Lette toppturski - best i test

Dynastar har lyktes bra med oppgraderingen av M-Tour-serien, og 90-bredden er ikke noe unntak.

Skiene får svært gode tilbakemeldinger av testerne, også tatt i betraktning at tunge bindinger bidrar til gode kjøreegenskaper. Litt høy vekt trekker ned oppoverkarakteren, men med veldig vellykka fleks, innsving og spenn som harmonerer godt sammen, er det fristende å se bort fra vekta.

Kjøreegenskapene er svært gode! Skiene har god flyt og best fartsstabilitet av alle skiene i kategorien. De svinger godt, både lange og korte svinger i all slags fart er en smal sak med disse skiene.

M-Tour 90 er et ypperlig valg for frikjørere som vil ha denne størrelsen toppturski uten å ofre for mye kjøreegenskaper.

Orb Freebird er blant de bredeste og tyngste skiene i kategorien, og det merkes godt på kjøreegenskapene. De har fin flyt og ligger godt og stabilt på både mykt og mer variert underlag.

Jevn fleks og jevnt innsving bidrar til ok fartsstabilitet, og det virker som den lave tuppen gjør skiene rolige.

Samtidig merker vi at skia kan stuke litt på visse forhold og i lavere fart, og de markerte lommene i spennet gjør skiene litt ustabile på krevende føre.

Til skjærende svinger på fast føre blir Orb Freebird nokså daffe, men til mer leiken og freeride-aktig kjøring kan disse skiene være et veldig godt valg for toppturfolk som gjerne ofrer litt lav vekt for lekenhet i nedkjøringene.

Ova Freebird er en helt annen ski enn Orb fra samme merke. Disse er vesentlig lettere, og det merkes godt under kjøring; de er litt nervøse og langt fra like fartsstabile som Orb.

Samtidig bidrar jevn fleks, flatt spenn og fin innsving til at skiene oppfører seg relativt harmonisk den lave vekten tatt i betraktning. Det virker som om lavt spenn og lav framtupp virker ganske positivt på fast underlag – der ligger skien nokså rolig.

Samtidig er ikke flyten kjempebra, og skiene kan stuke litt, særlig i lav fart og på vei opp i myk snø. Breddeforskjellen på fram- og bakski skaper også litt instabilitet, men i sum er likevel Ova Freebird godt designa ski hvor fine og harmoniske former veier opp for lav vekt.

Kort innsving merkes umiddelbart – dette er svingvillige ski som gjør det både enkelt og gøyalt å sette i gang svingen. Den markerte, lange tuppen med sin krappe taper og myke fleks gjør det enkelt å initiere sving, samtidig som kort svingradius gjør at skia spretter villig fra kant til kant. Det skaper moro og lekenhet.

Samtidig går det ut over gønne-egenskapene – på fast føre blir skia for myk og «blobbete» til å holde skjæret, og de oppleves som litt veike til aggressiv frikjøring på variert snø.

Likevel er DPS Pagoda Tour temmelig vellykka ski, og du skal være kresen for på ikke ha det moro på disse, selv om de mest aggressive topptur-frikjørerne kanskje vil ha ski med lengre svingradius.

Fischers ski oppleves som temmelig solide, og de får nok litt hjelp av tunge testbindinger, men dette er likevel gode kjøreski som er stabile i fart.

Fleksmønsteret og det jevne spennet gjør skiene rolige og stødige på variert føre, selv om forskjellen i innsving bidrar litt motsatt og kan gjøre opplevelsen ujevn på visse snøforhold. Hvor godt skiene fungerer er nok litt avhengig av sjåføren; Noen opplever de som masete på grunn av lite evne til å absorbere underlaget, men andre – særlig på myk snø – syns de ligger dødt og stabilt på snøen.

I sum er likevel Fischer et solid valg for en kjøreorientert toppturist som er ute etter ski i denne bredden.

Escaper 97 krever en presis sjåfør, og hvor godt de fungerer i stor fart og på krevende føre avhenger av sjåførens omfang.

De letteste testkjørerne opplever disse lette skiene som både fartsstabile og kontante, men de tyngre testkjørerne syns skiene blir i overkant veike på grunn av den lave vekten.

