Takk for laget Aksel!

Mannen som har de laveste odds for seier den alpine verdenscupen er en stor, blid og avslappet kar fra Lillestrøm. Han kommer innom Fri Flyt-kontoret etter en tidlig sommerferie i USA. Dette er før et intenst samlingsprogram i tre verdensdeler, men han virker allerede klar. 96 av de 100 kiloene fra før fallet i Beaver Creek er tilbake. Hva med psyken?

– Jeg tror ikke man vet det før man er tilbake i situasjonen - når jeg kommer på de helt store hoppene til vinteren. Jeg må bare prøve. Det blir feil å si at jeg er helt sikker på at det ikke kommer til å påvirke meg. Det vil nok føles litt spesielt å komme tilbake til Beaver Creek, sier 25-åringen.  

29. november i fjor stod Aksel Lund Svindal på toppen av en fjellside i Colorado som regjerende utforverdensmester og verdenscupvinner. Han var favoritt, men skrekkslagne tv-seere fikk i stedet se hvordan han totalt mistet kontrollen. 

– I så stor fart er det vanskelig å beregne hvor hoppkanten er, hvor tidlig du kommer til å ta av. Jeg var bakpå.  I det partiet kjørte jeg dessuten desidert fortest av alle. Jeg var et halvt sekund raskere enn Didier Cuche fra forrige mellomtid.

Farten var 110 kilometer i timen. Hoppet ble målt til 60 meter. Høydeforskjellen fra han tok av til han landet på skinka var 30 meter.

– Jeg tror nok det var høydeforskjellen som gjorde at det var så vondt. Det var ikke akkurat puddersnø i landingen, smiler han.

I starten var det ikke mye å le av. Det så ille ut. De som var på besøk ble skremt. Kiloene raste. Første gang han dukket opp offentlig var under Idrettsgallaen 10. januar. Da var i alle fall smilet tilbake.

Og trening og fysioterapi gjorde sin virkning fortere enn mange hadde trodd. I februar kunne en høyreist, slank skikkelse, som kjørte perfekte skjærende svinger, observeres i Varingskollen. Da journalistene spurte om han trodde kan ville bli like god som før, svarte han oppløftende offensivt: "Er det noen som tør vedde på at jeg ikke gjør det?"

– Jeg savnet egentlig ikke konkurransene, men jeg savna det å kjøre på ski, samholdet, det å reise rundt med laget, sier han til Fri Flyt.

Det er mulig det bare er fordi han generelt er en positiv person, men egentlig virker Aksel Lund Svindal ganske tilfreds med at han fikk dette avbrekket. Han har fått tid til å gjøre andre ting, se alpinkonkurranser som tilskuer, stille opp på ting han vanligvis måtte sagt nei til. Og uten skaden, ville han neppe stått på scenen på Rockefeller og tatt imot den største applausen av alle på premieren på skifilmen  "Get Lucky" noen måneder senere.

– Det var første gangen jeg tok noe risiko i det hele tatt etter fallet. Jeg hadde jævlig lyst til å gjøre det. Det var avhengig av forhold, vi lå og ventet på vær. Men jeg var klar, sier han.  

Han sett for seg å kjøre løssnø sammen med sin nypensjonerte læremester Kjetil André Aamodt.  

– Han er god på ski, selvsagt, men på et sånt opplegg ville han cruiset og ikke utsatt seg for noen risiko. Jeg tenkte det skulle bli litt mer tur, og litt mindre krevende, innrømmer han.

I stedet ble det gjensyn med Eirik Finseth, klassekamerat og konkurrent på fra tida på skigymnas og en av Norges beste frikjørere. Helikopteret fløy over de rolige nedkjøringene, og jaktet på klippebånd og teknisk terreng. Om bord satt filmfotograf Filip Christensen.

– Jeg er ikke vant til å kjøre usett, det var veldig psykende.  Jeg planlegger som regel veldig nøye og er vant til å besiktige og vurdere terrenget.  Det er noe helt annet å se ut av vinduet og forsøke å få et inntrykk av terrenget. Jeg hadde skikkelig hjertebank, sier han.

