Hvorfor er det så lite «localism» i norske skianlegg?

– Vi skal ditover, sier Lars Tore Lesteberg bestemt og peker ut retninga gjennom tåkehavet. Gjengen trasker og staker videre.

– Oi!

Det er Lesteberg som roper. Vi er farlig nær skavlen han i utgangspunktet prøver å unngå. Så fortsetter gruppa inntil Lesteberg innser at de går i ring. Gruppa ender til slutt opp i feil bekkedal.

– Flaks at vi har slike forhold når vi først drar nye folk bort hit. Så er det ingen som finner tilbake til dette området senere, sier Lesteberg.

– Bare på Østlandet smiles det under pudderbarten

Grunnen til at følget står øverst i Numedal og lurer på om sola snart skal presse seg gjennom skylaget, er en invitasjon fra Lesteberg om å være med å teste ut dalens beste frikjøring. I det indre Østlandet er alt hvitt og brøytekantene strekker seg nesten opp til takboksen på bilen. Hyttefolket valfarter til dalen midt i uken for å måke snø av hyttetakene.

Sibirske høytrykk og konstant østavind har ført til at det norske vinterkartet har speilvendt seg. Vestlandet ligger snøbrakk, i Trøndelag er faren for skogbrann betydelig større enn faren for snøskred og i Nord Norge finnes det knapt et bannord igjen for å beskrive hvor innigranskauen elendig pudderføret har vært.

Bare på Østlandet smiles det under pudderbarten. I uke etter uke gir hvite kalde lavtrykk østlendingene pudderforhold av transatlantisk kvalitet. Samtlige skidager i januar og februar kan det skrives lange postkort om. I Fri Flyts ukentlige fotokonkurranse har Kvitfjell vært den suverene vinneren. Pudderparadiset Stranda er knapt nevnt og på Voss har de begynt å lete frem elvekajakkene. Nå ser det ut til at østlendingene er blitt så bortskjemte med god snø at de ikke har noe imot å dele hverken godvarer eller hemmeligheter.

– Det er sjukt mange år siden det har vært kjørt ski oppi her, sier Lesteberg som til slutt finner frem i tåkehavet og viser både Fri Flyt og kompisene veien bort til hans eget secret spot i Uvdal.

Hvorfor dele?

Men hvorfor gjør han det? Hvorfor vil han dele sine sårt tiltrengte puddermuligheter i Norges mest folkerike region? Hvorfor holder han ikke kjeft? På en helt annen kant av landet:

– Det er greit at folk er på fjellet, men det er ikke greit at det er så jævlig mange folk. Det blir jo så sporet! utbryter Ronny Dahl så det vibrerer i hans massive røde skjegg.

Ronny Dahl er møkk lei av at folk røper fjellets hemmeligheter til hvermansen. Instagram, Snapchat og Facebook har bare gjort ting verre.

– Du må gjerne fortelle folk at du har vært ute på fjellet, kjørt ski og hatt det fett, men du trenger ikke avsløre alt eller si nøyaktig hvor du har vært, sier Ronny.

Han står nedenfor Linken og kikker ned på malmskipene som turer inn fjorden før de legger til ved lossekaia i Narvik. De mange månedene med østavind er endelig over og Østlandets drømmevinter har smeltet bort. Her oppe i nord er gode hvite lavtrykk endelig på vei opp Ofotfjorden for å pudre en del av fjellnorge som ikke står tilbake for noe når det gjelder rå skikjøring. Mens fjorden blinker langt der nede forteller Ronny Dahl om sin favorittur.

Den starter med fet skogskjøring og ender opp i ei bratt renne som du sliter hardt med å komme riktig inn i om du ikke vet nøyaktig hvor du skal kjøre. Buskene brukes som rappeleringstau og en liten isfoss må forseres før du får karret deg inn på riktig sted.

De uheldige og uvitende skikjørerne som følger etter i hans spor, eller lar seg inspirere av andres skjødesløse Instagram-oppdateringer, må hentes ned ved hjelp av Sea King-helikopter, før de ellers ville ha ramlet utenfor stupet og trillet hele veien ned til fjæresteinene i Beisfjorden.

– Kjør i Mørkholla, der er det bra. Hold dere der. Det er trygt og fint, sier Dahl til dem som spør om tips til god skikjøring i Narvik.

Han sender dem dit folk flest kjører. På den måten vet han hvor han har dem og sannsynligheten for at ting går bra er forholdsvis stor.

– Er det skredfare? kan folk finne på å spørre videre.

– Ja, svarer han konsekvent.

– Hold dere hjemme eller kjør rygg og vær trygg, fortsetter Ronny Dahl til de som spør om hjelp.