Bredden gjør at skiene flyter og absorberer bra, og jevn svingradius skaper harmoni på ujevne forhold.

Samtidig gjør nok de myke tuppene og det stivere midtpartiet at skien slår og blir litt ustabil når farten blir større og snøen fastere – særlig for de tyngste kjørerne.   

Formen på Alp Tracks er så fin at ujevnhetene i spennet på grunn av slurv i produksjonen ikke ødelegger det som er en temmelig fin opplevelse.

Ja, skiene er litt ustabile og krever gjeting, men dette er vanskelig å unngå når konstruksjonene er så lett som her.

Skiene er brede med fin og jevn svingradius som sammen med titanal-forsterkningen bidrar til å gjøre de rolige og forutsigbare på varierte forhold. De er lettkjørte med godt kantgrep, og selv om de krever en oppmerksom sjåfør skal de godt gjøres å finne like lette ski med såpass gode kjøreegenskaper.

Er du ute etter veldig lette toppturski er Alp Tracks 95 blant de mer kjøresterke valgene du har.

MTN 80 Carbon blir i overkant liten og veik – selv i lengste lengde. Skien er liten og lett, og føles også slik. Minimalt areal, lett konstruksjon, ujevnt innsving og myk fleks gjør at man får lite støtte, og flere av testerne opplever dette som mer fjellski enn toppturski.

Samtidig er svingradiusen kort, noe som gir en litt snappy og morsom følelse når man setter skikkelige svinger på enkelt føre. Likevel er det vanskelig å anbefale en så liten og lett ski til noe annet enn de aller enkleste nedkjøringene på det aller beste føret – og da er det kanskje like greit med fjellski?

Hadde skien kommet i lengre lengder ville den etter all sannsynlighet vært mer aktuell som toppturski også til mer krevende kjøring.

Også denne smale og korte skien er i overkant liten og veik, selv i lengste lengde.

Den økte vekten gir riktignok merkbart bedre kjøreegenskaper enn den lettere og dyrere MTN 80 Carbon, men fortsatt er det lite støtte og stabilitet å finne med så lite lengde og areal kombinert med variert innsving og myk fleks.

Den veldig myke tuppen har en tendens til å stuke i det meste. Skiene ville vært bedre hvis de var lengre. 

De ekstra centimeterne midtbredde (og muligheten til å velge lengre ski) gjør Salomon MTN 86 til en merkbart bedre kjøreski enn MTN 80. Her får du litt mer areal, og det skaper mer flyt, stabilitet og absorbsjonsevne sammenlignet med lillesøsteren.

Men samtidig er skiene fortsatt små og veldig lette, som gjør de nervøse i fart og krevende å kontrollere på variert og vanskelige forhold. Jevnere innsvingradius kunne nok gjort de litt mer harmoniske.

På jevnt og litt mykt føre er de morsomme å svinge, og derfor egner de seg best til kjørere som vil gå lange turer uten å oppsøke det mest dramatiske terrenget og den kjipeste snøen. 

Det er små forskjeller på MTN Carbon og Pro, men alle testerne opplever dette som den beste kjøreskien av Salomons fire nye MTN-modeller.

Den lille vektøkningen og de dempende egenskapene til glassfiberen rundt kjernen gjør sitt til at dette er MTN-modellen med best fartsstabilitet. Likevel er den fortsatt liten og lett, og krever mer gjeting enn mange konkurrenter i samme vekt- og midtbreddeklasse.

Målingene viser ellers at MTN 86 Pro og Carbon er i praksis like med unntak av den lille vektforskjellen og 1000 kroner i pris.

Forskjellen i innkjøpspris på karbonfiberen inni skiene er seks kroner og femti øre, men i realiteten noe mindre siden karbon krever mindre epoxy, så fabrikken sparer noen kroner på lim.

Zag treffer bra med nye Ubac. Skien svinger godt, og det er åpenbart at den mer normale svingradiusen kombinert med mer presis form på spennet skaper en ski som svinger bedre og mer harmonisk enn Adret.

Fleksmønsteret mer litt stivere bakski fungerer også godt – Ubac har fin fartsstabilitet. Samtidig oppleves skiene fortsatt som ganske små og lette, og derfor litt nervøse.