Både skikompisen og filmteamet ble imponert over Aksel. Uten særlig oppvarming, dro han til med både stor fart og høye klippedropp. Det gikk så hardt for seg at det ene paret med superfeite ski kom tilbake som pinneved.

– Jeg visste at det er slitsomt å kjørte med Finseth. Lista ligger rimelig høyt. Du må skjerpe deg ganske bra for i det hele tatt å være i nærheten. Jeg tror ikke jeg har kjørt med noen som er bedre på ski.

– Såpass?

– Ja, det mener jeg.

Tidligere i samtalen har han fortalt at han det beste komplementet han kan få er akkurat det: At han er god på ski.

– Hva legger du i "god på ski", egentlig?

– Det er akkurat det det høres ut som. Å være god på ski, er mye mer enn å kjøre fort ned en løype eller hvor mange rotasjoner du klarer. Det handler om kontroll, allsidighet, feeling. Du må være en allsidig skikjører for å være god på ski. Slik som Eirik, som alltid setter landinga og takler det han møter.

Aksel Lund Svindals har jobbet målbevisst for å bli god på ski. Grunnlaget ble lagt i Varingskollen, bakken som skyter overraskende bratt opp av skogen i Nittedal, på trening med Rælingen og etterhvert NERO. Da han var ferdig med ungdomsskolen dro han nordover til Oppdal.

– Jeg hadde en feeling på at det var et bra sted. Jeg hadde truffet trenerne på skigymnaset, og visste at det var jordnære folk. Som sagt hadde jeg aldri vært der, og da jeg i følge klokka mi skulle ha vært framme var jeg midt oppe på Dovrefjellet, rundt Hjerkinn. Jeg tenkte "skal jeg bo her oppe på vidda i tre år, hva har jeg gjort"? Men det ble riktig trivelig etterhvert. Førsteåret på skolen var jeg der hele tida, etterpå ble det mye reising, forteller han.

Mens skiøktene tidligere hadde gått i preparerte bakker, fikk han fjellterreng å boltre seg i. Han mener det har gitt han en bredere plattform som alpinist. Det var der han ble kjent med Eirik Finseth, som på den tiden var en knallhard konkurrent i storslalåm og super-G.

– Nå har jeg ikke tid til å drive med frikjøring, men på Oppdal kjørte jeg i perioder veldig mye. Hvis det ikke var renn, var vi ute og kjørte i løssnøen. Jeg hadde egne ski til det, de var ikke som dagens fatskis, men de var bredere og mykere enn konkurranseskiene, sier han. 

– Hva med jibbing?

– Jeg har aldri vært god på rotasjoner. Eirik var tidlig ute med de første Teneighty-skiene fra Salomon, men jeg klarte ikke å følge opp det. Jeg beundret han for å være så god og så at han holdt på mye med hopping. Han hadde enormt mange timer i bakken som ikke dreide seg om alpintrening. Jeg husker jeg tenkte at "må jeg drive med alt dette, for å bli skikkelig god". Etterhvert skjønte jeg at det var frikjøringa han ville prioritere.

Aksel Lund Svindal, derimot, ville bli best i alpint, og det går foran absolutt alt annet. Det betyr ikke at han ikke har andre interesser, de må bare komme i annen rekke. Som svinekjøring med bil på lukkede baner i Tyskland. Motorsykkelen solgte han til en kar i Outlaws. Det står for mye på spill.

– Jeg har alltid hatt respekt for ting jeg ikke har så god kjennskap til. Det er ofte da man skader seg. Jeg fikk skuldra ut av ledd da jeg tryna på wakeboard. Du blir litt kynisk. Ingen vil bli skadet, men jeg tenker nok litt ekstra etter. Det blir for dumt å knekke leggen på bedriftsfotball, selv om det er moro å spille fotball, sier han.

Han virker som selve inkarnasjonen av en norsk toppidrettsutøver. En som spiser, trener og tenker riktig. "Du blir god til det du øver på", gjentar han. Det han har øvd mest på, er å kjøre storslalåm.

– Det er en fantastisk følelse når det der gode forhold, og du kjenner at du bruker tyngdekraften på riktig måte, jobber med kreftene. Jeg synes det er fascinerende at det ikke finnes noen annen måte du kunne ha kommet deg raskere ned en storslalåmløype på. En snøskuter ville vært sjanseløs.

