Hvor farlig er det egentlig å stå på ski?

Statsadvokaten tok ut tiltale for uaktsom skadeforvoldelse, og saken gikk sin gang gjennom rettssystemet. Et sivilt erstatningskrav fra den skadelidte ble behandlet samtidig, og i både tingrett og lagmannsrett ble alpinisten idømt erstatningsansvar og fengselsstraff.

Les også denne: Har skianleggene ansvar hvis du skader deg offpist?

Begge disse dommene ble avsagt under dissens, men Høyesterett satte i mars 2019 et enstemmig og endelig punktum. Alpinisten ble erstatningsansvarlig, og rikets øverste dommere mente det var riktig at han fikk 18 dagers betinget fengselsstraff for å ha skadet jenta. Hadde alpinisten på skadetidspunktet vært over 18 år, ville han nok fått en ubetinget straff. 

– Gautefall-saken er en viktig dom for oss og alle våre medlemmer. 

Camilla Sylling Clausen er generalsekretær i Alpinanleggenes Landsforening (ALF), bransjeforeningen for alpinanleggene i Norge. ALF representerer alle de store norske alpinanleggene – med unntak for Bjorli og Oppdal – og bidro med informasjon da saken stod for Høyesterett. Selv om verken alpinanlegget hvor skaden skjedde eller ALF var part i saken, mener Clausen at den tragiske dommen har stor betydning for både alpinanlegg og skikjørere.

– Dette er ikke en sak man vinner eller taper, men en tragisk sak for både skadelidte og skadevolder. Likevel er det viktig for oss i ALF og alle våre medlemmer å få konkretisert aktsomhetskravet til skikjørere, og sånn sett er Gautefall-saken en viktig dom, sier Clausen.

Aktsomhetskravet som Clausen sikter til, handler om grensen for når noen kan idømmes straff etter straffeloven § 280. Bestemmelsen rammer uaktsom forvoldelse av betydelig skade på kropp eller helse. Når domstolene tar stilling til om noen har opptrådt uaktsomt i strafferettslig forstand, tar de utgangspunkt i straffeloven § 23: 

«Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom». 

Domstolene vurderer om den som påstås straffansvarlig har opptrådt i strid med en objektiv norm for forsvarlig opptreden på et livsområde – for eksempel for skikjøring i alpinbakke – og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides. Det sistnevnte kan omfatte alder, personlig modenhet, og i denne saken; at den som kjørte på jenta var en aktiv og erfaren alpinist. Når domstolene tar stilling til om noen har gjort noe straffbart etter straffeloven § 23, må de altså først se på hva som er forsvarlig opptreden på et livsområde; i jussen kalt aktsomhetsnormen, som igjen fastlegger hvilke krav som stilles for å være aktsom – og unngå å komme i straffansvar.  Aktsomhetsnormen fastlegges på bakgrunn av en helhetlig vurdering med utgangspunkt i relevante rettskilder, samt en analyse av den aktuelle situasjonen; dens alvor, skadepotensiale, andre handlingsalternativ og så videre. Nettopp hvor strengt – eller lempelig - denne aktsomhetsnormen blir fastsatt, vil ha alt å si for om den påstått ansvarlige ved sine handlinger har overtrådt den. 

Alpinistens forsvarer anførte at det ved frilufts- og sportsaktiviteter må være en høyere terskel for å bli holdt ansvarlig. Utover at selve ulykken skyldtes ekstraordinære omstendigheter knyttet til manglende merking av henget, et uventet hopp og skadelidtes plassering under hengkanten, mente forsvareren at flertallet i lagmannsretten hadde lagt en for streng aktsomhetsnorm til grunn - at de hadde lagt lista for lavt. I fastleggelsen av aktsomhetsnormen i Gautefall-saken la høyesterettsdommeren stor vekt på noe man kanskje har fått øye på i norske skianlegg; alpinvettreglene. 

– Vi må ha regler å forholde oss til i alpinbakken, hvis ikke kan vi ikke ha en slik aktivitet. 

