TORMOD GRANHEIM (F.1974)

  • Oppvokst i Bærum, flyttet til Chamonix i 1999.
  • Etter ekspedisjonen til Everest i 2006 har han blant annet klatret til topps på Mauna Kea og Chimborazo, som sammen med Mount Everest utgjør verdens tre høyeste fjell i geologisk perspektiv og seilt med siv åte fra New York til Spania.
  • Jobber i dag som foredragsholder og konsulent. 

– Da vi kom på toppen, trodde jeg det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg trodde det var den fineste dagen i livet mitt, sier Tormod Granheim.

De siste skrittene mot toppen av Mount Everest gikk han og bestevennen Tomas Olsson side om side.

– Det viste seg å bli helt feil, det ble jo den verste dagen i livet mitt, konstaterer han. 

For ti år siden var historien om to unge menn, en nordmann fra Bærum og en svenske fra Borås, toppsak i alle norske nyhetsmedier. Tormod (32) og Tomas (31) hadde møttes som skiboms i Alpene og forberedt seg på den ultimate utfordringen i fire år. Etter en vellykket nedkjøring fra den høyeste toppen i Andesfjellene, Aconcagua, virket alt mulig. De ville ikke bare klatre nordryggen av Mount Everest, i tillegg skulle de kjøre nordveggen ned på ski, en rute som ble klatret første gang av legenden Reinhold Messner og aldri noen gang hadde fått skispor.

– Vi hadde prøvd oss i høyden, vi hadde prøvd å kjøre bratt på ski og var liksom veldig fascinert av det. Vi hadde kjørt mange av de tingene vi hadde hatt lyst til å kjøre i Chamonix-traktene. Selvfølgelig var det mye vi ikke hadde kjørt der og. Kanskje det kunne vært nok å bryne seg på. Jeg vet ikke helt hvorfor vi kom på det, det bare virket veldig fristende. Det er jo nå 14 år siden vi kom opp med den ideen. Å være i Chamonix oppleves kanskje mer sportslig. Å ta denne brattkjøringen ut i større fjell, da blir det mer eventyr ut av det og. Det var helt klart en medvirkende motivasjon.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

DRØMMEN: Tomas Olsson og Tormod Granheim med nordveggen av Mount Everest innen rekkevidde. Foto: Fredrik Schenholm 

– Hva var det du og Tomas var gode på?

– Jeg tror vi var litt sånn mer generelt gode. Vi var gode nok til å kjøre på ski, vi var gode nok til å klatre vi var gode nok til å administrere en sånn type ekspedisjon. Kanskje kan man sammenligne det med spesialsoldater, som ofte sier at de ikke er eksperter, men blir satt til å løse de vanskelige oppdragene fordi de er gode på mange områder. Jeg har i hvertfall aldri følt at jeg har vært spesielt god til noe.

Tomas og Tormod ville få det til å se lett ut. Så god skulle planen være. I foredraget om Cho Oyu (8201 moh.), som de besteg året før, pleide Tormod å fortelle at den verste motgangen var da MP3-spilleren gikk tom for strøm. Publikum lo. Også den 16. mai 2006 gikk mye som smurt lenge. Ikke bare hadde oppstigningen gått i ekspressfart, de første stupbratte svingene på ski gikk også bra. Snart ville lufta bli tykkere. Så oppdaget Tormod at den ene skien til Tomas var brukket. Det var krise. Tormod forklarer det med å fortelle om førstegangsbestiger Reinhold Messner.

– Han brukte en og en halv dag fra toppen og ned. Hvis vi nå plutselig skulle klatre ned i stedet for å kjøre på ski, ville hele vår tidsplan ryke. Det satte jo et veldig press på oss. Vår plan var jo basert på hurtighet, sier han.

Strategien kalles gjerne single push: Akklimatiseringsturer høyt opp, så rett opp fra advanced base camp, uten overnattingsutstyr eller primus. Før mørket falt på, skulle de helt ned til Rongbukbreen og en leir på 6100 meter.

– Det er med å forklare hvor nakne vi var på fjellet, sier han.

