Mellom linjene

There’s Always Next Season er en snowboarddokumentar om lidenskap, vennskap og faenskap.

Sist oppdatert 15. januar 2019 kl 15.28
THE BEST OF TIMES: Det er grunn til at søsterfilmen til TANS heter 1997 forever. Sjekk stilen!
THE BEST OF TIMES: Det er grunn til at søsterfilmen til TANS heter 1997 forever. Sjekk stilen!

Jeg så There`s Always Next Season (heretter TANS) i mars i fjor, men jeg har ikke klart å skrive noe om den før nå. Det tok nesten ett år å prosessere det hele. Men samtidig er det også et slags tilsvarende tilnærming til hvordan regissør Carl Christian Lein Størmer brukte drøye 10 år (!) – om ikke lenger – på å lage selve filmen.

LES OGSÅ: Vår omtale av 1997 forever
TANS handler om en gjeng snowboardere fra Tromsø som på slutten av 90-tallet befestet seg som noen av landets – og kanskje verdens beste snowboardere. Vi følger en kameratgjeng fra 9000-byen som er så forbaska gode på snowboard, eller var, i deres kamp om å lage den snowboardfilmen de ikke lagde i 1997. De er en gjeng underlige karakterer, dønn ærlige, litt naive og jævlig lett å bli glad i. De er den perfekte casting bare ved å være seg selv. Og under ledelse av den sagnomsuste brettvisjonæren Vegard Schäffler blir det på grensa til sci-fi. Skjedde virkelig dette?

Men det gjorde det. Til gangs. For Lein Størmer har virkelig gjort et solid dypdykk i alskens arkivmateriell for å gjenfortelle historien om Stian, Stian, Roy, Daniel og seg selv, i tillegg til et par andre prospects. Og Scheffler, da, som vi i tillegg til noen kryptiske voice-er her og der, må lese mellom linjene for å finne ut av. Eller for å være ærlig: Jeg sitter igjen med en god del flere spørsmål enn svar rundt Scheffler etter den snaue to timer lange manifestasjonen av snowboardlidenskap gjennom 20 år (heretter TANS). I tillegg til arkivmaterialet og en del kryptiske personkarakteristikker mellom linjene, har Carl Christian farta land og strand for å få historier gjenfortalt av folk som enten var til stede da verdens første 1260 ble landa i Kroken i 1997 under Arctic Open, eller folk som bare har hørt om det. Daniel Mikkelsen for eksempel, ble sponsa av Burton uten at noen fra Burton hadde noensinne sett han kjøre snowboard. De tok han med på teamet ene og alene fordi de stolte på Scheffler.

TANS er ikke helt som andre dokumentarfilmer i sjangeren sport. I tillegg til å være en helt sinnsykt bra film, er TANS også den ærligste storyen som ingen andre hadde turt å fortelle, fordi man var bundet til en eller annen avtale eller forpliktelse til å vise en logo eller hva fanden, helt forbanna bra var det, det var mye, ekstra stor porsjon, fikk gåsehud og ble sliten nesten. TANS er en inspirerende og ikke minst emosjonell reise i en karusell til å få whiplash av. Kobbelet av unge talenter som slutta å kjøre snowboard i hytt og pine og gjorde comeback året etter og gikk på den ene smellen etter den andre, og hvor de ulikes motivasjon til å gjennomføre selve plottet i filmen – en snowboardfilm som aldri ble laget – er til de grader sprikende. Herlig naivt, herlig ekte.

TANS er både de involvertes aller feteste fotoalbum fra den spede begynnelsen til i dag, og alle de andre som var der, men også alle andres, oss, seerne, for alle kan relatere, uansett om man kjørte snowboard eller spilte bass i band eller noe helt annet. TANS handler om kameratskap og hvordan folk skiller lag og kommer tilbake, på godt og vondt. Også så jævli real. Det er det realeste jeg har sett. Alle som har hatt venner vil kunne relatere til TANS. Alle som har kjørt snowboard vil nok i tillegg nikke anerkjennende til mange av historiene – ikke minst hvordan snowboardfilmene på slutten av 90-tallet formet oss som mennesker. Fasiten på hva man skulle kle på seg, hvordan man skulle kjøre snowboard – og ikke minst hva slags musikk man skulle høre på, var hver høst surra inn i VHS-kassetter, shippa over Atlanteren og som man måtte til den lokale skatesjappa for å kjøpe, eller se på små tv-skjermer i enda mindre kroker mellom 686-jakker, Volcom-tees og fingerboards og klistremerker og gud-veit-hva. Snowboardfilmene var bibelen, med nye opplag hvert år. Alltid samme oppsett, med de ulike kjørernes parter filma på de aller feteste plassene i verden, fra Kroken i Tromsø til Jackson Hole i Wyoming.

Denne uka er det 1997 på nytt i Tromsø. TANS vises tirsdag, torsdag, lørdag (+ 1997 Forever) og søndag. Gjør deg selv en tjeneste og sjekk det ut.

Publisert 15. januar 2019 kl 15.28
Sist oppdatert 15. januar 2019 kl 15.28
annonse
Relaterte artikler
TORGEIR I MIDTEN: I 2010 pådro Torgeir Berre seg en brutal ryggmargskade på snowboard i New Zealand. Her har vi ham tilbake på snø under Høvdingen av Høgevarde. Bilde: Even Brekke
Se film og bilder fra sløsjfesten på Høgevarde:

Sløsjfest på Høgevarde: – Stemningen var høy

NYE TALENTER: Unge og gamle får mulighet til å kjøre med og mot Mons Røisland & Co. Foto: Magnus Gulliksen
Mons Røisland inviterer til familiedag i lokalanlegget

Kjør med stjernene i Kirkerud: – Lavterskel

IKKE FULL JEKK: Skal du tweake litt, så hjelper det å slippe til litt blod og luft til ankler og knær. (Snowboarder Markus Olimstad i parken på Tryvann). Foto: Christian Nerdrum
Alltid full jekk eller variere litt?

– Gøy å ikke være så fastspent

DE SEKS: Her har du de seks mest vanlige stedene å grabbe på brettet. Foto: Christian Nerdrum
Grabs - Dos and don'ts

– Det er noen ulovlige også

INVITERER: Krister Kopala deler erfaring på Splitboard Festival i Finnmark. Foto: Nikolai Schirmer
Kopala inviterer til splitboardfestival i Finnmark

– Smal sak å finne god snø

INDY AIR: Markus Olimstad i en backside 360 med indygrab. Foto. Christian Nerdrum
Backside 360 på snowboard

– Nå skal vi nørde litt

FYSISK: – Jeg føler en slags konstant uro i kroppen, og har hatt fysisk arbeid siden jeg kutta ut videregående etter første klasse, sier Krister Kopala. Foto: Anders Vestergaard
Brettfenomen Krister Kopala

– Snowboard ble utløpet for uroen

MELON: Markus Olimstad i en backside 180 melon.
Frontside og backside 180

– Det første trikset jeg lærte meg

annonse

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen