Test av Rottefella Xplore

Hva og hvor har vi testet? Testparken vi disponerte bestod av tre par Åsnes-ski: Rabb, Nansen og Falketind, alle med Xplore BC Offtrack-binding og kortfell.

Vi hadde to ulike sko: Alfa Free og Alpina Alaska XP. Både sko og binding var tidlige utgaver, og ikke helt identisk med det som skal komme i butikk i desember. Blant annet hadde Alpina-skoen en annen, bredere og tyngre såle enn det som kommer i butikk. I tillegg er det gjort enkelte produksjonstekniske oppdateringer på bindingen. Men grovt sett er det likt.

Vi tok med skiene på toppturer som ligger i skjæringspunktet mellom fjellski og rando – det vil si lette toppturer du kan gjennomføre på valgfritt utstyr. I tillegg gjorde vi endel heisbasert kjøring, stort sett på mykt føre, silkeføre eller sløsj. Hoveddelen av heiskjøringen ble gjort i Wyller, på Geilo og på Galdhøpiggen sommerskisenter. 

I tillegg hadde vi med utstyret på enkelte vanlige langrennsturer, men det ble få av disse, av grunner som blir klart om du leser videre. Vi i Fri Flyt ha ikke testet bindingen til turer med pulk og mer ekspedisjonsartet bruk. Det kan du lese test av her.

Vi var nemlig aller mest nysgjerrige på nedoveregenskapene. 

Inn i Xplore. Xplore er en interessant miks av en randobinding og en BC-binding. De fleste moderne telemarkbindinger lider av at de har for mange funksjoner; step-in, justerbar fleks, justerbar utløsing, skistopper og så videre. Problemet er at alle disse funksjonene gjør bindingene tyngre og mer komplisert – og dermed mer utsatt for brekkasje. De fleste telemarksbindingene vi har fått til test de siste 10 årene har blitt knekt i løpet av få testdager. 

Når du definerer en binding som en fjellskibinding med noe nedoveregenskaper – Xplore er altså spesifikt ikke en telemarkbinding – står du mye friere til å velge vekk funksjonalitet. Du slipper å innfri på alt det folk ønsker fra en telemarkbinding.

Xplore-bindingen er lett – lettere en de fleste randobindinger, for eksempel. Den har få deler og få funksjoner. Og – ingenting brakk i løpet testperioden. Det er en elegant og tydelig binding.

Men noe funksjonalitet har den. Den har blant annet såkalt sann step-in – det vil si at du ikke behøver å holde i skia eller bøye deg for å komme inn i bindingen.

Den fungerer som en slags speilvendt techbinding, og Rottefalla har døpt systemet «SpringPin», og det slekter noe på P49-systemet til Dynafit. Sålene har pinner som stikken ut i tuppen, og det er en fjærløsning mellom disse inne i sålen.

Pinnene er plassert litt inn på tuppen på sålen, så rotasjonspunktet er flyttet ganske nærme foten. Bindingen har et spor som du skal følge når du fører skoen inn i bindingen før du klikker på plass. Ut kommer du enkelt ved å trykke ned hendelen i front med staven. 

Men inn?

Oftest går det sømløst. Og da er det sytalaust, som vestlendingene sier. Men overraskende ofte (én av ti ganger? to av ti ganger?) var det litt pes å komme inn i bindingen, og vi ble stående å prøve igjen og igjen.  Du har heller ingen tydelig visuell markør for om du er inne i bindingen, så av og til tror du at støvelen er på plass, men så er den bare det på en side. Vi opplevde også at bindingen var vanskelig å komme inn i om man for eksempel hadde hatt anmarsj til toppturen på en blaut grusveg og skoene var skitne. 

Så er spørsmålet om man skal vektlegge de 9 av 10 gangene det går smud eller den gangen man blir stående å forbanne guds og (og Rottefellas) skaperverk. 

Her kommer også designvalgene inn. Det er ingen skistopper her, så skiene ligger ikke stille på bakken. Og om du tror du er inne i bindingene, og begynner å kjøre, og den ene skia flyr av gårde, går den langt. Vi vil tro du husker den gangen bedre enn alle de gangene det gikk smud. Så i sum er dette elegant og enkelt når det funker, men vi vente oss til å dobbeltsjekke om skiene var ordentlig på etter hver gang vi hadde steppet inn. Dette er noe som kan forbedres ved systemet, ikke noe som ville gjort at vi valgte å ikke kjøpe den. Så for deg som nå vurderer å droppe å lese videre: Ikke gjør det, vi har ikke kommet til det gøye ennå! Dette var nemlig en av få innsigelser vi hadde til systemet.