På ski fra Everest

Fri Flyt hadde samarbeidet med Tormod Granheim og Tomas Olsson i flere år før ekspedisjonen. Vi publiserte reportasjer fra andre turer og fulgte dem på nett. Før Everest-ekspedisjonen ble det gjort avtale om en bok. Tormod fullførte prosjektet, og boka På ski fra Everest – Triumf og tragedie på verdens tak kom ut i desember 2006.

Boka er fortsatt tilgjengelig på ffshop.no.

I årene før Everest-ekspedisjonen hadde Fri Flyt fulgt forberedelsene, de to unge mennene som systematisk forberedte seg til å bli Himalaya-klatrere og brattskikjørere på øverste nivå. Vi bidro til Tormods budsjett på en halv million og avtalte at han skulle lage bok etterpå. Her så vi for oss flere scenarier, blant annet at de ikke fikk vær til å prøve seg på toppen, eller at det ikke var snø nok til å gjennomføre den planlagte førstenedkjøringen.

Men det som faktisk skjedde, var ikke dekket av noen plan. Selv om Tormod og Tomas kjente godt til klippepartiet de skulle forsere i 8500 meters høyde. Helst ville de hoppet utfor på ski, alternativt klatret ned. Ingen av delene virket trygge. Tomas valgte i stedet å fire seg ned, med skiene på beina.

– Vi begynte tidlig å lete etter et rappellfeste. Det var løs og uattraktiv snø, vanskelig å feste i. Fjellet var smuldrete. Snøen hadde vært ikke gjennom noen smelte og frys-syklus, så vi fant ikke noe is. Det var løs snø oppå grusaktig fjell.

– Hva bestod sikringen av?

– Festet bestod av min isøks og to snøbolter. 

Det var aldri diskusjon om hvem som skulle rappellere først. Tomas hadde brukket skien og var den som hadde dårlig tid. Tormod ville lett kunne ta ham igjen. På det siste bildet av Tomas i live, har han koblet seg på tauet og er på vei utfor. Det er et av paradoksene Tormod lever med. De fant ikke noe feste de var fornøyde med.

Men de stolte på det likevel.

– Så kan man spørre, hvorfor klatret vi ikke heller opp til normalveien og fulgte den? Men bare det å klatre opp de to hundre høydemeterne ... Vi hadde veldig lite oksygen, og det ville bety å bootpacke med snø dypere enn til knærne. Så det diskuterte vi aldri. Og jeg har jo selvfølgelig tenkt mye gjennom det i ettertid. Jeg synes aldri det har virket som en sånn attraktiv løsning som vi burde ha gått for isteden.

TOMAS OLSSON (1976-2006)

  • Vokste opp i Borås i Sverige og flyttet til Chamonix i 2001, etter å gjort ferdig ingeniørutdanning i Linköping. I årene før Everest-ekspedisjonen gjorde han skibestigninger av Aconcagua i Argen- tina (6960 moh.), Peak Lenin i Kirgisistan (7134 mogh), Muztagh Ata (7546 moh.) og Kuksay Peak (7134 moh.) i Kina og Cho Oyu (8201 moh.) i Tibet.
  • Tomas Olsson var svært inspirert av den avdøde svenske eventyreren Göran Kropp, som i 1995 syklet fra Sverige til Nepal og klatret Everest alene. Som kombinert treningstur og hyllest til landsmannen, syklet Olsson sommeren 2005 fra Stockholm til Chamonix, besteg Mont Blanc og syklet tilbake igjen.
  • 16. mai ble det avduket en statue av Tomas Olsson i hjembyen Borås. 

– Hvis dere hadde visst at en av dere ville dø, ville dere vel heller ha klatret opp?

