bodde i Alpene og ga gass med telemarksski blant annet i Cosmiquen. Da han på en dyp pudderdag i Chamonix røk sin Riva-binding for 5. gang kjøpte han seg et par billige alpinstøvler og skaffet seg alpinski. Telemarkbindingene fungerte ikke til det han ønsket å gjøre på ski.

– Jeg var keen på å kjøre safe og fant ut at telemarksvingen ikke var den beste svingen for skikjøring på bratte breer i alpene. Jeg har ikke hatt behov for å utsette kroppen for de greiene der igjen, sier Johannessen som ikke har hatt på seg telemarkstøvler siden 1999.

På kveldskjøringen i Gaustablikk skisenter kjører Vegard Breie runde på runde helt alene med sine NATO- planker. Han er skuffa. Han har mistet rollen som statist for helten. Han har blitt omplassert til tysker på grunn av feil hårfarge. Nå må han kanskje dø selv istedenfor å være den som dreper.

– Telemark vil aldri igjen bli det kuleste. Snowboard og ikke minst twintip har tatt over den posisjonen. De få som bytter over til telemark gjør det for å få en annerledes tur- og off piste-opplevelse, sier Breie som er bekymret for rekrutteringen.

Etter at kompis Magnus Tveito ga seg som toppkjører har fotograf Breie sett svært få telemarkere som i moderne forstand kjører fett på ski. For 10 år siden var Fri Flyt ivrige på å fronte dristige telemarkkjørere.

Unge utøvere kunne se opp til Terje Nordgård Larsen, Ronny Dahl, Frode Grønvold, Henrik Haaland, Magnus Tveito, Kjetil Isaksen og Torkel Karoliussen. Nå er situasjonen en an- nen. Det virker nesten umulig for telemarksporten å få tak i ungdommen før twintipen tar dem. Telemarkstatist Knut Skinnes er unntaket som bekrefter regelen. 22-åringen er en av få unge mennesker som kjører telemark på Norefjell. Han slapp hælen løs for bare fem år siden. Det ble kjærlighet på første forsøk.

– Med telemarkbindinger trenger du betydelig mindre snø for å få den overveldende følelsen og det er lettere å få pudder til pungen. Det er bare å sette seg ned så får du snø i fjeset, sier Skinnes som føler ekstra godt på stoltheten ved å være nordmann når han tar på seg telemarkstøvlene.

Noe annet som appellerer til ham er følelsen av å være god. På telemarksski er det færre om beinet og lettere å skille seg ut. I sin nye sport er han best blant «gutta» hjemme på Norefjell. For Vegard Breie er det et mysterium at så mange har sluttet med telemark for å satse på en karriere med fast hæl i frikjøringskonkurranser.

– Om du er han ene som satser på telemark kan du helt sikkert få Rottefella til å betale deg en årslønn for å være deres ambassadør, sier Breie.

På Rottefella-kontoret er det en drøm større enn noen annen. For å få telemark til å bli kult igjen må parkungdommen få opp øynene for den tradisjonsrike sporten.

– Jeg har en drøm om at X games en dag skal vinnes

av en telemarkkjører. Det er jo ingenting i X Games- reglementet som sier at du ikke kan stille opp med tele- marksski, og det er ganske mange kule triks du kan gjøre på telemark som du ikke kan gjøre på alpint, sier Torstein Myklebostad. Han tror det bare er et spørsmål om tid før interessen for den løse hælen igjen vil øke.

– Sorry å si det, men for en fjortenåring som kjører i parken ser ikke telemark kult ut når FIS-utøverne kommer kjørende i kondomdress. Vi må gjøre det kult igjen. Trender kommer og går. Det er ingenting som skulle tilsi at det ikke blir kult å kjøre telemark igjen, sier Myklebostad som lengter etter et større tilsig av nye talenter til sin sport.

Han tror folk i årene som kommer vil bli mer interessert i å stå på ski på det han kaller «den originale måten». Salgsdirektøren har en klar oppfordring til norske parkkjørere.

– Flere bør stille opp med telemarksski i konkurranser. Hvis det er noen som ønsker å satse på twintip med telemarkbindinger må de ringe meg. Så skal jeg hjelpe dem med utstyr.