Flex. Ut over step-in og en klassisk, overraskende høy, hælløfter har Rottefella Xplore en annen tilsynelatende sentral funksjon. Den lar deg bytte gummiklossen i front som skoen presser mot, akkurat som på dagens BC-binding. Du kan bytte mellom to ulike motstander ( en medium og en hard) og en helt flat plate uten kloss som lar deg gå motstandsfritt, slik som du kan på en randobinding. Fleksklossene byttes enkelt ved å presse på en tapp på siden av bindingen. Dette fungerte sømløst for oss. 

Det er kjekt at denne funksjonaliteten finnes. For det første er det mange som har bakgrunn med randobindinger og liker bindinger helt uten bøyemotstand på tur opp – spesielt ved kick turns. 

For det andre har folk som skal sette telemarksvinger ekstremt personlige preferanser for hvordan de ønsker at bøyen og bøyemotstanden skal oppleves, så at det finnes ulike fleksklosser er godt. I praksis valgte vi som oftest bare å gå med den medium flexklossen på hele turen, både opp og ned.

Det er så lite motstand i starten når du løfter hælen at gevinsten ved å bytte til den flate plata og få null motstand føltes liten. Dessuten er det jo en grunn til at langrennsbindinger har litt bøyemotstand – det hjelper skien å komme tilbake under foten din.

På våre testmodeller var det ganske liten, men merkbar forskjell mellom hard og medium fleks. Rottefella opplyser at den harde fleksen er vesentlig endret ut fra vår testmodell. Den har blitt bredere, slik at det er større kontaktflate mot tuppen av skoen., noe som skal gi enda bedre stabilitet.

Sålen. La oss rygge tilbake til start på skituren. La oss si du må gå på beina noen kilometer for å komme til snøen på en vårlig topptur. Da vil du merke at sålen på Xplore (som altså er produsert av Rottefella) er stiv – veldig stiv.

Det er rett og slett ikke behagelig å gå lengre anmarsjer på beina. Sålen er også ganske rett, med et tydelig knekkpunkt i front. Dette fører til at man ikke kan rulle noe særlig på foten, og at det slites betydelig på knekken i front.

Vi er også litt skpetiske til hvordan løsningen vil tåle mye gange i ur. Gamle 75mm-støvler i lær med litt avrundet såle er iallfall vesentlig behageligere å gå på. Så om du vet at dine beste turer innebærer mye gåing til fots på vei til og fra snøen, bør du tenke deg om før du oppgraderer.

Her spiller det trolig noe inn at sålen var ganske smal også. Det opplevdes et knepp bedre å gå i Alpina-støvelen, som hadde den bredere sålen. 

Men på snø?

Å gå i slak motbakke med dette systemet er en drøm. For det første: Det lager ikke lyd! Ganske mange eksisterende fjell- og telemarkbindinger knirker. Mye. Men med Xplore kan du faktisk nyte stillheten. Og systemet er lett – bindingen veier cirka like mye som en lett randobinding, og sålen er så lett at de som har hatt tilgang til begge, sider at Alpina Alaska-støvelen med Xplore-såle er lettere enn den klassiske Alaska-utgaven. 

Det er en fryd å gå med i motbakke, lettere enn de fleste randooppsett, vesentlig lettere og enklere og med mindre bøyemotstand enn telemarkoppsett, og mer stabilt enn en klassisk langrennsbinding. 

Men likevel var ikke oppturen helt som vi ønsket.

Valg av ski og fell. Alle skiene ble levert med kortfell. Samtlige av fellene var for lange til at man kunne gå med langrennsteknikk med de. Fellene stoppet deg fra å skli ut stega.

Samtidig var fellene så korte at glapp vi når snøen ble glasert og terrenget bratnet til. Der hadde det vært ønskelig med lengre fell. Siden vi var på jakt etter svinger, var vi ikke så sugne på å begynne å smøre med klister. Dermed valgte vi vekk langrennsturer i testingen til fordel for lette toppturer.

