Om morgenen lå en slags blå dis over Åndalsnes (Ca 2 400 innbyggere). Jeg trodde det var morgentåke, men blåfargen minnet mer om smog – noe jeg har sett før, blant annet i Los Angeles (Ca 14 000 000 innbyggere). Da vi kom til busstasjonen ved flotte Tindesenteret for vår forhåndsbestilte busstur til starten på Romsdalseggen viste det seg at det varen slags smog. Ved kaia lå nemlig Bermuda-registrerte MV Arcadia (84 342 bruttotonn) og gikk på tomgang, noe jeg antar er en nødvendighet blant annet for å holde buffeten om bord varm.
Vi fikk plass i en av de fire smekkfulle bussene, kjørte opp i Vengedalen og begynte turen opp mot Blånebba. Jeg har vært her mange ganger før, både sommer og vinter, men stort sett alltid relativt alene. Denne gangen gikk vi i kø på tilrettelagte stier med fine steintrapper og ei metallbru. Et supert tiltak for å unngå unødig slitasje på terrenget. Stillhet var det fint lite av og lufta var bare sånn halv-frisk, siden det lukta mer parfyme og deodorant enn vanlig luft. Men utsikten mot Romsdalshorn og Vengetind er majestetisk, og jeg prøvde iherdig å imponere sønnen min med historier om egne bestigninger både her og der. Og om nedkjøringa på østsiden av Blånebba, som vi etter hvert fikk til venstre for oss.
Etter en times tid nådde vi selve Romsdalseggen, og utsikten mot Trolltindene (inkludert Trollveggen) åpenbarte seg for oss. Dette er verdens råeste fjellområde. Vi spiste mat og kjeks drakk vann og så på folk – en syssel vi vanligvis gjør i byen, men her var det så mange mennesker at underholdningsverdien var på Karl Johan-nivå. Særlig en dame imponerte. Vi tok tiden, og registrerte at hun sto på Romsdalseggen og tok bilder av seg selv i totalt 38 minutter – på samme sted.
Romsdalseggen har blitt kraftig markedsført av turistnæringa i Romsdal de siste årene. Ifølge Norsk Tindesenter – som teller besøket sammen med Statens naturoppsyn – tok 27 000 mennesker turen over eggen i 2018. Tilsvarende tall for 2015 var 10 000, og dette har økt hvert år siden den da. I år ventes tallet å bli rundt 30 000, og til 2023 er estimatet 50 000 turer over Romsdalseggen. Besøket til Rampestreken er en del høyere, men der mangler nøyaktige tellinger.
Parallelt med økningen i trafikken har debatten om gondobane til Nesaksla – den siste toppen du er innom hvis du går Romsdalseggen fra Vengedalen – våkna til live i Romsdalen. Sterke krefter jobber for gondolbanen og inntektene den forventes å skape, mens en del fjellfolk uttrykker sterk skepsis i dette leserbrevet. Tilsvaret fra Tindesenteret leser du her.
Turen vår videre over eggen som beskrives som en av verdens vakreste fjellturer var som en slags blanding av verdens vakreste natur og Karl Johans gate i Oslo. Jeg fikk litt hetta i folkehavet, særlig da noen unger begynte å plage oss med bråkete droneflyging, men min ti år gamle sønn Erlend syns det var morsomt å se på både folk og fjell. De fint kjetting-tilrettelagte klyvepartiene bød på litt spenning og variasjon i turen.
Etter hvert nådde vi starten på nedoverbakken til Næs (Åndalsnes). Denne skulle vise seg å bli litt i seigeste laget i varmen, men det var da fint. Vi hadde hørt om Rampestreken, og den ble et slags delmål på vei ned. Plutselig nådde vi et bratt sted med masse folk og lang kø. Dette var målet til mange av passasjerene fra Arcadia, noe som førte til en plutselig økning i mengden fænsi vesker, mokasiner, magefett, upraktiske sko, solhatter, selfiestenger og dongerimaterialer. Verken Erlend (10) eller jeg (40) skjønte helt vitsen med dette stupebrettet midt i skogen – utsikten var tross alt mye råere der vi nettopp hadde vært. Vi manøvrerte oss forbi turistene og ned mot kaia på Næs hvor badetemperaturen var optimal og Tindemuseet en fantastisk opplevelse, selv for en 10-åring.
Og turen over Romsdalseggen? Den var veldig fin og litt rar.
