– Hvor i Oslo bor dere?
Det er Davis som fyrer av det første spørsmålet, i vår retning. I et sekund blir vi litt overrasket, men kommer raskt på at han faktisk er det som kan betegnes som en norgesvenn. Han har kjørt på Burton i en årrekke, og er god venn med både Terje Håkonsen og Mikkel Bang. Han har vært i Norge ved en rekke anledninger, både på besøk og i snowboardsammenheng.
– Jeg har vært mye i Oslo, på besøk hos både Mikkel, og Ståle (Sandbech red.anm.) bor jo i nærheten her. Jeg har hengt ut med de.
Vi møter Danny Davis i nettopp Oslo, på Tøyen, like før X Games i Oslo er i ferd med å sparkes i gang. Den karismatiske amerikaneren kommer subbende bortover plenen som dratt ut av sin egen stereotypi. Med tennissokker og sandaler kommer han med et stort glis bort i gjørma.
Han er i Oslo for å kjøre konkurransen han har vunnet de to siste årene i Aspen. På pressekonferansen tidligere hadde han allerede gjort seg bemerket med slengkommentarer om antidopingarbeidet rundt X Games, hvor han mente den organiserte idretten prøver å suge penger ut av snowboarding. Han er frittalende, og det som kan kalles en ekte snowboarder av den gamle skolen. På pressekonferanser kan han veksle mellom alvorlig og spøkefull. Som i Aspen i 2015, hvor han spøket rundt sin egen energidrikksponsor.
Men det var slettes ingen selvfølge at den eksentriske superpipe-kjøreren skulle bli snowboarder. Og i alle fall ikke i verdensklasse. Danny Davis kommer fra Holland i Michigan, midtøst i USA – omtrent 45 minutter utenfor Detroit. Et sted han selv karakteriserer som helt flatt.
Danny Davis er akkurat gammel nok til å være av den gamle skolen. Foto: ESPN
– Så hvordan startet du med snowboard?
Jeg kom inn i snowboarding fordi pappa er fra California, og vi ville gjøre noe på vinteren. Da begynte jeg å kjøre snowboard sammen med faren min. Vi hadde en bakke ved huset vårt, så jeg kunne faktisk kjøre på snowboard hver dag ned den. Det var litt sånn jeg ble hekta.
– Etter hvert ble det mye reising?
Ja, men ikke i starten. Da kjørte jeg den bakken hele tiden, men etter hvert ble det mye kjøring til fjellene. Vermont, nord i Michigan, New York og New Hampshire, for å nevne noen.
Danny Davis behersker de fleste grenene i snowboard godt, men det var til slutt i half pipe han endte opp som stjerne. Half Pipe har de siste årene vært dødende i Norge, men i USA har det fremdeles en høy status. Det er ikke så rart når det ikke er noen half pipes i Norge. Selv Ståle Sandbech, som er en god pipekjører, konkurrerer ikke mye i det. I USA er det utrolig mange som kjører det, og kidsene kommer for å kjøre det. Men det er mange gode pipes i USA.
– Jeg kjører mye rails og park, men jeg fant ut at half pipe er der jeg bør konkurrere. Det var det jeg likte mest også. Vi hadde ingen gode half pipes der jeg vokste opp, så jeg var alltid så gira da jeg dro til noen. Jeg var faktisk bedre i slopestyle lenge, men jeg ville virkelig bli god i half pipe. For meg er det også ganske likt å skate, det får meg til å føle det samme som når jeg skater. Og det har gått bra for 27-åringen, med flere X Games- og Dew Tour-gull i ryggsekken.
– Hvordan har skating påvirket kjøringen din?
Det har stor overføringsverdi. Men jeg må være forsiktig når jeg gjør det, så jeg ikke skader meg. Men jeg har skatet lengre enn jeg har kjørt snowboard. Jeg vil nok aldri slutte å skate. Jeg ser mye skateboard, og drar på mange konkurranser. Det er en av favorittingene mine å gjøre, sier Davis.
– Hvordan kjører du snowboard utenfor konkurransene?
– Da er jeg nok som alle andre. Jeg vil kjøre pudder, og dyp snø. Jeg drar gjerne til Alaska eller andre steder. Jeg bor i Tahoe nå, og der kan jeg bare hoppe på scooteren og kjøre fjell med kompisene mine. Det er det beste. Friheten.
Davis er en snowboarder som strengt tatt ikke er veldig gammel. Som 27-åring har han fremdeles lang tid igjen av karrieren på toppen. Likevel har han vært med i gamet lenge. Allerede for 11 år siden begynte han å plukke medaljer.
– Hvordan har snowboard forandret seg siden den tid?
– Alt har blitt større. Både half pipene, hoppene og railsene. Triksene har også blitt svære. Spinningen har ikke forandret seg, men flippene har kommet inn.
– Hva synes du om det?
– Det er uungåelig. Progresjon er bra. Problemet er at alt er så likt nå. Spesielt parkene og half pipene. De er alltid like. En kjører kan lære et run og gjøre det hele året. Du trenger aldri å endre det, for det er bare det som teller. Man trenger kanskje bare seks triks for å komme gjennom sesongen. I mine øynene ville mye vært løst ved å endre parkene. Tenk deg om golfbanen var den samme i hver eneste konkurranse? Den samme fyren ville jo vunnet hver gang.
Likevel ser han positivt på framtiden.
– Alle kan alle spins og flips nå, så jeg tror stil er på vei tilbake. Hvis du bommer på en grab blir det virkelig lagt merke til nå. Når du ikke ser så bra i lufta som fyren før deg, vil alle se det nå. Vi er på vei i riktig retning nå.
Han mener selv det er mye rom for forbedring i half pipe-segmentet.
– Til og med jeg synes half pipe kan bli kjedelig. Det er det samme hele tiden. Det er viktig at man får inn andre elementer. Forandring er bra. Vertskating døde jo ut, fordi det så alltid helt likt ut. Sånn ser jeg dessverre på half pipe nå. X Games i Oslo var den femte konkurransen jeg gjorde i år, og det blir kjedelig. Half pipene er isete, så det er farlig, det er jo selvfølgelig en del av det. Parkene forandrer seg, mens half pipene er de samme. Vi må spice det opp litt.