– Nettopp. Jeg husker godt at broren til Tomas stilte ett spørsmål da jeg kom tilbake til Europa: «Hadde Tomas noen siste ord?». Men det er klart at han hadde jo ikke det. Det var bare en helt ordinær situasjon. Vi skulle gjøre enda en rappell, som vi hadde gjort tusen ganger før. Men hadde vi visst at vi tok en sånn sjanse, så hadde vi jo heller klatra opp. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ANNEN SPORT: De fleste nøyer seg med å følge de faste tauene sherpaer rigger opp og ned på Everest. Tomas Olsson på vei ned på akklimatiseringstur. Foto: Fredrik Schenholm 

Tormod så ikke Tomas falle. Han oppdaget bare at tauet og rappellankeret var borte. De første timene klamret han seg til et slags håp, da han startet å klatre ned klippebåndet var det for å komme kameraten til unnsetning. Noen dager etterpå ble Tomas Olsson funnet død. Han falt nesten 2000 meter, først ned gjennom snørennen som kalles The Great Coloir, så videre ut på Rombukbreen. Tormod Granheim måtte reise hjem til Norge alene. Høsten etter skrev han bok. Den har han ikke lest etterpå.

– Det jeg gjør enda mindre er å se på den filmen vi lagde med Lars Nilsen. Både boka og filmen er jo ganske sterk kost for meg. Jeg husker jeg viste den filmen for noen venner i ettertid, de var jo nysgjerrige på hva som hendte og det var en enkel måte å formidle det på. Da måtte jeg bare gå ut av rommet det siste kvarteret, forteller han.

Han er sikker på at mye ville vært annerledes om de begge hadde kommet hjem i live.

– Den viktigste forskjellen er at Tomas ville vært med videre. Han var en person som ble satt veldig stor pris på. Som hadde en veldig inspirerende og fin innflytelse på de han omga seg med. Det tapet der er nok den største endringen. 

– Hvordan husker du Tomas?

– Jeg husker han som en veldig seriøs person som var veldig business minded og en toppidrettsutøver.

– Hva lærte du av han?

– Veldig mye. Han var veldig analytisk og flink med prosesser. Det med prosesser er kanskje det viktigste. Det å ta en idé fra scratch, fra det bare er en idé, til å gjennomføre den. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GUTTA PÅ TUR: Tormod Granheim (t.v.) og Tomas Olsson på en tur nede i lavlandet for å hente krefter – få dager før toppstøtet mot Mount Everest. Foto: Fredrik Schenholm 

Tomas Olsson startet en vanlig dag i Chamonix med å stå opp klokken fem om morgenen.

– Han gjorde det for å svare på emailer og kanskje til og med trene før han dro på fjellet. Og så var vi typisk på fjellet sammen, da. Da måtte han være hjemme i tide til å svare på emailer før kontortiden var over, slik at han kunne respondere. 

– Begynte du å gjøre det samme?

– Han hadde en inspirerende virkning. Så at det førte til mer struktur i mitt liv, ja. Men at jeg kunne bli som han – vel, det er ikke alltid man kommer så langt med de som inspirerer en. Han var jo veldig opptatt av kontinuerlig utvikling. I den grad jeg kunne ta etter, ville han bare gjøre det enda bedre.

De to hadde hver sin leilighet i Chamonix. Ellers var det ikke mye adskillelse.

– Vi levde sammen eller tett på hverandre, hadde de samme ideene, hadde de samme målene. Jeg opplevde det som normalt, men sett utenfra var nok det litt annerledes enn det folk flest driver med. Også det å få den ideen å klatre opp på Everest for kjøre ned igjen på ski for eksempel.

– Har du hatt tilsvarende tett samarbeid med noen andre etterpå?

– Nei. Nei.

– Hvorfor ikke?

– Det vet jeg jo ikke helt. Jeg tror det hadde litt å gjøre med livssituasjonen på den tiden. Kanskje at det er lettere å skape den typen bånd i yngre alder. At det er sjelden at man finner mennesker som man trives så godt med. Og at det forutsetter at man har veldig felles mål. Omforent ville det sikkert blitt kalt i næringslivet. Så det har vært et savn. 

Nedtur fra Everest

Slik forløp turen ned nordveggen av verdens høyeste fjell.