En av Clausens hovedoppgaver i ALF er å bidra til alpinanleggenes arbeid med sikkerhet, og et av verktøyene er de internasjonale alpinvettreglene, som gir føringer for hvordan man skal ferdes trygt og sikkert i et alpinanlegg. Clausen sier at ALF anbefaler alle sine medlemmer å skilte tydelig med alpinvettreglene, men at det er opp til hvert enkelt alpinanlegg å bestemme. I Gautefall-saken uttaler dommeren at alpinvettreglene uten tvil er allment kjent blant alpinister. 

– Det er nok tvilsomt. 

Didrik Falck-Pedersen er advokat og tidligere alpinist, har kjørt bratte fjell i Alaska og vunnet norgescuprenn i frikjøring. Han deler ikke helt oppfatningen til dommeren om at alpinvettreglene er så godt kjent. 

– De fleste vet nok at det finnes noen regler, men jeg tror ikke et flertall vet hva som faktisk står der. Så vidt meg bekjent så kvitteres det ikke ut at disse er lest og forstått før man får heiskortet utlevert. 

For øvrig mener Falck-Pedersen at alpinvettreglene er et uttrykk for alminnelig sunn fornuft, og at dommeren trolig kunne ha kommet til det samme resultatet også uten bruk av de skispesifikke reglene. 

– For å sammenligne det med biltrafikken, så tar man ikke forbikjøring i en sving – og man hopper ikke blindt ut et heng i en alpinbakke. Har man ski på beina i 100 km/t, må man nesten se hva som kommer. 

Gautefall-saken er den siste i rekken av flere nyere høyesterettsavgjørelser hvor det har blitt tatt stilling til risiko og ansvar ved sports- og friluftsaktiviteter, blant annet ved hesteridning og rafting. På tidlig 2000-tall omtalte Høyesterett ved et par tilfeller hva som er forsvarlig ferdsel i alpinbakken, men disse dommene omhandlet erstatningsrettslige spørsmål hvor alpinanleggene – henholdsvis Stryn vinterskianlegg og Stryn sommerskianlegg - selv var parter. Likevel har disse dommene en viss overføringsverdi, da Høyesterett fastslo at skikjøring i sin natur er en aktivitet som forutsetter en høy grad av aktsomhet. I Gautefall-saken sier dommeren dette om terskelen for hva som er forsvarlig opptreden i alpinbakken: «Normen for en forsvarlig opptreden i alpinbakken innebærer at en alpinist må kjøre kontrollert og tilpasse kjøringen til forholdene slik at alpinisten ikke utsetter noen for unødvendig risiko». 

Etter å ha fastsatt terskelen, ble så alpinistens kjøring holdt opp mot denne. Retten la stor vekt på vitneutsagn fra fagkoordinatoren for alpint ved idrettslinjen på skolen, og en ekstern erfaren skiinstruktør. Fagkoordinatoren som stod på oversiden av henget anslo farten til 80-100 km/t, og mente kjøringen var drøy. Den erfarne skiinstruktøren stod også på oversiden av henget, på motsatt side. Han anslo farten til 60-70 km/t og mente farten var ekstremt høy.

I tillegg til vitneutsagnene ble opplysningene fra en rettsoppnevnt sakkyndig med bakgrunn som tidligere alpinist og skilærer vektlagt. Den sakkyndige vurderte ut fra beregninger og hastighetsmålinger farten forut for kollisjonen til 64 km/t. Høyesterett var i likhet med flertallet i lagmannsretten enig i at alpinisten holdt for høy fart over henget, noe som - sammen med flere andre momenter – ble avgjørende for at Høyesterett kom til at alpinisten hadde opptrådt uforsvarlig. Videre kom retten til at han kunne bebreides for denne uforsvarlige opptredenen, og at han dermed kunne ilegges straffansvar. 

Anne May Slinning er en veldig dyktig skikjører med god kunnskap om lover og regler. Hun er en av veldig få jurister som kan skilte med flere års deltakelse i Freeride World Tour, og mener Gautefall-saken er interessant.

