Hva kan vi lære av ulykka i Vågå?

Ha respekt for vind og snøvær: Dagen i forkant av hendelsen var det typisk «skredvær» med snø og mye vind. Vind fra sør- til vestlig retning la opp snø i leområder. Ulykken skjedde i en nordlig fjellside.

Ta hensyn til faretegn: Faretegn i form av drønn ble ikke tatt hensyn til og de valgte å fortsette inn i skredterreng. Drønn fra snødekket tyder på svake lag nede i snødekket. Hvis de involverte hadde gravd en snøprofil hadde de funnet dette.

Risikoreduserende tiltak: I skredutsatt terreng er det bra å holde god avstand, for å hindre at flere enn en person skal bli tatt. I denne hendelsen ble begge tatt av skredet.

Tenke konsekvens ved ferdsel i eller nært terrengfeller: Dette terrenget kan karakteriseres som en terrengfelle med trær og stein i skredbanen. Terrengfeller gjør at man få store mekaniske skader ved at man tre er trær eller stein, eller at skredmassene samles i en forsenking og man blir begravd under mye snø.

Gjennomfør alltid kameratsjekk av sender/ mottaker før turen starter: Uten sender/ mottaker kunne det ha tatt lengre tid å finne skredtatte. Det kunne ha blitt fatalt i denne hendelsen. Spade og søkestang er også viktig utstyr å ha med.

Vær orientert på kartet, og sørg for at du kan gi en nøyaktig stedsangivelse til nødetatene: I dette tilfellet gav melder en god beskrivelse av stedsnavn og beliggenhet, men det oppstod likevel en misforståelse hos nødetatene. Telefon med strøm og dekning, gjerne med en varslingsapplikasjon som gir nøyaktig posisjon i form av kartreferanse vil kunne forhindre misforståelser i varslingsfasen.

Gjør deg selv synlig og søkbar på skadestedet: Fargerike klær, refleks, nødlys og/eller nødrakett kan spare verdifull tid i ankomstfasen for redningstjenesten. I meldingen til nødetatene; gjør det klart om savnede har elektronisk søkeutstyr. 

Kilde: Varsom.no

31. januar i år hadde uværet Tor feid over landet. Men det var ikke av mye av snøen som hadde falt over Vågå, og denne søndagen hadde vinden roet seg. Det var oppholdsvær da skientusiastene Tormod og Per-Ivar Weydahl, far og sønn, la ut på ettermiddagstur opp mot Kleivhøi, en fem minutters kjøretur hjemmefra.

– Det skulle være en kort tur, en times tur opp. Det er bare de siste hundre meterne som er over tregrensa. Det er en skyggeside der det ofte er bra snø. Vi visste det var skredfare tre, og derfor ville vi holde oss i skogen, forteller Tormod Weydahl.

Har du lest denne? Far gravde sønn (15) ut av snøskred

Denne artikkelen er hentet fra det nye Fri Flyt-magasinet, som er i salg nå.

Han er bare 15 år, men interessen for toppturer har han og faren allerede delt i mange år. Tormod fikk sine første randoski da han var ni. To år etterpå syklet de to Norge på langs. Turen opp på Kleivhøi, med toppunkt drøye 1000 meter over havet, var noe de pleide å gjøre flere ganger hver vinter. Men det var første gang denne sesongen.

– Vi kjørte ned en annen vei enn der vi gikk opp, på den andre siden av en haug, Det var ganske avblåst oppå der, men vi kjørte der det var snø. Det er bare hundre meter kjøring ned anken før du kommer ned i skogen, forteller 15-åringen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BEFARING: Skredet gikk i svært bratt lende. Bruddkanten gikk nærme bakken. Tormod Weydahl (15) ble ført nedover gjennom skogen og begravd i nærheten av der observatøren står på bildet nederst til venstre. 

Fri Flyt snakker med far og sønn Weydahl på telefon noen uker etter ulykken. Rapporten som ble laget etterpå, viser at det var et svakt lag av kantkornet snø som kollapset, slik at fokksnøen oppå kom i bevegelse. Faren forteller at de hørte noen dumpe lyder på vei opp gjennom skogen. Det viste at det var et tegn på skummel lagdeling, men tenkte det var for lite snø til at det var noe farlig. Fra toppen var det Tormod som satte utfor først. Han stanset nede ved skogen. Faren kom etter og stanset ti meter over han. Da sprakk det opp. Maksimal helning i bruddkanten ble målt til 47 grader og gjennomsnittlig helning i løsneområdet 34 grader. Bruddkanten var 5-40 cm høy.

