Det er til tider umulig å si om Nikolai Schirmer iscenesetter seg selv i kontekster, hvor han bevisst spiller på bredt register av strenger, og om han gjør dette i fullt alvor eller fordi han bare vet at det funker.
Nikolai Schirmer presenterer filmen sin på førpremieren i Oslo. Foto: Sigurd Ekeli Grimsby
Lesetid: 5 minutter
Hvem er egentlig Nikolai Schirmer?
Det er ikke lett å vite hva man skal forvente når Nikolai Schirmer drar skikkelig på.
I fjellet begynner det dog å bli åpenbart.
Det handler om noe som er bratt, trangt og latterlig vakkert. Nikolai Schirmer har blitt et fenomen i seg selv, som forfekter smellvakker natur, grisekjøring på ski og samtidig en slags sympatisk fornemmelse om at «jo, Niko, kunne vært en skikompis, en fin fyr man kunne dratt på tur med».
Men i en helaftens spillefilm er det annerledes. Hva vil han fortelle når han endelig har samlet et kinopublikum som sitter klar med popcorn, Cola Zero og frikjørings-boner under dunjakka i fanget?
SKI
Filmanmeldelse: SKI Produsent: Nikolai Schirmer
Lengde: 95 minutter
Anmelder: Alexander Urrang Hauge
Schirmers film er på mange måter en løypemelding fra samtiden han lever i og medievirkeligheten han bidrar til.
Schirmer er Generasjon Z det ene øyeblikket og bedriver samtidsharselars i det andre.
Han er tydeligvis skikjøreren som både leser Knausgård og lar seg fascinere av Sisyfos.
På et dypere nivå, altså enda dypere enn det forræderiske pudderet i Lyngsalpene, er filmen stappfull av underliggende metaforer og egentlig ofte en kritikk og et skråblikk på hva han selv holder på med - og vi andre strekker oss til.
Nikolai Schirmer er så smart, kanskje smartere enn for sitt eget beste. Man fosser jo ikke gjennom juridisk embetseksamen og har braksuksess som youtuber by chance - som kidsa sier.
PRIVATVISNING: Anmelderen, Alexander Urrang Hauge, fikk privatvisning av filmen i Norges filmhovedstad Haugesund. Foto: Privat
Det er til tider umulig å si om han iscenesetter seg selv i kontekster, hvor han bevisst spiller på bredt register av strenger, og om han gjør dette i fullt alvor eller fordi han bare vet at det funker.
Kanskje er dette ur-problemet med å være regissør for seg selv, av seg selv? Kanskje hadde filmen blitt enda bedre og truffet som en skistav i hjertet, hvis en klok regissør hadde utfordret ham?
Et sted i ubevisstheten får jeg assosiasjoner til filmen The Substance, hvor Demi Moores hovedkarakter får en dobbeltgjenger - som er en slags hypersensuell, ung og perfekt utgave av seg selv. Men bare én av dem kan være våken av gangen.
Nikolai Schirmer kommer med den første norske skifilmen med kinodistribusjon siden Supervention 2.
Den overførbare tanken til Nikolai Schirmer er om han kan være den hyperaktive filmskaperen og arbeidsnarkomane influenseren samtidig som han er tro mot sitt indre jeg - og den kompisen han faktisk vil være.
Går det egentlig an å prøve å være begge?
Filmens Janus-aktige svakhet og styrke er at den følger mange spor. Hva handler det egentlig om?
Handler det om jakten på den mystiske, sympatiske og Ola Nordmann-aktige skikkelsen Vegard, en svunnen kompis som kastet loss og gikk sitt eget spor?
Ja, det handler om det og hans halsbrekkende rekordforsøk der han skal bestige en drøss fjell.
Handler det om Nikolai Schirmers narsissistiske jakt på en skipris, Skier of the year?
Ja, det gjør vel det og.
Men hva skal en mann av hans kaliber med en dustete, liten pokal?
