Det er tidlig i februar og fjelltoppene rundt Volda glinser i sin hvite, snørike prakt. Det er fredag og snart helg, en god dag for å dra på tur.

Trygg på topptur? Sjekk denne artikkelen!

Det er likevel ikke alltid like lett å finne noen å dra på tur med, men denne dagen har jeg heldigvis fått avtalt med Eira og Lars. Lars har valgt turmål, og turen går til Litletind, en finurlig liten pyramide på slutten av en lang rygg. På grunn av plassmangel i bilen, må jeg som sistemann derimot haike til fjellet.

Lars og Eira er akkurat startet å gå idet jeg kommer og kappløpet begynner.

Les Fri Flyts tester av toppturski

Dragerygg

Som det så ofte er på Sunnmøre, så leder veien oss opp mot en fjellseter, med bratte spisse fjell på alle kanter. Veien vår mot Litletind, går igjennom det mer populære og folkelige Grøthornet. Fjellet, som ikke er mye til et horn, er likevel et fint skifjell i rolig terreng og kan anbefales for de fleste.

På vei opp til Grøthornet går jeg i et forrykende tempo. Et steg om gangen, med to figurer i horisonten som mitt mål. Det blir ikke mange tanker oppover. Rett før toppen av hornet når jeg de andre endelig igjen. Varm og svett.

Det blir derimot ingen hvile her og etter en kort prat setter vi i vei innover fjellryggen og mot den lille pyramiden fremfor oss. Litletind er egentlig ikke noe særlig til skifjell, da ryggen fra Grøthornet er slak og ruglete. Vi tar derimot sikte på den karakteristiske toppen, for å klyve litt og for å nyte utsikten og dagen ute.

Sukkertopp

Litletind nærmer seg sakte med sikkert og vokser fram som en kjempe framfor oss. Et fascinerende fjell, men hvor i all verden skal vi kjøre ned?

Vi har ikke diskutert alternativene. Tilbake langs ryggen mot Grøthornet frister lite. Selv om Litletind ser uframkommelig ut, vet jeg fra tidligere at det finnes varianter av renner på baksiden. Kanskje forholdene er finere der? Ingen av oss er særlig optimistiske. Eira og Lars tror ikke baksiden vil gi oss noe. Det er hardt og vindblåst over alt.

Sjekk Sikkerhetsskolen!

Jeg er usikker, men har ikke fraskrevet meg muligheten helt, da det er grunn til å tro at vinden ikke har tatt på samme måte på den andre siden av fjellet. Vi beveger oss oppover. Eira og Lars lar skiene ligge, mens jeg tar de nyinnkjøpte lettvektspinnene med, for å være på den sikre siden.

Turen opp mot selve toppen er lett klyving på hard snø. I det vi runder kanten stråler jeg. Hvite delikate linjer fører ned av fjellet – dette må kjøres! 

Les mer om toppturer her!

Snøens skumle hemmeligheter

Eira og Lars er ikke mindre begeistret, og entusiasmen min smitter raskt over på dem også. Etter en rask diskusjon løper de ned og henter resten av utstyret sitt. Snødekket i rennene virker veldig stabilt og homogent, med ett prefekt lag med løssnø over. Det er få tegn til det mest aktuelle skredproblemet med fokksnø, og det virker som vinden ikke har påvirket snøen hvor vi vil ned. 

Likevel, snø er mer komplisert enn som så – spesielt lagdelt vintersnø. Det andre skredproblemet på Sunnmøre på dette tidspunktet er muligheten for svake lag med kantkorn eller rim. En skikjørers verste mareritt. 

De svake lagene ligger der nede, som et minefelt i det skjulte. Ifølge skredvarslingen til varsom ligger det svake laget på mellom 600 og 800 høydemeter, men vi står på 1200 og kan ikke ta en reell vurdering fra hvor vi står. 

Mennesket – sin største fiende

Resoneringen starter. Flere bekjente av meg har kjørt linjer i lignende eksponering de siste dagene og har ikke møtt på utfordringer med de svake lagene. Laget over er veldig homogent og hardt, det skal mye til for å belaste det svake laget under. Hodet starter å finne resonnementer og forklaringer skikjøreren i meg ønsker. Solen skinner. Det myke laget med løs toppsnø roper etter å bli kjørt på.

Les vår test av topptursekker her

Gruppen bærer preg av en fraværende planlegging sammen. Jeg og Lars kjenner ikke hverandre fra før, og det medfører nok til dårligere kommunikasjon enn nødvendig. Hva vil vi med dagens tur, hvilken risiko er vi villige til å ta? Er vi villig til å ta sjansen på at det ikke finnes et svakt lag 400 meter lenger ned, og at vi ikke blir å påvirke det?

Ingen av disse spørsmålene er belyst før vi starter turen, og blir desto vanskeligere å diskutere underveis. Især når sol- og pudderbrillene er på.

Sesongens beste eller sesongens dummeste?

Valget tas. Vi kjører ned de bratte rennene og legger skjebnene våre i hendene på Gud, flaksen og naturens store krefter.

Forholdene er som ventet fantastiske. Lars starter nedover med store fine svinger så snøen spruter opp mellom de sunnmørske tindene. For en mektig natur.

Veien vi tar nedover fører oss ned de vest til syd-vestlig eksponerte rennene. Det er bratt og til tider godt over 45 grader. Rennesystemene nedover er intrikate og vi må bytte til nye renner underveis for å komme trygt ned. Nedkjøringen byr derimot på gode, trygge stoppesteder, stopp vi bruker aktivt underveis for å minimere risikoen vår som gruppe. En etter en lar vi oss flyte av gårde, i en lekende lett snødans.

Sjekk Utemagasinets testvinnere her!

Selve nedkjøringen, i disse omgivelsene var nok klart sesongens beste. Snøen. Fjellene rundt. Terrenget. Men det var likevel noe som manglet – de gode beslutningene, basert på gode vurderinger og diskusjoner. 

Var sesongens beste skikjøring virkelig en lek med døden? Spilte man russisk rulett den dagen? For selv om nedkjøringen var vellykket denne dagen og dermed fungerte som en positiv tilbakemelding på våre valg, er det ikke sikkert at det var en god beslutning. Den ga oss egentlig ikke annen tilbakemelding enn at ingen miner eksploderte denne dagen.

Sesongens beste tur ble i ettertid fylt av dårlig samvittighet og anger, men forhåpentligvis også lærdom og erfaring – som igjen kanskje bidrar til en bedre vurdering i fremtiden.

Husk at du som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler fra landevei.noterrengsykkel.nofriflyt.noutemagasinet.no og norsk-klatring.no.