– Dommen belyser hvordan Høyesterett vurderer terskelen for uaktsomhet, og hva som er forstandig atferd i en alpinbakke. Det er interessant at Høyesterett kom til et enstemmig resultat om ansvar, ettersom jeg tror det finnes svært ulike oppfatninger blant folk om hva som er ansvarlig og ikke ansvarlig oppførsel som medfører straffe- eller erstatningsansvar i et skianlegg. Hvis vitneforklaringene slik de er beskrevet i dommen er korrekte, er det min vurdering både fra et juridisk og et erfaringsmessig ståsted at dette var en skade som skyldtes uaktsom kjøring og at vilkårene både for erstatning og straffansvar var oppfylt, sier Slinning.

Når det kommer til alpinvettreglene, synes hun i likhet med Falck-Pedersen at kjennskapen blant folk flest kanskje ikke er like god som Høyesterett uttaler i dommen. Slinning er også tidligere alpinist, og mener kollisjoner og ulykker kan skje mange. 

– Det kunne like så godt vært meg, spesielt tidlig i karrieren. Det var jo det vi gjorde liksom. Alle har jo vært i en situasjon hvor man har kjørt for fort og tenkt at det har vært nære på. Men til syvende og sist må vi som er forholdsvis gode skikjørere oppføre oss og kjøre ordentlig, sier Slinning.

Stadig flere står på ski i norske alpinanlegg; ALFs tall fra 2017/2018-sesongen viser til over 7 millioner solgte dagskort. 

Jørgen Aamot er tindevegleder, skredvarsler i NVE og rutinert skikjører bosatt i Hemsedal. Han kjenner ikke til Gautefall-saken spesielt, og uttaler seg på generelt grunnlag. 

– Jeg tenker en del på risikoen for kollisjoner, spesielt etter at jeg fikk barn. Det kan være ganske risikabelt å oppholde seg i alpin-bakken, spesielt på dager med mye folk. På en travel helgedag kan det jo være flere tusen i løypa. Folk kan komme i stor fart fra flere kanter med skarpe ting skrudd fast på føttene. Jeg opplever at det er en god del ukontrollert og til tider skummel kjøring. 

Aamot synes det er rart det ikke skjer flere ulykker med så mange folk i løypa. Ifølge han kan alpinvettreglene komme enda tydeligere fram. 

– I et skianlegg er det mange inntrykk som konkurrerer om oppmerksomheten vår, slik som for eksempel musikk og reklame. Sammenlignet med andre arenaer hvor reglene har mye å si for sikker ferdsel – slik som i veitrafikken – er alpinvettreglene temmelig underkommunisert. 

Han har også selv fått kjenne en kollisjon på kroppen. En formiddag første nyttårsdag i Hemsedal for noen år tilbake gikk det galt.

– Jeg hadde tenkt å kjøre fram til lunsj, før det kom for mange folk i bakken. Jeg kjørte rytmisk og kontrollert i preparert terreng med små svinger. Midt i løypa ble det plutselig helt svart, da jeg ble meid ned av en annen person i stor fart. 

Den voldsomme kollisjonen slo Aamot bevisstløs og påførte han blant annet rift i milten. Den meget erfarne brattkjøreren – som før øvrig kan skilte med både førstenedkjøringer i Hurrungane og skilinjer fra 8000-meterstopper – ble flydd i helikopter til Rikshospitalet, hvor han ble liggende i over en uke. Personen som meide ned Aamot kjørte bare videre fra kollisjonen.

– Jeg har stått på ski på en del eksponerte steder, men det var faktisk i løypa i Hemsedal at det gikk galt. 

Det er store krefter i sving når man står på ski. En 80 kg tung person som kolliderer i en hastighet på 60 km/t vil tilsvare en vekt på godt over et tonn ved en bråstopp. Til tross for stort skadepotensiale kan Clausen i ALF minne oss på at vi som oftest unngår kollisjoner:

– Det er fortsatt veldig lite farlig å stå på ski. Våre medlemmer har 7 millioner betalte skidager i året i Norge, og det går som hovedregel veldig bra. 

Vi må bare huske å kjøre forsvarlig – og bremse før hengkanten.