Pudder langs motorveien i Canada

Bratte putelinjer.

British Columbia er berømt for skikjøring basert på helikopter, beltevogn og snøskuter, i tillegg til noen av verdens mest berømte skianlegg. Allikevel er det ingenting i veien for å dra til verdens pudderhovedstad med feller og techbindinger. Enten det skyldes slank lommebok, dårlig samvittighet for miljøet eller et indre ønske om å maksimere O2-opptaket, så gir turbasert skikjøring i Canada tilgang på skikjøring i verdensklasse. Vi besøkte de tre ikoniske fjellpassene gjennom Duffey Lake, Roger’s Pass og Kootenays, langs Canadas motorveier.

1: Duffey Lake. Vestkyst. Highway 99 gjennom Duffey Lake Provincial Park gir tilgang til hjertet av fjellkjeden Coast Mountains - en fjellkjede som strekker seg fra North Cascades i sør til Alaska i nord. Det høyeste punktet i passet ligger på 1275 meter over havet. Området har dramatiske kontraster med regnskog, fjorder og høyalpine topper. Som navnet tilsier befinner fjellkjeden seg nær kysten, og har det varmeste klimaet av de tre passene. 

Tørrsnøgrensen under vårt opphold var høy. Etter en hektisk start i Vancouver plukket vi opp bobilen og satte kursen mot Duffey Lake. I dagene tidligere hadde mildværet rukket langt til fjells, og årets første høytrykk var i ferd med å etablere seg.

Hvis man treffer på forholdene kan man enkelt tilbringe en hel sesong med å kjøre linjer i skogene rundt Duffey Lake. Hvis ikke –  som for oss – har området mange alpine topper med spisse rygger, sprukne breer og store fjellsider. 

Cayoosh Mountain (2561 moh) ligger på nordvestsiden av Highway 99, og tilbyr nydelig nedkjøring i høyalpint landskap. Siden det ikke hver dag man får bestige en topp på andre siden av atlanteren, bestemte vi oss for å gi det et forsøk. Vi fant den kalde, fine snøen fra omtrent 1600 meter over havet, og toppet ut i -25 grader. Turens bokstavelige høydepunkt.

2: Roger’s Pass. Oppholdet i Duffey Lake ble ikke langvarig, for rapportene meldte om dypere snø og lavere tørrsnøgrense lenger øst. Smått legendariske Roger’s Pass befinner seg midt mellom Revelstoke og Golden i Selkirk Mountains. På grunn av beliggenheten lenger inn i landet er klimaet her kaldere, og vinteren stabil. Selv om toppen av passet ligger på omtrent 1300 meter over havet, så er fjellene så store og tregrensen så høy at man fint kan få 1000 høydemeter med skogskjøring. Stort sett i dyp pudder. De steile fjellsidene rundt den trans-kanadiske motorveien egner seg derfor ypperlig til bratt putekjøring.

Parkvokterne kunne melde om over 300 cm nysnø de siste to ukene, og temperaturene hadde vært kalde. Naturlig nok var det vedvarende svake laget som hadde blitt dannet en gang på forsesongen, nå på bristepunktet av hva det kunne bære. Vi ble anbefalt å holde oss i skogen. Ikke det verste å gjøre på stedet med kanskje verdens beste skogskjøring.

Skogen i BC er annerledes enn i skogen i Norge - på godt og vondt. De høye grantrærne skjermer snøen for vindens herjinger, og sammen med kalde temperaturer kan de bevare puddersnøen i ukesvis. Samtidig kan de samme trærne utgjøre en vegg av ugjennomtrengelig kratt, som ikke kan forseres. Linjer som Grizzly Shoulder, Puff Daddy og Mushroom People er naturlige lysninger, som gjør det mulig å finne en vei ned den ellers tette skogen. 

Ett øyeblikksbilde: Vi er på vei ned Grizzly Shoulder. Jeg trekker pusten før bakken igjen forsvinner under meg. Noen sekunders fritt fall. Det blir hvitt. Solve kommer bak. Jubelropene hans er ikke til å ta feil av. 

Solve, som må sies å være en sindig type, bryter kun ut i jubel ved to anledninger: Tacofredag og dyp pudder. Dette tilhørte sistnevnte. 

3. Kootenays. Sør for hippiebyen Nelson, langs den offisielle «Powder Highway», ligger Kootenays. I motsetning til sine dramatiske nabofjell i nord og vest, er Kootenays mer piano. Det vil si at terrenget er mindre seriøst, høydeforskjellene er mindre, og stemningen mer avslappet. 

Og det er deilig. 

Etter en lang frokost i bobilen med egg, bacon og to kopper kaffe, spente vi på oss skiene på parkeringsplassen. Sonen vi hadde sett oss ut for dagen besto av lekent terreng i glissen granskog. Til tross for at det nå var nesten en uke siden forrige snøfall, var det ikke noe problem å finne usporet snø. Selv om snøen ikke var like dyp som i Roger’s Pass, så var det tross alt tretti cm puddersnø. Lett å bli bortskjemt. 

Til tross for at Kootenay Pass, eller Salmo-Creston, faktisk er det høyeste av de tre passene med sine 1775 m, så er de omkringliggende toppene lavere. Dette gjør at man fint rekker flere turer på en dag, og har tid til å ta en kopp kaffe mellom rundene. 

En skogbrann hadde tidligere rensket bort alt av kratt og små busker i sonen vår, og nå sto bare restene av trærne igjen. Vi la store svinger mellom de brente stammene. Med perfekt mellomrom. Vi gjorde tre laps før vi returnerte til bobilen, og feiret med øl på parkeringsplassen. 

Så OK da, jeg gir deg sju ord:

Bratte putelinjer, dyp snø og brente trær.