  • 8850 moh: Mount Everest. Tomas Olsson og Tormod Granheim har nådd toppen av verdens høyeste fjell ved 11-tiden 16. mai. Oppstigningen fra Advanced Base Camp på 6450 meter via nordryggen startet et døgn i forveien. Nå venter nesten 3000 meter skikjøring, det meste i svært bratt terreng.
  • 8700 moh: Tormod og Tomas forlater nordryggen, som de gikk opp, og kjører inn i den bratte nordveggen, som leder ned i snørenna The Great Coloir. De kjører i terreng med opp til 55 graders helning i løs snø.
  • 8500 moh: Den ene skien til Tomas brekker rett bak bindingen. Det er krise, fordi tidsplanen avhenger av at de kan kjøre på ski ned til 6100 moh. Et stykke lengre nede møter de en barriere i form av et klippeparti. Rappellfestet ryker, og Tomas Olsson styrter i døden. Tormod klatrer ned forbi klippene, i et fortvilt forsøk på å hjelpe vennen. Han kjører ned The Great Coloir alene, med økende visshet om at han aldri vil se vennen i live.
  • 7300 moh: Tormod traverserer ut fra nordveggen og ut på nordryggen. Han er nå ute av det farligste terrenget.
  • 7000 moh: Nordskaret. Her er en teltleir som de to har brukt på akklimatiseringsturer tidligere på ekspedisjonen. Tormod når fram hit på kvelden, og møter fotograf Fredrik Schenholm.
  • 6450 moh: Advanced Base Camp (ABC). Her startet oppstigningen to dager før. Tormod overnatter på vei ned.
  • 5200 moh: Base camp. Etter to mils vandring fra ABC kommer han til base camp, leiren hvor alle ekspedisjoner på den tibetanske siden av Everest har utgangspunkt. 

(Artikkelen fortsetter under bildene)

VANSKELIG: En smal passasje høyt oppe i nordveggen, der det ikke er plass til å kjøre svinger. Kanskje var det her Tomas Olsson brakk skien. Foto: Tormod Granheim

DET SISTE BILDET: Tomas Olsson har koblet seg til tauet og skal utfor klippepartiet. Sikriningen holdt ikke, og han falt i døden. Foto: Tormod Granheim

Tormod Granheim sier at han har tenkt lite på hvor nære han selv var å omkomme på Everest. Men han har tenkt mye på skien som brakk. Tomas satte nye bindinger på skiene rett før turen. I ettertid er det åpenbart at hullene etter de gamle bindingene forårsaket en svakhet.

– Det gikk ikke på å spare penger, men det var en ski Tomas likte veldig godt. Det var den skien han ville bruke i det miljøet. Men han ville ha på et par lettere bindinger som hadde et mindre fotavtrykk på skien. Jeg tror det er veldig mye å lære av denne turen. En av dem er det å forsone seg med å oppleve et tap. Det føler jeg i stor grad at jeg har gjort. Det er klart at livet har endret seg. Det hadde jo sikkert endret seg uansett i løpet av ti år. Men denne hendelsen har hatt veldig stor betydning, sier han.

Tiden med grubling er uansett over.

– Jeg kan aldri glemme dette her. Men jeg har forsonet meg med det. Og det tror jeg bør være et viktig mål. Jeg tror det er det som er de rette ordet, jeg tror det er ekstremt viktig. Det betyr ikke at man skal gå videre som om ingenting har skjedd. Det å borre seg ned i sånne detaljer som at det hadde vært bare å løpe til butikken og kjøpe et annet par ski. Jeg kan ikke ligge våken om natten og tenke på det 10 år etter. Men det første året etter at dette skjedde veltet jeg hver sten og gikk gjennom alle evalueringer og valg vi hadde tatt. Det var veldig slitsomt og veldig vondt. Men den fasen er for lengst passert, og det tror jeg er veldig sunt. Der tror jeg det er ganske mye å lære for andre. Vi lever jo i et samfunn der vi ikke snakker så mye om hvordan man håndterer motgang.

– Hva tenker du nå om risikonivået på dette prosjektet?

– Jeg har blandende følelser for ekstremsport generelt. På den ene siden gir det meg mye, jeg lar meg imponere og begeistre. Samtidig har det på mange måter sklidd helt ut.

