En tur til Vestlandet i koronaens tid

Nå har vi muligheten, vi drar til Vestlandet!

Heldigvis syntes alle det var en god idé, spesielt etter å ha sett på værmeldinga. Nødvendig fritidsreise? Det er sannelig ikke så langt unna, siden familien har et gammelt hus, og hus trenger som kjent besøk av folk av og til. 

Onsdag kveld kommer vi lovlig seint av gårde, slik at det er natt når vi seiler lyd- og billettløst med ferja fra Fodnes til Mannheller og etterhvert kommer fram til et gult hus ved Jølstravatnet. 

At vi reiser onsdag kveld betyr ikke at dette er noen langhelg i vanlig forstand. Det skal jobbes. En ting er barnas planer fra skolen, Teams-møte klokka 9, digital matteprøve og mer til. Også de voksne har plikter, vi skal bidra til å redde et sårbart eksemplar av arten små og mellomstore bedrifter som er hardt rammet av korona-pandemien. 

Vi sitter i hver vår krok og kikker inn i hver vår datamaskin, fram til i 14-tida, da vi kan rykke ut.  

Toppturer har alltid vært heldagsturer tidligere. Er en niåring og en (snart) 12-åring i stand til å ta en kjapp ettermiddagstur til toppen av et fjell? Det får vi snart svar på. Vi prøver oss på Nonsnipa (også kalt Sanddalsfjellet), lett synlig fra stuevinduet. 

Lillebror på 9 synes i utgangspunktet dette er en litt langdryg sportsgren. Den etterlengtede nedkjøringen virker uendelig langt unna når du starter med glipptak nede i granskogen. Men krokanrull for hver 200 høydemeter hjelper og beina er blitt lengre og sterkere siden sist. Når vi nærmer oss toppen traver han lett på sine Fischer langrennsski i 150 med påmontert kortfell. 

Storesøster på (snart) 12 har tyngre utstyr, frikjøringsski med rammebindinger, slik at hun kan bruke sin vanlige Lange slalåmstøvler. Hun holder jevnt tempo og høye hælløftere.

På toppen treffer vi flere som har valgt Nonsnipa som ettermiddagstur. Hvordan er føret tro? Vi er litt seint ute, men heldigvis er ingen superkresne. Litt hardt er det på toppen, men det jubles over endelig å få kjøre på ski igjen. Det går via perfekt sløsj til råtten snø, så er det over et gjerde og et par bekker før vi er nede igjen. 

Gøy å være på ski igjen!

Storesøster synes ikke en slik skidag er komplett uten et bad i Jølstravatnet, der hvitkledde fjell speiler seg i det vannet som inntil nylig var snø der oppe. Hvor hun har denne kaldtvannsbadingen fra, vet jeg ikke, det er verken mor eller far. Dessverre for meg, bestemmer lillebror seg for å hive seg etter, noe som utløser min plikt til ikke å være noe dårligere. Brrrr!

Dagen etter drar vi til skisenteret, Jølster skisenter. Det gnistrer i hvit snø, preparert av tråkkemaskiner få dager før. Da Sogndal varslet at heisen åpnet helga før, begynte de å preparere i Jølster også. Men det ble med en helg, folk var visst opptatt med hagearbeid og topptur, så nå er det stengt for sesongen. 

Vi velger løypene i skisenteret for å komme raskt til fjells, siden vi har hatt hyttekontor til 14 i dag også. Etter en sjokoladepause ved toppen av t-krokheisen, forlater vi de preparerte løypene med kurs for Kvamsfjellet. Jeg har antydet at vi kanskje ikke trenger å gå helt til topps, men der er den jo! 

Langrennssko byttes til slalåmsko på minstemann, men vi blir ikke så mye lengre enn nødvendig i den vinden som ikke var der dagen før. 

Føret har først den lille skorpa som vi kjenner igjen fra dagen før, men det blir mykere etterhvert.

Jeg ser på alle fjelltoppene rundt som jeg kunne gått på og som sikkert har fått andre skispor, men er takknemlig for å ha fått til en tur som denne, mellom hyttekontordag og fredagstaco. 

Lørdag og søndag er det åpent i Sogndal Skisenter Hodlekve. Det er en liten times kjøring tilbake gjennom Fjærlandstunnellen og inn i Sogndalsdalen. Her var jeg første gang det herrens år 1990. Vi var fem i en Volvo 242 L, hvorav to hadde lappen, og hadde kjørt fra Oppdal gjennom et vilt snødrev for å være med på norgescup i telemarkkjøring. Siden har jeg vært tilbake og gjort meg kjent med de nye heisene i Rindabotn, toppturmulighetene, kjøringen ned mot Sogndalsdalen, Laussnøekspressen og en del mer. 

Men jeg har aldri vært her på vårskikjøring før. 

Det må jeg si kan anbefales. 

Snøen er myk og soloppvarmet som en perfekt dag på Strynefjellet. Samtidig har du det lekne terrenget i Rindabotn, med gønnerun, bekkedaler, hopp og hits i alle retninger. Mine to håpefulle på 9 og (snart) 12 er helt uinteressert i mitt forslag om å starte med en tur i løypa for å varme opp. 

Endelig skikjøring etter ukesvis med barmark, da skal det kjøres! Far i huset må bare vise vei til de kule stedene. Farten øker, hoppene blir høyere. Det er lett å gå på noen smeller.  

I den store bekkedalen gråter småen bitre tårer over å bli brøytet til side av en lokal helt med større fart på veien inn mot et hopp. En snowboarder klager på svensk over skikjørere som gjør noe feil. Det er visst oss. Men vi finner ut av det og koser oss. 

Nederst hilser jeg på kjentfolk med avstand og albuer. Det er spesielle tider. 

Håvard Nesbø, som jobber i skisenteret, forteller at det ikke er mye penger å tjene, det var dyrt å kjøre i gang igjen og de fleste som er her har sesongkort. Men vi er enige om at en slik dag må være en investering. Det må vi i alle fall håpe og tro, om det er noen rettferdighet i verden. 

Noen korte perioder er det antydning til kø i Sogndal Skisenter Hodlekve, og folk følger sånn passe nøye opplegget med å stå i merkede felter for å få to meters avstand. Men så er køen forduftet. Eller for å være mer nøyaktig: De som stod der har lagt feller under skiene og lagt av gårde mot toppene lengre oppe. Kambafjellet og Blåfjell. 

For vår del er fellene i posene sine for denne gangen, toppene og nedkjøringene mot Gunvordalen får bli en annnen gang. Vi konsentrerer oss i stedet om moroa skisenteret kan by på. Som å krøke seg sammen og slippe seg gjennom en tunnell gjennom en skavel, for så å bli spyttet ut og sendt opp på et spretthopp på den andre sida. 

Søndag er vi tilbake. Det er en like bra skidag. Så bra at vi nesten tar parkeringsboten fra Sogndal kommune med et smil. 

Takk for denne gangen, vi kommer tilbake!

Sogndal Skisenter Hodlekve har siste åpninghelg denne helga. Toppturmulighetene kommer til å vare en god stund til, både i Jølster, Sogndal og helt sikkert mange andre steder.