Dette er ikke en feil ved Xplore-systemet eller ved skiene, men en påminning om at det kan være vanskelig å finne helt rett oppsett for dette bindingssystemet. Vi vet at mange synes at smørefritt er skrekkelig, men en kombo av smørefririller og langfell for brattere terreng er muligens et valg. Så om du vurderer å kjøpe sko og binding, men har ski fra før – hva med å beholde skien og bytte binding? Så kan du evt kjøpe ny ski når du vet hva du ønsker deg. 

I praksis brukte vi Rabb-skien mest, som er en veldig fin fjellski som svinger godt. Kortfellene skal ha det at de fungerer utmerket i det terrenget der bindingssystemet har sin styrke. 

Nedoveregenskaper. Så hvordan er det å vende tuppene nedover? Det er grovt sett akkurat slik du tror, vesentlig mindre stabilt enn et tungt  telemarkoppsett, men mer stabilt enn en BC-binding. 

Du vil få mye igjen for å kunne din telemarksving. 

La oss si det først: Når det blir bratt og eller hardt, ender du med å krysse deg fram og tilbake som på en langrennstur. Dette oppsettet har helt klare begrensninger – og er jo heller ikke lagd for hard kjøring. Men bindingen er helt framifrå i alle de hellingene som du kanskje synes er for kjedelig på rando.

Xplore holder svingen godt, og du opplever at innerskien følger godt i telemarksvingen. Trykket mot med fleksputa foran tåen gjør at du opplever ganske god kontakt med skia når du er dypest i telemarksvingen. Så kjøreopplevelsen  – til å være en fjellskibinding – er helt topp. Det fikk oss  til å oppsøke alle slake lier og jorder vi har latt ligge i fred de siste 20 årene. Og veldig mye av dette terrenget er ikke skredterreng. Så uskyldig moro med lav risiko. 

Men det skal sies at man må svinge på systemets premisser. Det er ingen kontakt med flexputa i starten når du løfter hælen, og sålen er veldig stiv. I praksis er det ingen motstand i starten, og når du løfter hælen, forlater tåballen skien, og du står «på tærne». Mange gamle telemarkere vil ønske seg at sålen bøyes slik at man kan beholde tåballen mot skien. Men her er det ingen kabel bak hælen som hjelper deg å presse tåballen ned, og såla er for stiv til å bøye noe særlig. Men om du bare svinger, og gir slipp på gamle forestillinger om hva slags binding du egentlig vil ha, fungerer det som en drøm. Når du først møter motstand, er den veldig tydelig og du føler at du kontrollerer skia godt.

Og ja, støvelen er stiv i lengderetning, men den er også ganske tverrstiv. Så du opplever ikke at du vrir skoen ut av bindingen.

Skovalg. Dette er egentlig ikke en test av skoene til Xplore. Men vi har noen merknader . Alfa Free-skoene hadde 2x Boa-snøring (der du snører ved å stramme på et ratt), noe som var OK for enkelte av testkjørerne, mens andre ikke fikk skoene til å stramme der man ønsket . Og når du virkelig legger press og klarer å bøye støvelen, vil det skapes folder på oversiden (mellom tuppen og der snøringen begynner) som presser ned på foten. Skal du gå til innkjøp av systemet, anbefaler vi derfor sterkt at du prøver støvlene på i butikk, slik at du finner en som passer deg. Se gjerne guiden til støvler lengre bak i bladet. 

I sum. Her vil vi si at Rottefella treffer godt. Dette er ikke en rando- eller langrenns- eller telemarksbinding. Det er en fjellskibinding som inviterer deg til å utforske alt det snødekte terrenget du har rundt deg. Og ja, den har gode nedoverkvaliteter.

For mange var det her telemarksvingen kom fra. Enkelt, fungerende utstyr, moro i lavrisikoterreng. Ja, en klassisk 75-mm tåbinding med tilhørende lærsko vil kunne gjøre mye av samme nytten. 

Så om du henter et slikt oppsett frem fra glemselen i garasjen eller kjøper det på en loppis etter å ha lest dette, tenker vi at det ogå er en god effekt av denne bindingslanseringen. Vi koste oss med Xplore og ser fram til å bruke det mye i kommende sesong.