– Hvordan det? 

– Hvis du ser på de drøyeste arrangementene i dag, er det som om man ikke har lært noen ting av alt som har gått galt. I gamle dager var det motorsport som var det farligste. Nå har man fått aktive og passive sikkerhetssystemer, slik at det handler om det sportslige, ikke om hvem som aksepterer mest risiko. Det ble ramaskrik etter utforrennet i Kitzbühel, der flere av de beste skadet seg. Sånn skal ikke alpint være, var man enige om. Men i Freeride World Tour må du bare regne med skader som setter deg ut for en sesong eller to. Slik er det enda mer i film- og brattkjøringsverdenen. Jeg vet det kan virke som jeg kaster sten i glasshus.

– Ja, det var jo skjedd nok skiulykker som dere kunne ha lært av?

– Vi trodde jo at vi hadde lært av det. Hvis vi hadde gjort det samme ti ganger, ville det samme skje hver gang, eller ville vi berget alle de andre gangene? Jeg tror det siste. Vi opplevde sannsynligheten som veldig liten. Vi var vant til å kjøre i tilsvarende miljø.

Tormod mener fortsatt at de hadde en god plan.

– Det letteste nå ville være å legge seg at å si at dette burde vi aldri gjort. Men vi hadde et forhold til risikostyring som var mye mer avklart enn det folk est har. Det er sannsynlighet ganget med konsekvens. Om du ikke alltid kan tallfeste det, må du danne deg et bilde. Vi visste hvor bratt det var. Vi hadde sett på topograf før og etter snøfall. Det lå en grundig analyse bak.

– Etter at ulykken skjedde har flere kjente brattkjørere omkommet, blant andre svenskene Fredrik Eriksson, som døde på K2 og og Andreas Fransson, som omkom i Chile i 2015. Hvilke tanker har du om det? 

– Som sagt har jeg et delt forhold til ekstremsport, jeg både gleder meg og sliter med å glede meg. De du snakker om er venner og bekjente, nære venner til dels. Når man ikke har så lyst å være med på de turene de gjør, er det ikke en god følelse. Men jeg har også vært redd for å kritisere. Noen kan tenke at det er misunnelse og at man er en bedreviter. Det ser veldig fint ut når det går bra.

– Har du fått spørsmål om råd fra andre som ville prøve seg på ruta dere forsøkte?

– Ja, det har jeg. Men jeg tror ikke at de har realisert det. Det var en guide med en kunde som hadde lyst til å gjøre det. Jeg kan ikke si «ikke gjør det», men jeg fortalte litt om hvordan det var. Etter det hørte jeg ikke noe mer. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FLYVENDE: Tomas Olsson i et brattheng i nærheten av basecamp tidlig på Everest-ekspedisjonen. Bildet har inspirert statuen som er satt opp til minne om Tomas i hjembyen Borås. Foto: Fredrik Schenholm 

– Er det i det hele tatt noen som har repetert denne ruta på ski?

– Ikke så vidt jeg vet, jeg har ikke hørt om klatrere heller.

– Hvorfor ikke?

– Et aspekt ved Everest er at det er for dyrt for de råeste til å prøve seg der så ofte. De aller beste klatrerne holder på med andre prosjekter, det gjelder skikjørerne også.

– Har du fått tilbud om å reise tilbake? 

– Ja, flere har lyst til at jeg skal være med. Som guide eller magnet for andre. Noen tror livet mitt kretser rundt Everest. Men mitt liv har kretset mer rundt skikjøring spesielt og fjellsport generelt. Jeg er ikke fristet til å bo to måneder i en ørken igjen. Til sammen har jeg bodd over et halvt år i ørken og isbremiljø over 4000 meter. Det er noe du villig til å være med på det fordi du vil gjøre det sportslige. Jeg har ikke noen drivkraft til å gjøre det lenger.

– Hvorfor ikke?

