Moderne skikjøring bygger på en tradisjon hvor skiene ble brukt som nytteverktøy og framkomstmiddel, i fri snø til skogs og til fjells. Nå tilbringer de fleste skikjørere tid i skianlegg som stiller med heis og tilrettelagte skiløyper for sine gjester. I løpet av en dag på ski vil mange av oss kjøre både i og utenfor løypene – sporene våre krysser løypekanter, og vi varierer mellom løs snø og faste løyper i løpet av én og samme tur.
Men hvilket område vi kjører på ski i, har betydning for hvilket ansvar som påhviler skikjører og skianlegg.
Friluftsloven regulerer allmenhetens rett til ferdsel, og skiller mellom innmark og utmark. Innmark defineres som gårdsplass, hustomt, dyrket mark, og liknende områder hvor ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Utmark er i korte trekk all annen, udyrket mark.
I 2014 behandlet Høyesterett spørsmålet om en skiskole hadde rett til å drive kommersiell aktivitet i et skianlegg, og avklarte i den forbindelse at de typiske nedfartene i et skianlegg anses som utmark – med fri ferdselsrett.
Hva gjelder adgang til ferdsel, er det altså ikke noe skille mellom preparerte og upreparerte områder i et skianlegg.
Ser vi på ansvaret for skader som oppstår, er situasjonen en annen.
TO METER: Skikjørere kjører på eget ansvar etter to meter. Foto: Vegard Breie
Høyesterett formulerte seg slik i en erstatningssak mot Stryn Skiheiser fra 2000: «Skadepotensialet knytter seg i første rekke til utøvernes egen adferd, og det må kreves at de utviser en høy grad av aktsomhet. Men de må kunne forvente at de ikke møter ekstraordinære risikomomenter uten forvarsel. Dersom varsel ikke kan anses tilstrekkelig, må risikomomentet fjernes, eller det må foretas en spesiell sikring av stedet for å avverge ulykker»
I de preparerte løypene har alpinanleggene altså et visst ansvar for å forhindre skader, men ansvaret må nyanseres ut ifra blant annet forholdene på stedet.
Men hva med grensa mellom løype og offpiste?
Skader som følge av at skikjørere har falt, eller sklidd ut av preparerte løyper har vært behandlet i domstolene gjentatte ganger, med forskjellig utfall. I en dom fra Frostating lagmannsrett i 2006, ble alpinanlegget ikke ansvarlig etter at en skikjører hadde falt i løypa, og deretter sklidd ut og kollidert med en polstret vannhydrant som sto omlag to meter utenfor løypekanten. I 2001 kom derimot Eidsivating lagmannsrett til at et alpinanlegg var erstatningsansvarlig etter at en skikjører hadde kollidert med et skilt som ikke var polstret.
I en dom fra 2003 fordelte Borgarting lagmannsrett ansvaret mellom en snowboardkjører som hadde falt utenfor en skrent i en nedfart og skadet seg, og alpinanlegget som burde ha varslet om skrenten med skilt eller på annen måte. Lagmannsrettens flertall mente det var riktig at skadelidte bar to tredjedeler av ansvaret, og skianlegget en tredjedel.
Ingen av disse dommene har vært til behandling i Høyesterett, og de er dermed ikke bestemmende for hvordan regelen skal se ut for alle oss andre. Lærdommen er at det er vanskelig å komme med konkrete regler for hvordan utfallet av ulykker vil bli når det kommer til ansvar og en eventuell erstatning – alpinanleggene må uansett sikre menneskeskapte farer som befinner seg i umiddelbar nærhet til løypene.
Om man går til topps for egen maskin, eller blir dratt opp av en skiheis, er situasjonen den samme; man står selv ansvarlig for sine valg. Dersom man skader seg på vei ned utenfor de preparerte løypene etter å ha tatt skiheis opp, kan man ikke rette fingeren mot skianlegget som ga deg skyss til topps. Denne ansvarsfordelingen henger sammen med de norske ferdselstradisjonene; vi har allemannsrett, og med den en plikt til å ferdes hensynsfullt.