Det handler om 200 høydemeter og 50 - 60 svinger. Underlag: Hardt og isete. For oss tilskuere ser det kanskje ikke så rått ut som fartsdisiplinene utfor og super-G, men får du til storslalåm, har du knekt koden for hvordan du skal kjøre fort på ski.

– Jeg er helt klart mest opptatt av å være god i storslalåm. Det er basic skikjøring. I Åre var folk veldig opptatt av utforgullet, men det er storslalåm som henger høyest for meg. Det er skikjøring.

– Hva gjør du før start på et renn?

– Det høres kanskje kjedelig ut, men jeg tenker på arbeidsoppgavene. Jeg er ikke den som fyrer meg opp veldig. Jeg bare trekker pusten dypt. Konsentrerer meg om å stå godt over skia.

– Hva er metoden din for å vinne over alle de andre?

– Si det. Det er ingen svinger som er like, dette er mer rally enn formel 1.  Når det går dårlig, er det ofte fordi jeg har vært for feig. De andre prøver på akkurat det samme. Sammen med Bode (Miller) er jeg den største i world cup. Vi har forskjellig fysikk og ulike måter å løse oppgaven på. Til slutt skiller det bare noen få tideler, sier han.

For å få de tidelene på sin side, har Aksel Lund Svindal et stort apparat rundt seg.  I perioder har han vært eneste nordmann på verdenscuprenn, med seks mann på jobb bare for han. Når han har kjørt et dårlig renn, er de en hel gjeng som går skuffet til sengs etter en kjip dag på jobben.

–Jeg tenker av og til at de kunne vært hjemme med familien om det ikke hadde vært for meg. Men du kan ikke tenke for mye sånn.

Aksel Lund Svindal er 11 år yngre enn Lasse Kjus og Kjetil André Aamodt. Mellom der kom riktignok Hans Petter Buraas, men ikke så mange andre.

– Jobben kan ikke ha gjort vært bra nok. De fleste slutter som 19-åringer. Mange har gjort det bra i E-cup, men kommer bare til et visst nivå.  Det er bare rundt 50 personer som kan leve av å kjøre alpint, så det er et trangt nåløye. Men folk slutter unormalt tidlig i Norge. Det er flere som holder på lengre i Mellom-Europa, der er det flere renn, sier han.

Han gleder seg over at rekrutteringen er bra blant de yngste, og håper det kan legges bedre til rette for at de fortsetter, slik at Norge får større bredde i toppen.

– Det burde vært en norgescup med en sponsor. Det burde være pengepremier, slik at de som vinner får en bra dagslønn og sammenlagtseieren gir en litt større pengepremie. Og den cupen burde telle mye i uttak av landslag, sier han.

Mens Aksel Lund Svindal har tatt steget fra alpin verdenscup til frikjøring og klippedropp på skifilm, holder svenske Jon Olsson på med et helt annen reise. Jibbemillionæren mener dønn seriøst at han skal til OL i storslalåm. Jon Olsson har også konkurrert med Aksel i alpint. Den norske alpinstjernen synes det er moro at en av jibbesportens største stjerner trekker i kondomdressen.

– Tror du han har en sjanse?

– Jeg tror det kan bli vanskelig med kvaliksystemet som er i alpint Han må bruke mye tid på å klatre på rankingen. Men det hadde vært kult om han fikk det til. Han er jo god på ski, sier Aksel Lund Svindal.

AKSELS NORSKE FAVORITTER i 2008
Varingskollen - Den bakken jeg har kjørt mest i. Fet storslalom bakke nær Oslo
Oppdal - Hovden er en kongepakke. Aldri kø. Oppdal har mye bra frikjøring som er lett tilgjengelig.
Kvitfjell - Bra bakker og lite folk.

OM JIBBING: Jibbing er har tatt veldig av. De har hatt nytte av snowboard, ved at det er kommet parker, men sånn som jeg ser det er nivået blitt høyere over natta.