– Å gå på Everest uten å kjøre på ski virker kjedelig, å kjøre ned på ski virker risikabelt. Dessuten er det forbanna dyrt. Jeg trenger ikke gjøre det for min egen del, og det å skulle imponere andre er ikke nok drivkraft.

Etter ulykken har Tormod Granheim stått på ski på Hawaii og andre eksotiske steder, seilt med sivflåte på Atlanterhavet og satt i gang med å bestige alle 4000-meterne i Alpene. Han lever av foredrag og konsulentoppdrag, blant annet for forsvaret. Everest er han ferdig med.

– Kan du fortsatt forstå hvorfor dere var så gira på det den gangen?

– Både ja og nei, altså. Det ligger jo et konkurranseinstinkt i det. Jeg er ikke så glad i å være med i konkurranser. Jeg har aldri vært med i Birken, for eksempel. Jeg er ikke noe god på langrenn. Det hender jeg går på ski for å trene, men jeg gidder ikke å stille opp i det for å bli nummer tusen eller hva det måtte være som var mitt potensiale, da. Det å være i fjellet føles mye friere. Men vi hadde lyst til å gjøre førstegangsnedkjøringen av nordveggen og vi hadde lyst til å klatre fort opp. Det er jo ingen andre nordmenn som har klatret i nærheten av like fort opp på Everest og så vidt jeg vet ikke på noen andre Himalayatopper heller. Så man sammenligner seg med Reinhold Messner når man beveger seg i terrenget, da, sier han og fortsetter:

– Jeg kan være veldig misfornøyd med veldig bra ting, skjønner du. Det tror jeg var veldig typisk for Tomas og, forresten. Når jeg lager mat for eksempel, så er det sånn «ja, det var bra, men hvis du hadde gjort sånn og sånn kunne det vært enda bedre». Den tanken har jeg vanskelig for å ikke tenke. Så jeg må legge litt bånd på meg når jeg har gjester, jeg kan ikke klage på maten når den smaker godt.

– Der er du annerledes enn andre, mener du?

– Ja, tror folk er litt mer sånn «var det bra eller dårlig?» og så er de fornøyde. Jeg kan være misfornøyd med noe som er bra. Jeg sa til faren min at vi brukte 24 timer inkludert pauser på å klatre opp på toppen av Everest. Og så sa jeg at hvis jeg hadde gjort sånn og sånn, ville jeg nok klatret tre timer fortere. Da ble han bare sur. «Det gikk jo bra, altså det gikk fort, den delen av turen gikk bra. Og du hadde jobbet hardt for det.» Men jeg var mer sånn at jeg kunne gjort det enda bedre. Det er veldig slitsomt å være en sånn perfeksjonist, så jeg har jo prøvd å ikke være det like mye som jeg var før. Det gikk jo litt på det samme, det var jo bare førstesporet som gjaldt når man gikk ut av en skiheis. Ble det for eksempel fjerdesporet, var jo den dagen ødelagt, og da var jo hele livet ødelagt fram til neste snøfall, så man kunne få satt et nytt førstespor.

«Med sin skitur, som den første noensinne ned Mount Everests Nordvegg, er han eneste nordmann som har bidratt til en sportslig utvikling på verdens høyeste fjell», står det på tormodgranheim. com. Men ti år etter er det tragedien som først og fremst huskes, ikke prestasjonen eller den spektakulære planen de to unge mennene var nær ved å lykkes i å fullføre. Tormod Granheim innrømmer at det er litt sårt.

– Ja, det tror du vil oppleve at moren og faren til Tomas også vil kjenne på. Det er litt trist. Skimessig hadde vi gjort det vanskeligste allerede. Kjøringa høyest på fjellet var det mest utfordrende. Men det der er bare et slags personlig problem. Tragedien er at Tomas er borte. Livet ble ikke helt slik vi hadde sett for oss i fellesskap.

– Hvordan har du det nå?

– Jeg har det på mange måter bra.

– Hva gjør du om 10 år?

– Det vet jeg ikke helt. Jeg håper jeg har tid til å være en del ute også om ti år. 

Denne saken står på trykk i Fri Flyts sommernummer i 2016.