De er best når føre og terreng er av den snillere typen, men Ubac er likevel jevnt over bedre enn den dyrere Adret, og vil være et ok valg for de som vil ha en allsidig toppturski til dager med fin snø.

Nokså høy vekt sammen med myk og jevn fleks, og fint innsving gjør Wolverine – nok en gang – til et hyggelig bekjentskap.

Skien skiller seg ikke like mye fra konkurrentene som den gjorde før, for de oppleves som svært like tidligere modeller. Det betyr at de ligger godt og stabilt på snøen og kan kjøres ganske fort på variert føre uten at sjåføren utsettes for kjipe overraskelser.

Men det betyr også at Wolverine er litt traust – de er trygge og greie, men byr heller ikke på noe uvanlig, verken i den ene eller andre retningen.

Dermed kan vi konkludere med at disse skiene vil være et trygt valg for mange.   

Adret 85 skuffet litt da vi målte vekten etter ha kjørt de på snø – skiene føles nemlig ustabile og ganske virrete, og skapte et inntrykk av at de er mye lettere enn de er.

Men den ujevne flaten og lommene i spennet kombinert med usedvanlig lang svingradius og fleks forklarer hvorfor skiene oppleves som litt tungsvingte og ustabile.

Adret er riktignok ganske allsidige – de er ikke direkte dårlige på noe, men de overrasker heller ikke i positiv retning.

Hadde de vært veldig lette ville det vært enklere å svelge savnet etter mer stabilitet.

Den smaleste Helio Carbon imponerer med gode frikjøringsegenskaper – her har Black Diamond lyktes bra med fleks og form.

Den lange og lave rockeren gir god flyt og absorbsjon, og fører dermed til fartsstabilitet på variert føre. Skia er riktignok ikke like kontant på fast underlag som noen konkurrenter, men til leken og allsidig frikjøring er den uvanlig bra til å være så smal.

Slik sett minner den om forrige utgave, som hadde de samme jevne overgangene mellom rocker, innsving og spenn, men siden denne har hakket jevnere fleks blir disse gode egenskapene enda bedre. Helio Carbon 88 vil passe bra til alle frikjørende toppturfolk som vil prøve en smal ski.

Samleside for Black Diamond tester.

Tracer 88 føles litt større og tyngre enn den er. Testerne lar seg imponere av både flyt og fartsstabilitet med tanke på lengden og midtbredden. Den myke framskia absorberer og flyter bra, samtidig som ellers jevn fleks og litt mer støtte i resten av skia bidrar til stabilitet. Litt lang svingradius gjør at skiene svinger best når de ikke går på skjær, og de er fine å sladde rundt. Armada har klart å lage en liten og dermed lett toppturski som gir god forutsigbarhet, og Tracer 88 vil derfor være et godt valg for de aller fleste som vil ha små ski, såfremt de lettere alternativene ikke frister mer.

Völkl lyktes bra med å få inn «völklfølelsen» i lillesøster Rise Above, men de lykkes enda bedre med denne modellen. Skia føles langt tyngre enn den er under kjøring, og imponerer med god fartsstabilitet og flyt i myk snø. Fleks og innsving sammen med en litt lang og flat rocker foran jobber godt sammen og skaper god absorbsjon. Innsvinget er fint avstemt, men best tilpasset litt store svinger. Skia er litt mer krevende å kjøre kortsvinger med. I sum gjør alt dette at Rise Beyond er ei lett og god kjøreski som riktignok mangler litt på lekenhet, men som ellers gjør jobben veldig bra under de fleste forhold.

«Solid ski med klassisk oppbygning og spenn, som trives i forutsigbare, tradisjonelle svinger. Denne tar deg trygt ned fjellsida.»