– Må bli mer som surferne

Grunnen til at han gjør så godt han kan for å begrense spredningen av nøyaktig kunnskap om Narvikfjellet er ikke bare at han ønsker den perfekte skikjøringen i april helt for seg selv. Grunnen er vel så mye at han mener det må være sammenheng mellom ferdighetsnivå og det folk begir seg ut på i fjellheimen. Selv om folk har kjøpt seg det nyeste utstyret må de tvinges til å gå gradene og lære seg skikjøring, fjellvett og trygg alpin ferdsel steg for steg.

Dahl opplever ofte at også skikjørere helt uten kunnskap om fjell og skred nærmest for en hver pris skal kjøre bratt utenfor preparerte traseer.

– Vi skikjørere må bli mer som lokale surfere og verne om være spots. Det er sjelden nødvendig å fortelle alt. Folk bør prøve seg frem selv, formaner Ronny Dahl og cruiser alene ned sin egen hemmelige linje fra topp til bunn i Narvikfjellet.

Som et resultat av vinterens uvanlige snøfordeling oppstår plutselig en ny figur i fjellheimen: Pudderflyktningen.

Sondre Dan Lindkjølen er en av dem. Kongsberggutten er faktisk fryktet i vennegjengen. Han er som en varm potet ingen vil ha med på bomsetur. Grunnen er ganske enkelt at dit hvor Sondre Dan Lindkjølen flytter for å stå på ski har forholdene en tendens til å bli urdårlige. Nå bor han i Sogndal, men har emigrert til Norefjell på helgetur fordi Sogndal har en av de dårligste vintrene i manns minne.

De får bare ikke snø der borte og østlendingen må til Oslos nærmeste høyfjell for å oppleve ordentlig skikjøring. Heldigvis for ham støtter frikjørerne på Norefjell opp om den sosialistiske delekulturen Lesteberg står for i Uvdal. Også på Norefjell er alle velkommen.

– Det er for mye snø her, roper Stian Skinnes Fossen.

Skikjøreren fra Krøderen står med pudder til langt oppå låret. De fleste av anleggets 1010 høydemeter er pyntet med en halv meter lett pudder.

I toppen av anlegget er tåka total, men her inne i skogen er forholdene optimale. For å oppleve dette må du ha lokalkunnskap nok til å navigere trygt gjennom den tette vegetasjonen. Deretter kan de åpne glennene nytes til det fulle med heftig pudderpumping. Den nødvendige kunnskapen kan ikke kjøpes for penger. Den må læres gjennom mange års erfaring.

– Det er ikke mulig å holde det skjult

Eller du må møte noen som vil gi den til deg helt gratis. Lindkjølen er glad han møter Fossen. Før prøvde Norefjell-kjennerne å holde hemmelighetene for seg selv, men nå har de sluttet med det.

– Det er ikke mulig å holde det skjult. Når det første sporet er satt kommer hele saueflokken etter deg uansett. Før ønsket vi å holde folk borte og staket så fort vi kunne når vi skulle inn i de ukjente områdene. Vi prøvde å skjule godbitene, men det gjør vi ikke lengre. Det er mye hyggeligere å være åpen, sier Stian Skinnes Fossen.

Dagen etter skal han sette seg på flyet til Canada. Der håper han de lokale skikjørerne behandler ham slik han behandler Lindkjølen.

– Er vi i bånn av dalen nå?

– Tror det. Vi må bare finne skogkanten og følge den bort til skogsglennene. Om du kjører ned her borte er det sannsynligvis ingen som har kjørt der før deg, sier Lars Tore Lesteberg.

Når tregrensa i Numedal først kommer til syne er skogen så tjukk at man spør seg om det virkelig finnes god skikjøring her. Finnes det steder hvor det episke østlandspudderet kommer til sin rett? Svaret er JA. Du må bare vite hvor du skal lete. Vel fremme ved glennene gnistrer det av øynene til Lesteberg.

– Dette blir rått, roper han og vender skituppene ned i det bratte herlige skogsterrenget som er fylt til randen med pudder.

Ikke en eneste stein stikker opp i den steinete renna. Selv er Lesteberg interessert i å promotere bygda si. Han vil at folk skal komme til Uvdal, bo i Uvdal og legge igjen penger her. For at det skal kunne skje må han gi slipp på noen av sine pudderhemmeligheter. Han sier selv han aldri har følt seg uvelkommen på ski noe sted i Norge.

Det ligger i kulturen at alt skal være jovialt. Folk vokser opp i alpinbakken og lærer at det å kjøre ski er en sosial greie. Alle skal med og ingen eier egentlig puddersnøen. Ingen har moralsk rett til å si at andre ikke kan ta del i disse godene.

– Men det er ikke sikkert jeg sier det samme den gang det går en pudderbuss her nede fra veien og bort til skisenteret, sier Lesteberg.