Utsikten mot nordsiden på Sovende Dronning er umulig å unngå for alle som passerer Narvik. Sånn var det også for meg. Jag flyttet til Narvik i oktober med kjæresten, for å være nærmere de utrolige klatre- og toppturfjellene i området. Vi var godt kjent fra før, og har besøkt de fleste toppene på ski eller med klatreutstyr, men Dronninga var fortsatt ubesteget for vår del.
Les om den «vanlige» turen ned Sovende Dronning her – ei linje som er nesten like rå som denne!
I slutten av oktober fikk vi et veldig fint snøfall høyt oppe, og kunde kjøre fin pudder allerede da på breene i området. Det var også da jeg så den tydelige linja på nordsiden av Dronninga - som kalles «Pannebandet». Ei smal og eksponert rampe som kløyver hele nordsiden, og som ses så utrolig tydelig fra byen, stjal oppmerksomheten min – der må jeg setta skispor!
Men ikke før langt senere, i forbindelse med en skredobservasjonstur lavere på Dronninga, fikk jeg bekreftet at tiden var inne for å kjøre Pannbandet. Dette var dagen før jeg fikk kjørt, og det var nydelige og stabile snøforhold, og fortsatt relativt kaldt og stille vær. Vi hadde fått en del nysnø som hadde blitt mer kompakt, men samtidig bundet seg godt til lagene under.
Da jeg satte meg i bilen etter observasjonsturen bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk dagen etter, det var nok den siste sjansen denne sesongen. Problemet var att jeg måtte på jobb klokka elleve, og turen innebær cirka 1300 høydemeter på 4,5 kilometer… En tidig start var med andre ord eneste mulighet for å få til åket.
Heldigvis har jeg klatret nok, blant annet gjennom tindeveglederutdanningen, til at alpin start ikke er uvanlig. Jeg sto opp tidlig dagen etter for å ha god tid til å kjøre Pannebandet før jobb. Kjæresten min ble med for å se åket fra bunnen, selv om konsekvensene ved et fall ville vært fatale.
Selv fortsatte jeg alene mot toppen av Sovende Dronning – det tok to timer og et kvarter å komme opp. Jeg hadde en veldig god følelse, det eneste som bekymra meg litt var skyene på toppene rundt omkring – å kjøre linja i dårlig sikt var helt uakseptabelt. Jag fortsatte mot toppen, og ba om at sikten skulle bli god, og til min store overraskelse var Dronninga den eneste toppen uten skyer – jeg tok det som ett godt tegn.
Vel opp på toppen var det vanskelig å finne innsteget, med potensial for store skavler var det ikke lett å nærme seg kanten, men jag klarte å finne en passasje der jag kunne rappellere ra en forankring i snøen. Jag firte meg ned i åket, og kunne bekrefte kvaliteten på snøen – perfekt!
Jeg så ned langs rampen og fant roen – dette kommer til å gå bra! Jag tråkka inn i den ene skia, men da jeg skulle tråkke i den andre ble spenna ødelagt. Heldigvis har jag alltid med meg et par «helistraps», som så mange ganger før har reddet situasjoner som denne. Støvelen ble som ny!
Les vår test av klatreseler for bratt skikjøring!
De første svingene er alltid de vanskeligste, etter hvert kom flyten. Jag fikk bra flow i kjøringa, til tross for den store eksponeringen. Snøen var myk, men ikke så myk att den sluffa for mye, men skiene satt virkelig fast i hver sving. Jag kunde nyte kjøringa, selv om jeg satte svinger i veldig bratt lende, bare noen meter fra en klippe som innebar en sikker død. Jeg hadde isøksa i den ene hånda, men det var kun en slags psykisk støtte. Hadde jeg falt ville den ikke betydd noe. Mange har spurt hvor bratt det er. Jeg vet ikke, men sannsynligvis brattere enn femti grader, og skrått. Det vanskelige er brattheten i kombinasjon med den diagonale rampa. Jeg valgte å svinge rett ned i fallinja (bratt) for å så ta en liten, skrå venstresving, og så ned i fallinja igjen. Linja føltes veldig lang, men snøen var så bra at jeg var aldri redd for å gjøre feil. Selvsagt var det en magisk følelse å avslutte åket, men jeg er nok mest takknemlig og ydmyk overfor fjellet – for at det tillot meg å besøke sine bratte sider.