Rise Above 88 er temmelig små, men med tanke på størrelsen imponerer de med ålreite kjøreegenskaper. Som en av testerne påpekte: Her får du litt av Völkl-følelsen i veldig små og lette ski. Det jevne innsvinget – som er mye jevnere enn hva Völkl selv skriver på skia – bidrar til det. Det samme gjør nokså myk og jevn fleks og lang rocker foran som demper og absorberer bra. Samtidig er vekten lav og arealet ganske lite, så sammenlignet med de større skiene i testen byr ikke Rise Above 88 på de beste kjøreegenskapene. Likevel er de et godt valg for Völkl-fans som vil ha litt av følelsen fra merkets tyngre frikjøringsski i en liten og lett pakke for lengre toppturer. Litt tyngre enn populære VTA, og med en vel så solid kjørefølelse.

«Liten ski med typiske Völkl-egenskaper. Det er en litt uvant men veldig ålreit kombinasjon.»

Atomic Backland imponerer med allsidighet, og det er bred enighet i testlaget om at skiene umulig blir helt feil, nærmest uansett hva du utsetter de for. De oppleves også som overraskende stabile med tanke på hvor lette de er. Det skyldes nok den fine og jevne svingradiusen sammen med fleks som er godt avstemt med taper og rocker, og ikke for stiv.

Backland har kanskje litt for velprøvde – les konservative – former til å bli veldig leken og lettkjørt, men det veies lett opp med de andre gode egenskapene skia kan skilte med. Backland er toppturskia for deg som vil ha ett par ski som funker til alt.

Test av andre Atomic ski.

«Åpenbart en ski man kan gjøre alt med - denne ville solgt om jeg jobba i sportsbutikk.»

Dette er en lett ski, det merker man på foten. Dermed kan den ikke måle seg med noen av de vesentlig tyngre skiene når det gjelder for eksempel stabilitet i oppkjørt snø. Men den er fin og forutsigbar og takler ulike fører meget bra. Vi tok den ikke med ut i svært bratt lende, men vi aner at den ganske rette skia (uten dominant framtupp) kan være fin for de som oppsøker bratt lende på ski. I tillegg er den altså veldig lett. En ski som er på vei til å bli en moderne klassiker for de som skal rekke mange høydemetre og gjerne utfordre seg sjøl på brattere linjer (og ikke ren frikjøring) på vei ned.

Hagan imponerer testlaget med et av de beste små skiene vi har prøvd. Her får du langt mer fartsstabilitet og allsidighet enn man skulle tro ut fra størrelsen og vekten. Med den jevne innsvingsradiusen på atten meter blir skiene fine for både skrensende og skjærende svinger, i både små og stor størrelse. Selv om Ultra 76 er for små til å gi stabilitet nok til å gønne på, så gir de deg muligheten til å kjøre temmelig aggressivt uten å drasse på mange grammene til fjells. Her får du mye skiglede i en liten pakke med liten pris.

Wayback 80 ser ut som ei kul og moderne, men kjempesmal frikjøringsski. Testparet var utstyrt med tunge demobindinger som veier like mye som skia, og dermed føltes den ikke umiddelbart superlett på foten. Men i bruk merker vi tydelig konsekvensen av en en lett og myk konstruksjon med lang rocker. Selv om den er lett å svinge, mangler den stabiliteten og som vi forventer av en K2 Wayback. Dette er en ski vi må gjete. De er riktignok greiere å ha med og gjøre i lav fart og når snøen er enkel og forutsigbar, men til allsidig toppturbruk avslører den sine svakheter. Den smaleste Wayback-modellen er skia for deg som vil ha ekstremt lav vekt til lav pris og setter myk fleks og lettsvingthet foran fartsstabilitett og egenskaper på krevende føre. Vi legger til at de bredere utgavene i Wayback-serien er bedre, her ser K2 ut til å ha funnet en bedre balanse mellom geometri, fleks og rocker.

De siste årene har Dynastar lagd mange fine, lette ski i Mythic-serien, så de har god erfaring med ski i denne sjangeren. M-Tour 99 er en veldig lett ski. Dermed sier det seg selv at den ikke er blant de aller mest fartsstabile i testen. Skiene har en litt særegen svingfølelse som ikke alle i testlaget fant ut av. Dette kan ha en sammenheng med at den er myk og at du står veldig langt bak på skjæret. Men de som fant ut av det, meldte om en kvikk og fin ski. Om du ser etter en ski som er kvikk oppover og nedover, kan denne gå inn på lista over kandidater.