Da tenker jeg på høyde og antall rotasjoner, for eksempel. Selv om det kan være en kultur for ikke å trene så seriøst, tror jeg ikke de aller beste er så preget av den kulturen. Idrett er ganske rettferdig. Du blir god hvis du øver. For å bli god i jibbing måtte jeg øvd mye på romorientering. Sånn sett kan det hende at den beste seriøse treningen er er å leke på ski fem timer hver dag. Følelsen av å mestre noe, være god på noe, er ganske lik enten det er jibbing eller storslalåm.

OM FRIKJØRINGSKONKURRANSER: Jeg så på Røldal Freeride Challenge i år og forandret oppfatning om frikjøringskonkurranser. Tidligere hadde jeg ikke følelsen av at det handlet om  være god på ski. Jeg så en konkurranse i Verbier en gang, hvor det så det som ut som det handlet om å slippe seg utfor store dropp. Når folk går fem minutter sidelengs for i hive seg utfor den høyeste klippen, er det ikke skikjøring. Jeg ser stor forskjell på skiteknikken. En del kjører svinger uten retningsforandring, de bare skrenser. Jeg mener det er viktig å kjøre ordentlige buer.

OM SKIFILMER: Jeg liker å se skifilmer, men er ikke så interessert at jeg kjøper mine egne. Det er mer sånn at det går i bakgrunnen og at kompiser viser meg klipp.

AKSEL OM UTSTYR: Verdens beste alpinister er i en egen klasse når det gjelder presisjon på skiutstyret. Vi spurte Aksel Lund Svindal om hva han legger vekt på og hvordan han finner fram til det optimale.

– Både på ski og støvler er jeg ganske enkel på den måten at det enkle ofte er det beste. Å fintune de enkle basisprinsippene er bedre enn å prøve alt mulig.  Utstyrstesting handler mer om å eliminere bort alle de variantene som ikke funker enn å finne noe som er revolusjonerende. Jeg liker utstyrer mitt aggressivt og stabilt. Det vil si at det ofte kan være krevende å kjøre på, men når det har grep, så slipper det ikke og det går på skinner. 

Ski: Stabile. Slik at de aldri gir seg, og at det aldri kan bli for mye krefter for dem. Hvis du leder etter første omgang, vil du ha en forutsigbar ski. Du kan ikke stå på toppen og være usikker på utstyret. Det beste er å ha en ski for alle renn. Jeg hater å tenke etterpå "what if?" De må gi liten friksjon på kant og er spent opp, slik at man kan skape fart i svinger. Jeg samarbeider tett med de som bygger skiene og vi tester mange forskjellige stivheter, material bruk og innsving hvert år. Det som som står på skiene har stort sett aldri noe å gjøre med hvilken ski det er . Det som teller er de kodene som er skrevet på med tusj. Jeg har  en servicemann/representant fra fabrikken som er med meg på alle renn og treninger. Han prepper skiene og noterer all informasjon jeg kommer med og alle tider når vi kjører på tid. Hva slags snøforhold, om det er bratt eller flatt og så videre. I år kommer jeg til å kjøre på ski med Atomics nye Doubledeck Technology. Skia ligger litt roligere. Jeg ville faktisk gjettet at det gikk saktere, men tidtakningen viser at det funker.

Støvler:  Støvlene må være stabile. De må bevege seg dynamisk, slik at trykket mot leggen blir fordelt utover ved store krefter. Stive, men dynamiske.

Jeg drar til fabrikken for å få laget nye støvler. Det betyr at de freser til plastikken, slik at den passer og foamer innerstøvler. Dette kan vi også gjøre on the road. Det er en støvelservice på alle renn og ca halvparten av treningsamlingene. Her er det mange typer plastikk (det går på bokstav koder) og vinkler vi tester. Vi kan variere både hvor høyt hælen står i forhold til tærne og hvordan overskallet er vinklet innover eller utover i forhold til fotbladet.

Bindinger: De må sitte på, men løse ut når de skal! Direkte slik at ingen følelse/krefter forsvinner mellom skia og støvelen.

Klær: Her er bevegelsesfrihet. Det er en vanskelig balanse mellom nok varme på heisen og at de ikke skal være for varme ved kjøring. De må være vindtette, men ikke for tykke.

Briller: Store nok, slik at man ikke ser ramma. Glass som gir bra konturer uten å ha for skarpt lys slik at man blir blendet.