– Jeg skjønte med en gang at det var et skred. Kjente bare at jeg fikk snømassene rett i ryggen, og ble dratt utfor sida. Det var vanvittige krefter, sier Tormod Weydahl.

– Ned i skogen?

– Ja, jeg hadde vanvittig flaks som ikke traff trær. 

LES OGSÅ DENNE: Gir økt sikkerhetsfokus flere skredulykker?

15-åringen ble dratt nedover bratt skogterreng i stor fart. Skiene falt av. Han hadde ingen som helst styring. Til slutt ramlet han utfor en halvannen meter høy klippe, før ferden stanset og snømassene begravde han.

– Det var helt jævlig. Jeg lå fastlåst og kjente at det var ingen ting å puste i. Jeg besvimte ganske fort.

– Husker du hva du tenkte før du mistet bevisstheten?

– Jeg håpte at far ikke var begravd og at han skulle klare å hente meg ut.

Har du lest denne? – Vi tror vi har spart liv

Undersøkelsen etterpå viste at skredet var 20 bredt og 100 meter langt. Oppe på overflata lette en far desperat etter sønnen sin. Per-Ivar Weydahl hadde bare blitt med skredet 5-10 meter før han stanset i et tre. Han visste at Tormod hadde sin sender/ mottaker påslått og begynte straks å søke. Men han fikk ikke treff på noe nærmere enn to meter.

– Jeg visste ikke at jeg skulle holde søkeren ned mot snøflata, sier han.

Dessuten plundret han med å få satt sammen søkestanga.

– I ettertid innser jeg at jeg ikke kunne nok om utstyret. Det tok for lang tid, sier han.

Har du lest denne? Skredene som vekket Sogndal

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GJENSYN: Per-Ivar (t.v.) og Tormod Weydahl møtte igjen redningsmann Håkon Nordseth og pilot Arne Utby på Luftambulansen under skredkvelden på kulturhuset i Vågå et par uker etter ulykken. Bilde: Arve Danielsen, Fjuken. 

Det var et mareritt. De to gutta, far og sønn, hadde vært på alle mulige slags eventyr sammen. Nå lå 15-åringen et eller annet sted under snøen.

– Jeg tenkte bare at jeg måtte finne han. Den andre muligheten var ikke til å tenke på, sier Per-Ivar Weydahl. 

Prosedyren med å få ringt til nødtelefon føltes endeløs. Så fikk han beskjed om at hjelp var på vei. Men hvis Tormod skulle bli funnet i live, var det han som måtte gjøre det, og han hadde dårlig tid. I stedet for å fikle mer med søkestanga, begynte han å grave. En halvmeter under snøen, traff han noe. Tormod lå på magen, hodet var en halvmeter under snøen. Nå var det gått nesten 20 minutter siden skredet gikk. Gutten var bevisstløs og blå i ansiktet. Men da han fikk frie luftveier, våknet Tormod. Lettelsen var enorm.

– Jeg husker at jeg våknet opp igjen og var delvis gravd ut. Jeg hjalp far med å ta av meg stavene mine. Jeg var veldig kald, forteller 15-åringen.

Har du sett denne? – Fjellet hadde talt

Noen minutter senere var helikopteret på plass, og far og sønn Weydahl ble hentet ut. Skredhistorien fikk en lykkelig slutt. Legene konstaterte at 15-åringen slapp fra hendelsen uten skader. 150 personer møtte opp i kulturhuset i Vågå for å høre de to fortelle historien sin på en skredkveld i midten av januar. De stod på scenen sammen med eksperter fra Røde Kors og Luftambulansen. For far og sønn Weydahl ble det en positiv opplevelse å fortelle skimiljøet om hva de hadde opplevd.

– Det er bra at folk er opptatt av skred. Jeg håper folk blir flinkere til å bruke utstyr og vurdere hvor de skal gå, sier Tormod, som også er ivrig frikjører i miljøet rundt Lemonsjøen skisenter.

Verken far eller sønn kommer til å slutte å gå toppturer. Bare to uker etterpå var de på Tverrådalskyrkja i Jotunheimen.

– Er det annerledes å sette utfor en fjellside nå?

– Ja, det er det. Jeg vet hvordan det er hvis det løsner. Det vil jeg ikke oppleve igjen. Jeg er blitt mye mer bevisst, sier Tormod Weydahl.