Hver eneste måned i seks år har Bård Smestad vært på ski eller brett på naturlig snø og gått for
egen maskin. I august ble det Fløtatinden. «Jeg har tenkt på å gi meg mange ganger. Men så lenge det fortsatt er artig – og ikke for farlig – er det lettere å fortsette enn å stoppe».
SKIFØRE? Bård Smestads nedkjøring på Fløtatinden i august 2025 – hans 72. måned på rad med ski eller brett på naturlig snø. – Det har blitt et lite press jeg legger på meg selv. Men fortsatt er det mest av alt artig.
Lesetid: 4 minutter
Det har blitt et prosjekt, en forpliktelse. Et lite press jeg legger på meg selv for å komme seg ut, hver eneste måned.
Jeg har tenkt på å gi meg mange ganger. Men så lenge det fortsatt er artig – og ikke for farlig – er det lettere å fortsette enn å stoppe.
Se filmer fra måned nummer 71 og 72 lenger ned i saken.
Bård Smestad
Bård Smestad er aktiv på topptur gjennom hele året, og er kjent for sin dype kunnskap om vær og snøforhold i fjellet.
Har vært aktiv i randomiljøet i mange år, og bidrar med rapporter om værforhold og toppturer på friflyt.no og egne kanaler i some blant annet.
Favorittområdene er Storlidalen, Romsdalen, Sunndal og andre toppturklassikere på Vestlandet og i Trøndelag.
13. juli gikk turen over Litlskjorta i Øksendalen, videre over Glenfjellet og opp til Litlgladnebba. En fin klassiker om vinteren, men jaggu også en flott tur på en varm sommerdag.
Renna opp til Litlgladnebba er faktisk lettere på sommerføre enn om vinteren – mye løs stein, men ingen is. Jeg skvatt da jeg hørte buldring over meg, og i et brøkdels sekund fryktet jeg det verste. Helt til jeg så at det bare var ei rype som tok av.
Saken fortsetter under filmen.
Jeg valgte å unngå snøen på vei opp, siden den er ujevn og fuktig på denne tiden av året. Feller blir våte og løsner lett, og det er tungvint å få godt feste.
Lett sekk, lett utstyr, lett påkledning. Skikjøringen var ikke fantastisk, men helt grei. Når man elsker å kjøre på ski, gjør man det i gode og onde dager. Jeg er lykkeligere når jeg er i bevegelse, og har jeg det for behagelig, begynner jeg fort å kjede meg.
I kjent terreng gikk turen uten store overraskelser. På toppen av Litlskjorta møtte jeg to andre, som fikk seg en fin løpetur ned nordsiden – over 500 høydemeter på snø helt ned til Kannsdalen. Ikke verst!
Med noen av verdens høyeste kystfjell - og det høyeste nord for Korsika - byr Sunndalen på mange toppturer med opp mot 1800 meter høydeforskjell.
August – Fløtatinden og Søre Trondskjortetinden
2. august 2025 – 20 dager etter Litlskjorta. Plutselig var august her. Værvinduet kom tidlig, og siden jeg visste det var godt med snø i Fløtatindens nordside fra forrige tur, ble valget lett.
Tåke over tusen meter gjorde det litt mer risikabelt. Men med solid lokalkunnskap og alle tekniske hjelpemidler i bruk, gikk det fint å gjennomføre en rundtur – med ski.
Jeg hadde brukt flere uker på å flytte inn i ny bolig, og overskuddet var ikke på topp. Men sommerdager i august varer lenge. Jeg tuslet rolig og kom i mål til slutt.
Like før toppen lettet tåka. Bare én person hadde skrevet seg inn i boka i juli. Det er merkelig – flere burde oppleve den utsikten. Jeg vurderte en avstikker til breen, men siden tåka kom og gikk, valgte jeg heller linja ned fra nordtoppen på 1650 moh. Der har jeg kjørt mange ganger uten å se sprekker.
Å spenne på seg skiene og gjøre seg klar til nedkjøring er fortsatt spennende. Man må våge å dra på litt for å kjenne på fart og flyt. Underlaget var ujevnt, og skiene ristet – men det er likevel en god følelse å sette svinger på snø i august. Snøen var omdannet, sugeføre eksisterer ikke lenger.
Topptur til Fløtatinden. Fløtatinden er en av de virkelige klassikerne i Sunndalsfjellene, der du kan nyte 1500 høydemeter nedkjøring.
Rennespenning
Tidligere på turen la jeg merke til snø i renna opp mot Søre Trondskjortetinden. Jeg bestemte meg for å gå dit. Stegjern og isøks lå igjen i bilen – for å spare vekt. Heldigvis var snøen akkurat passe myk, og støvlene fikk godt tak.
Renna er bratt. Et fall kunne gitt et ublidt møte med steinura. Eller i beste fall: en ubehagelig støkk. Men med fokus på stabile steg og stødig stavbruk gikk det greit.
Bratt skikjøring er risikabelt – uansett årstid. Men for meg er risiko en del av motivasjonen. Uten risiko blir det bare en treningstur. Ved å risikere noe, legger man også noe i potten – og kan få en større gevinst.
Etter uker med flytting og meningsløs logistikk mellom gammel og ny bolig, var det befriende å være tilbake akkurat på ytterkanten av komfortsonen – i et landskap som er både vakkert og skremmende.
Jeg fikk min dose spenning og dramatikk. Og var lettet da jeg kom ned fra renna. Det gikk bra. Og gevinsten var akkurat stor nok.