Handler det om mental helse og frykten for sitt eget mørke og det overfladiske som ligger i jag etter views, likes og subscribers?
Ja, det gjør vel kanskje også.
La oss for ordens skyld slå følgende fast, som en skikjører som signerer en urørt fjellside og kikker tilbake på sitt spor: Jeg storkoste meg hvert minutt med filmen Ski.
Jeg vet ikke om Nikolai Schirmer leser Albert Camus. Den franske filosofen som påstår at det er en misforståelse at Sisyfos livsoppgave i å rulle en stein opp en fjellside, men aldri lykkes, var en ulykkelig mann. Men aldri før har verden sett så fine bilder på et kinolerret av en mann som nettopp gjør det - og han har det faktisk fantastisk.
Heltene Nikolai Schirmer strekker seg etter er jo egentlig ikke helter. Eller, det vil si, det er pappfigurer klippet ut av markedskreftenes papp.
Skifilmenes helter, enten det er Seth Morrison eller Shane McConkey, ble aldri noe mer enn rå skikjørere som verken sa eller gjorde noe utover sitt “mother fuckin`awesome-vokabular.
Toppturski med mellom 85 og 100 millimeter midtbredde er nok til å flyte bra i pudder og myk snø, samtidig som vekten er lav. Her er 12 nye tester og guide til valg av riktig toppturski.
I Schirmers film er det den sympatiske Cody Townsend som gir noen referansepunkter på hvem vår mytiske tromsøværing egentlig er.
Hvis ikke Nikolai sjøl tenker han er en skihelt, trenger han kanskje en påminnelse og et diplom for at han våger. Og da snakker jeg ikke om å våge seg ned det bratteste og fæleste i overlydsfart, men kanskje heller om å vise sitt sanne jeg. Livets ekstremsport med vennskap som ryker, damer som stikker – og identitetskriser gjør jo skikjøring til et kjærkomment hvileskjær.
Får vi se Schirmers sanne jeg? Og hva er det sanne jeg? For oss alle er jo det et virvar av motsetninger, kontraster, gleder, sorger, oppturer og (pun intended) toppturer.
På tross av Skis turbulente plot og mange linjer, er den også til tider uvanlig fint skrudd sammen.
Jeg kan ikke huske å ha sett noe så estetisk vakkert i denne merkverdige sjangeren på kino før. Filmfotografer som Joonas Mattila har perfeksjonert sitt fag i å forevige Lyngen spesielt og norsk natur generelt.
Fay Wildhagens soundtrack har blitt skifilmens Ludovico Einaudi og leverer så det synger.
Slik jeg ser det, og jeg kan selvsagt ta feil, er kompisen Vegard filmens helt og Nikolai Nikolai Schirmer alterego.
Kanskje er det også det aller fineste, og som rører meg: At når alt koker ned, når minneboka skal skrives, så er det bare to ting som står igjen for den sanne og ekte frikjører.
Du vil alltid på flere skiturer
Du vil alltid ha en skikompis som aldri viker fra din side.
Jeg føler meg flau på vegne av den vakre, ville sporten ski mountaineering, når en ny olympisk disiplin bruker det navnet. Arven etter en virkelig fantastisk sport, skriver Emelie Forsberg.
– Jeg setter pris på hybridmodellen der jeg er atlet, regissør og produsent for egen film, sier frikjører Nikolai Schirmer, som har gjort et levebrød av å grisekjøre på ski - og dokumentere det.
Allerede abonnent?
Kjøp abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Fri Flyt,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
139,-
per måned
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
119,-
per måned
12 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
99,-
per måned
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Friflyt.no har daglig dekning av det som skjer i skianlegg og toppturområder, og vi dekker debatter og dilemmaer om alt fra snøskred til klimaendringer. Om sommeren skriver vi om aktiviteter skifolk er opptatt av når det ikke er snø på bakken, som vannsport og sykkel.
På friflyt.no finner du også Fri Flyt sine skitester og mer enn 750 guider til toppturer.