Dersom uhellet er ute, er det nok fristende med en større adgang til erstatning for skader oppstått utenfor løypene. En slik løsning henger imidlertid ikke sammen med den friheten vi har i norske skianlegg. Ansvar og frihet går nemlig hånd i hånd – uten ansvar for konsekvensene av egne handlinger, kan vi heller ikke ha fri kjøring.
ALF: Les også hva generalsekretær i ALF, Camilla Sylling Clausen, mener om saken. Foto: Vegard Breie
ALF om ansvar
Generalsekretær i Alpinanleggenes Landsforening (ALF), Camilla Sylling Clausen, svarer om skader og ansvar.
– Vi må gjøre det vi kan for å gjøre anlegget sikkert. Samtidig må skikjører selv kjøre kontrollert etter forholdene – dette er også nedfelt i alpinvettreglene, sier Clausen.
I all enkelhet skal skikjørerne kjøre etter forholdene, og alpinanleggene skal stille med sikre heiser og løyper. Alpinanleggets ansvar strekker seg også noe utover de preparerte løypene:
– Unntaksvis kan anleggets ansvar strekke seg utover nedfartens ytterkant inn i det umiddelbare grenseområdet. Det dreier seg om et høyst begrenset område på inntil to meter, hvor anleggseier er spesielt oppmerksom på å sikre menneskeskapte farer som snøkanoner, sikringsbokser og lignende, sier Clausen.
Hva gjelder ansvaret utenfor de preparerte løyper er situasjonen en annen.
Anleggseiers ansvar gjelder ikke utenfor merkede og preparerte løyper som inngår i alpinanleggets tjenestetilbud. Utenfor løypene skjer all skikjøring på eget ansvar, og alpinanlegget har derfor i utgangspunktet ikke noe erstatningsansvar for eventuelle ulykker.
– Gjelder dette også dersom man kjører fritt mellom to preparerte områder i et alpinanlegg?
– Ja, men med visse forbehold. Dersom et anlegg har skravert inn frikjøringsområder på et løypekart eller tilrettelagt for frikjøring kan situasjonen være en annen.
– Har alpinanleggene en opplysningsplikt om at man forlater alpinanleggets område?
– Nei, men de må tilrettelegge og sikre så godt de kan for å veilede sine gjester. En regelmessig preparering gir vanligvis tilstrekkelige holdepunkter, men for å forebygge misforståelser er det ved inngangen til populære frikjøringsområder vanlig å skilte om at skiløpingen skjer på skiløperens eget ansvar og at området verken er merket eller sikret, sier Clausen.
Usikkert utfall: Flere dommer er avsagt etter personskade som har oppstått like utenfor løypene. Utfallet varierer fra sak til sak.
Norge vs utlandet
Husk å sjekke forsikringen før du drar utenlands på ski.
I andre land kan reguleringen for ansvar se noe annerledes ut. Hovedprinsippene for alpinanleggenes ansvar utenfor preparerte løyper er de samme i alpelandene som her hjemme – man kjører på eget ansvar utenfor merkede og preparerte løyper, og anleggseiers ansvar begrenser seg til disse områdene.
Kostnadene for en eventuell redningsaksjon er et annet spørsmål – ender du opp med å måtte bli hentet med helikopter i alpeland kan du få en økonomisk baksmell i tillegg til eventuelle fysiske skader. Du bør altså undersøke nøye hva reiseforsikringen din dekker før du reiser på alpeferie neste gang – for eksempel bør du sjekke om forsikringen gjelder skikjøring høyere enn 3000 meter over havet.
Men; til tross for at man i andre land kan være utsatt for en stor bergingsregning vi ikke trenger å bekymre oss for her hjemme, kan du også i alpelandene i all hovedsak kjøre der du vil – på eget ansvar.
I USA er det ofte andre regler for ferdsel utenfor preparerte løyper, noe som kan begrunnes i et annet forhold til ferdselsrett på privat eiendom. I tillegg vil en annen tilnærming til erstatningsretten medføre at alpinanlegg kan bli utsatt for store erstatningskrav dersom skikjørere skader seg i frikjøringsterreng som er tilgjengelig fra heisen.
Dermed vil ofte frikjøringsområder være stengt av fram til området er behørlig sikret av skipatruljen. Bryter man som gjest disse sperringene, vil man kunne bli straffet eller utsatt for søksmål fra alpinanlegget.
