Se Trygg Lindkjølen og Christopher Lange i Dimmu Topptur

Trygg Lindkjølen (30) har viet mye av sitt voksne liv til skikjøring. Spesielt interesserte vil kanskje huske Fri Flyt-utgaven med utbrettcover og dobbeltportrett av ham og bror (og fast FF-skitester) Sondre Lindkjølen.

I 2022 tok Trygg valget om å lage en egen skifilm – «Dimmu Topptur». En svart/hvit skifilm med store linjer og høy fart. Det meste er filmet på Sunnmøre og i Jostedalen.

Musikken er det Trygg sjøl som står for. I høst flytta han til Volda for å være nærmere surf. Vi tok en rask prat om filmen, hvor han er nå, og hva planene for oppfølgeren er. Samtalen ble litt utsatt fordi Trygg var lengre ute i vannet enn planlagt. Så når du leser dette – se for deg at det er desember, at Trygg står inne i Transporter-bobilen sin og akkurat er ute av vannet og har skrudd på varmeapparatet. For slik var det. 

– Hvor er du nå?

– Jeg er på Xxxxxx, men det trenger du ikke skrive noe sted. Jeg er på kysten, haha. 

– Du er 30 nå og har kjørt ski hele ditt voksne liv. Hvorfor skifilm nå?

– Jeg har hatt lyst til å lage skifilm hele tida, jeg! Bare ikke vært i en økonomisk situasjon der jeg har hatt råd til kamerautstyr og en bra nok PC til å jobbe med klippa. Og i tillegg trenger man noen å gjøre det med. Jeg hadde egentlig gitt opp litt – det var flere sesonger før der jeg hadde filmplaner med kompiser, men så skjønte jeg underveis at de ikke var motivert for å stå opp tidlig og gjøre jobben. Så det klaffa veldig da jeg og Christopher Lange begynte å stå på ski sammen. Da hadde jeg en partner som ikke var redd for å stå opp tidlig, ikke var redd for å gå lange turer. Økonomisk sett har kamerautstyr blitt mer tilgjengelig. 

– Hva trenger man av utstyr for å lage film?

– Det er ikke mange år siden man trengte dyrt kamera for å lage film. Nå kan du filme i 8K med mobilen. Vi filmer mest med telefon, litt med GoPro og mye med lettvektsdrone, vi brukte DJI Mavic Mini. Den er knøttliten og veier 249 gram, så jeg har alltid plass til å ha den med. Så det er bare de siste 2-3-åra det egentlig har vært mulig å lage film slik vi gjør nå med det budsjettet vi har nå. Til å redigere bruker jeg Premier Pro.

– Hvordan jobber du fram og spiller inn musikken?

– Jeg har grovredigert klippene, og så har jeg bare satt meg ned med gitaren og klimpret over til jeg fant noe jeg synes passer. Et par av riffa hadde jeg på forhånd. Jeg har prøvd å spille inn gitaren rett inn i lydkortet, men jeg synes ikke de virtuelle ampene er noe bra. Så jeg mikker opp ampen og spiller. 

– Var det bestemt fra start at dere skulle lage musikken sjøl?

– Ja. Jeg lager jo musikk og synes det er dritgøy, og visste jeg var kapabel til det. Og hvis du skal ha andres musikk, bruker du sjukt masse tid på finne musikk som passer og sende e-poster til artister for å kunne kjøpe den. Det er en stor del av problematikken med å lage skifilm. Så jeg tenkte: Jeg har jo spilt gitar hele livet, jeg kan jo bare ta opp ting? Jeg tror helt ærlig det går mindre tid på det, enn å bruke andres musikk. 

Filmen Dimmu Topptur ligger lengst ned i saken

– Dere har lagt dere på skifilmstil med mye musikk og lite snakk. Hvorfor det?

– Skifilmer har bare blitt mer og mer vanna ut av snakking. Såklart er det kult med dokumentarfilmer om ski missions også, men jeg synes det er viktigere for skikulturen at det finnes shredde-edits som folk lager for at andre skal bli stoka på ski. Synes ofte at dramaet folk legger til i en story ikke nødvendigvis gjør at man blir stoka av det. Så vi ville lage en film i kontrast til de som har mye babling og produktplassering. 

– Dere brukte to sesonger. Hvor var dere i prosjektet etter det første året?

– Rundt mars første året innså vi at vi ikke hadde nok shots til å lage det vi ville.  Men Christopher hadde mange fete tryn, så jeg visste at jeg ville ha en crash reel. Men vi mangla litt tryn til å ha et komplett kræsjsegment. Så det hadde vi faktisk snakka om, litt på kødd, men vi trengte egentlig et fett tryn til. Da hadde vi den dagen på Dukhornet (nær Volda). Den dagen var det drifint enkelte steder, men is og dust on crust andre steder, og helt umulig å se forskjell. Vi hadde høyt ambisjonsnivå, og jeg tok en klippe der det var is i landinga. Så det ble det første storsfjellstrynet mitt i filmen. Så kom Lange og bare skulle cruise, og fikk årets tomahawk. 

– Dukhornet, ja. Det er lite med info i filmen om hvor dere filmer?

– Det passer egentlig ikke inn. Var ikke noe sted i filmen det passa å claime det. Vi har vært mest på Sunnmøre og i Sogndal/Jostedalen, og hvis folk spør meg direkte, svarer jeg om de fleste spotsa.

– Hva er utfordringene når man filmer storfjell på Sunnmøre?

– Det er først og fremst en utfordring når man glemmer walkie-talkie, og det er vi ganske flinke til ... Så da blir det mye roping. Men de fleste dagene har vi hatt god kontroll. Men det er altfor få nordvendte linjer på Sunnmøre. Så man har kort værsesong. I Hurrungane kan du kjøre pudder i nordvendte sider i mai, på Sunnmøre er det over i april. Februar er best. Nå sitter jeg ofte på fritida og ser på bilder og kart over alle fjella på Sunnmøre for å prøve å finne nye linjer. 

– Hva er arbeidstittelen på neste film? 

– «Topptyricon». Hvis det blir en dribra sesong på Sunnmøre, er det her jeg kan lage den beste filmen jeg kan lage. Om jeg får filmet bare halvparten av linjene jeg har på lista, blir det en kul film. Men blir det dårlig her, fliser jeg til Alpene. 

– Du, nå fikk jeg akkurat melding her fra Lange om hva neste film skal hete. Hans forslag er «Super Dupervention».